Er dette er normal reaksjon, eller burde jeg snakke med noen?

[Anonym bruker]

For noen år siden opplevde jeg min første forelskelse. Det var helt ekstremt kor forelska jeg var i den mannen og han var forelska i meg også. Jeg tok han med hjem for å la han møte familien min. Dagen etter han hadde møtt familien min, så ble han merkelig og etter lang tid så innrømte han at han hadde blitt forelsket i min lillesøster. Min lillesøster gjengjeldte følelsene, og for å gjøre en lang historie kort, de er idag etablert med bil, jobb, hus og hund. 

 

Jeg sleit veldig i den perioden de ble sammen, jeg og min søster hadde ikke kontakt på flere mnd. Jeg fikk mitt første barn ( unnfanget på fylla, var veldig ung, var alenemor )og glemte de to. Vi begynte å snakke sammen igjen og alle har vært gode venner hele tiden. For 2 år siden fikk jeg meg kjæreste, som har tatt til seg barnet mitt da hennes far ikke er inni bildet. Nå i helgen skulle jeg, min samboer og barnet mitt hjem til min familie. Alt var bare fryd og gammen, og min søster slapp bomben. Hun og mannen skal ha barn! 

 

Jeg har lenge hatt ett stort ønske om enda ett barn, det er blitt veldig ekstremt det ønsket mitt. Jeg tenker ofte på det og føler en slags "sorg" over barnet jeg ikke har, om jeg kan få si det på den måten. 

 

Etter at min søster fortalte at de skal ha barn, så har jeg vært veldig lei meg. Jeg gråter ofte, føler jeg må skjule det for min samboer. Jeg vet ikke hvorfor jeg har det sånn, jeg tror det er en blanding av misunnelse over at de skal ha barn, at jeg faktisk føler meg litt "forrådt" igjen... Jeg har fått tilbake litt av de følelsene jeg hadde for mange år siden, når de ble sammen. 

 

Jeg er så lei meg, gråter og gråter, må springe på badet for å skjule det for samboer... Han vet om mitt ønske og har sagt at vi skal få barn når jeg er ferdig med utdanningen min.. Men det hjelper meg liksom ikke.. Jeg er bare lei meg, og begynner plutselig å gråte uten å ha kontroll.. Og dette skjedde etter at min søster fortalte meg det. Jeg prøver så utrolig hardt å være glad på deres vegne, men jeg sliter. Altså, om de hadde fortalt meg at de aldri kunne få barn, så hadde jeg vært veldig lei meg på deres vegne, jeg er jo ikke ondskapsfull.. Men dette takler jeg dårlig kjenner jeg.. 

 

Og jeg er ikke forelsket i min søsters mann, bare så det er sagt. Jeg har en samboer som jeg elsker overalt. Det er bare hele greia føler jeg. Jeg føler at de er så mye mer verdt enn meg, for det var ingen som tok vare på meg når min søster og min kjæreste ble sammen... Huff.. Kanskje jeg sliter litt allikavel... 

Anonymous poster hash: 3606e...d89

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare si at jeg forstår utrolig godt at du er lei deg. Det må ha føltes som et stort svik da de to ble sammen, og jeg er imponert av at du har klart å tilgi det/omgås de til vanlig.

 

Det at de nå skal ha barn ripper nok opp i alt det vonde fra fortiden. Som du selv sier så er du ikke lei deg spesifikt for at de skal ha barn (du hadde blitt lei deg på deres vegne om de IKKE kunne få barn sier du), men du sørger over at du SELV ikke kan få barn akkurat nå.

 

Vi mennesker er rare slik. Vi kan gjerne unne andre noe godt, så lenge vi får det selv/ikke ønsker det selv. Om det er sånn at vi selv VIL ha den samme tingen, men ikke kan få den, så MISunner vi andre det de har.

 

Det er helt menneskelig HI, ikke noe rart i at du føler det slik. Kanskje vil du ha godt av å snakke med noen om dette? Eventuelt så må du bare prøve å fokusere på at søsteren din IKKE gjør dette I MOT deg, men FOR seg selv.

 

Lykke til med alt HI, både fremtidige barn og forholdet ditt til søster/svoger.

 

Anonymous poster hash: 8a285...e3a

[Twintipp og himmelblå]

Tror ikke det er så uvanlig.

Og på en måte fint at du har evnen til å reagere fremfor å skjule følelsene dine og til gjengjeld få det i monner ved en senere anledning.

 

Kan fortelle deg kort noe som skjedde meg.

Var utrolig forelsket i og glad i min eks kjæreste og eks samboer for mange år tilbake.

Lang historie kort, han ble tvunget av sine foreldre til å flytte til utlandet å studere.

Avstanden tvang frem et brudd.

Vi fikk altså ingen normal clousure.

 

To år senere var jeg sammen med en annen jeg elsket og hadde det bra med.

Så på en fest fikk jeg høre at han ventet barn med ei annen.

Jeg måtte løpe vekk, gråt som bare det og var utrolig lei meg en stund.

Ikke fordi jeg ville ha han, men jeg tror det var fordi vi aldri forlot hverandre på en naturlig måte.

 

Etterhvert la sorgen seg, og i retrospekt er det hele et nokså flaut opptrinn.

 

Tenker at du kanskje har noenlunde de samme følelsene.

Enda et endelig "brudd", det hele er nokså merkelig og uvant!

 

Men bare gi det litt tid, det passerer skal du se.

 

Forsøk å tenke på hva du har. Ikke glorifiser det dere hadde og tenk at om han kunne snu sånn i en håndvending er det kanskje like greit at det ikke er du som sitter der gravid?

 

Du er nok kjempeflott med et vakkert barn og en samboer du elsker. Om en stund er det du som sitter der og er gravid med en mann du elsker<3