Barn og påvirkning av dårlig relasjoner

[Anonym bruker]

Dere som har opplevd at man har dårlig relasjoner, enten hos andre familiemedlemmer, venenr eller i forholdet. Hvordan har dette påvirket barna? Har dere sett noen reaksjoner hos de? Enten mot dere, andre eller hos den parten man har den dårlige relasjonen til?

Anonymous poster hash: 4fce1...b0c

[Anonym bruker]

Her har vi begrenset omgang med mine foreldre pga alkoholproblemer hos de. Barna kommer aldri få overnatte hos de, og samvær alene skal være avtalt med tid og hvor lenge. Vi ser de rundt 2 ganger i mnd pga avstand.

 

Min mor har født meg og gitt meg mat og klær, men noe utenom det er minimalt. Hun har oppriktig ingen følelser for meg eller barna mine. Verken positive eller negative. Hun har lært seg noen sosiale forventninger fra andre som gjør at hun forsøker noe halvhjertet. Min far er topp så lenge han er edru.

 

Og begge barna har reagert veldig negativt på min mor helt siden de var pittesmå babyer, helt merkelig. De har aldri slått seg til ro, og hun sitter bare der og ser dumt på de.

Begge barna har liten tilknytning til min mor, så de glemmer henne ofte ut.

Som når de skal komme på besøk og de vet om det: "Jippi, morfar kommer!" Sier de først, og jeg må hver gang minne de på at mormor og skal komme.

 

 

 

Anonymous poster hash: f5c0d...979

[Anonym bruker]

Men ellers har ikke de noen negativ tilknytning, er glade og gode barn som er sosialt veldig oppegående på hver sin måte.

Og jeg har ingen dårlig tilknytning til noen andre utenom min mor.

 

Anonymous poster hash: f5c0d...979

[Anonym bruker]

Her har vi begrenset omgang med mine foreldre pga alkoholproblemer hos de. Barna kommer aldri få overnatte hos de, og samvær alene skal være avtalt med tid og hvor lenge. Vi ser de rundt 2 ganger i mnd pga avstand.

 

Min mor har født meg og gitt meg mat og klær, men noe utenom det er minimalt. Hun har oppriktig ingen følelser for meg eller barna mine. Verken positive eller negative. Hun har lært seg noen sosiale forventninger fra andre som gjør at hun forsøker noe halvhjertet. Min far er topp så lenge han er edru.

 

Og begge barna har reagert veldig negativt på min mor helt siden de var pittesmå babyer, helt merkelig. De har aldri slått seg til ro, og hun sitter bare der og ser dumt på de.

Begge barna har liten tilknytning til min mor, så de glemmer henne ofte ut.

Som når de skal komme på besøk og de vet om det: "Jippi, morfar kommer!" Sier de først, og jeg må hver gang minne de på at mormor og skal komme.

 

 

 

Anonymous poster hash: f5c0d...979 [/acronym

Takk for svar! Men hvordan klarer du å holde deg "normal" når du er sammen med moren din, hvis forholdet er så dårlig? Reagerer barna på en eventuell dårlig stemning mellom dere to?

 

Anonymous poster hash: 4fce1...b0c

[Anonym bruker]

Men ellers har ikke de noen negativ tilknytning, er glade og gode barn som er sosialt veldig oppegående på hver sin måte.

Og jeg har ingen dårlig tilknytning til noen andre utenom min mor.

 

Anonymous poster hash: f5c0d...979 Så

Så bra! :-)

 

Anonymous poster hash: 4fce1...b0c

[Anonym bruker]

Jeg hadde dårlig relasjon til min far. Han var ikke til å stole på og sviktet meg ofte. Dette har påvirket meg på den måten at jeg er usedvanlig opptatt av trygghet og kontroll nå som voksen. Jeg trenger mye bekreftelse på at mannen min er glad i meg, og blir unormalt i fra meg dersom noen kommer for sent til avtaler eller ikke møter opp.

Anonymous poster hash: 7e39e...e31

[Anonym bruker]

 

 

Her har vi begrenset omgang med mine foreldre pga alkoholproblemer hos de. Barna kommer aldri få overnatte hos de, og samvær alene skal være avtalt med tid og hvor lenge. Vi ser de rundt 2 ganger i mnd pga avstand.

 

Min mor har født meg og gitt meg mat og klær, men noe utenom det er minimalt. Hun har oppriktig ingen følelser for meg eller barna mine. Verken positive eller negative. Hun har lært seg noen sosiale forventninger fra andre som gjør at hun forsøker noe halvhjertet. Min far er topp så lenge han er edru.

 

Og begge barna har reagert veldig negativt på min mor helt siden de var pittesmå babyer, helt merkelig. De har aldri slått seg til ro, og hun sitter bare der og ser dumt på de.

Begge barna har liten tilknytning til min mor, så de glemmer henne ofte ut.

Som når de skal komme på besøk og de vet om det: "Jippi, morfar kommer!" Sier de først, og jeg må hver gang minne de på at mormor og skal komme.

 

 

 

Anonymous poster hash: f5c0d...979 [/acronym

Takk for svar! Men hvordan klarer du å holde deg "normal" når du er sammen med moren din, hvis forholdet er så dårlig? Reagerer barna på en eventuell dårlig stemning mellom dere to?

 

Anonymous poster hash: 4fce1...b0c

Fordi jeg har akseptert at hun er som hun er, og at alt det hun gjør/ikke gjør er noe jeg aldri kan forandre. jeg er meg, uansett. Og jeg tillater meg ikke å la henne ødelegge noe mer enn det hun allerede har gjort.

Det er ingen dårlig stemning her når de er her, fortid er fortid og fokuset mitt er barna og familien min her og nå.

Så vi spiser, spiller spill og snakker om hva som er hendt med barna siden sist.

 

 

 

Anonymous poster hash: f5c0d...979

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde dårlig relasjon til min far. Han var ikke til å stole på og sviktet meg ofte. Dette har påvirket meg på den måten at jeg er usedvanlig opptatt av trygghet og kontroll nå som voksen. Jeg trenger mye bekreftelse på at mannen min er glad i meg, og blir unormalt i fra meg dersom noen kommer for sent til avtaler eller ikke møter opp.

 

Anonymous poster hash: 7e39e...e31

 

Signerer denne!

 

Anonymous poster hash: 8594b...63d