Samboeren min sier han ikke er stefar for mine barn

[Anonym bruker]

Har bodd sammen i 3 år. Minste var så liten at han husker ikke at vi bodde alene uten samboern. Barnas far har lite samvær og er mye borte. Husker ikke hva vi snakket om men jeg nevnte en dag her at han er jo stefaren dere, hvorpå han sa at det var han absolutt ikke. Ble litt satt ut jeg..har iallfall sett på meg selv som stemor for hans barn..

Han er ikke så overivrig på å være med og gjøre så mye for barna mine så det kan jo stemme godt med hans oppfatning av sin rolle. Han mener steforeldre bare eksistere der en forelder er død og at man er gift. Er det sånn?

Anonymous poster hash: 7b4cf...080

[Anonym bruker]

Min samboer blir dritsur om jeg kaller han stefar. Han er bonusfar må vite!

 

Anonymous poster hash: cea80...0cb

[Anonym bruker]

Min samboer blir dritsur om jeg kaller han stefar. Han er bonusfar må vite!

 

Anonymous poster hash: cea80...0cb

Men her er det ikke det det går på, han vil ikke være noen bonusfar heller, men mammas kjæreste..ikke noe mer

 

Anonymous poster hash: 7b4cf...080

[Twintipp og himmelblå]

Shalom, auf wiedershen!

For en tufs, kjære Gud!!!!!!

[Gjest Darwinia:-)]

 

 

Min samboer blir dritsur om jeg kaller han stefar. Han er bonusfar må vite!

 

Anonymous poster hash: cea80...0cb

Men her er det ikke det det går på, han vil ikke være noen bonusfar heller, men mammas kjæreste..ikke noe mer

 

Anonymous poster hash: 7b4cf...080

Hvis dere ikke har felles barn ville jeg nok vurdert å avslutte forholdet. Jeg synes ikke det er rett at barn skal vokse opp sammen med en voksen som ikke ønsker å være en omsorgsperson.

[Mandala]

Her er vi stemor og stefar. Det er i og for seg barna som har innført uttrykkene. Uansett hva man kaller det, så er jo samboeren er aktiv og høyst deltakende part i barnas liv. Hos deg høres det ut som det ikke er helt sånn. Det hadde ikke jeg godtatt.

Endret 24. mai 2015 av Mandala

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket en sånn fyr. Selvfølgelig er han "pappa" til barnet ditt så lenge dere bor sammen, vil han ikke det så er han ikke noe å samle på. Du er faktisk alenemor + samboer, dere er ikke en familie, med hans tankegang.

 

Blir sånn som en eks av meg. Vi hadde vært sammen i 6 mnd, møttes nesten hver dag, gjort alt sammen som kjærester gjør sammen som sex, overnatting hos hverandre, kino, ut og spise, gåturer, vært sammen fra fredag til søndag, gitt hverandre romantiske gaver, gjort romantiske tig, sagt at vi er glade i hverandre, sendte sms med hverandre fra vi stod opp til vi la oss de dagene vi ikke møttes, våknet alltid opp og så en sms med "God morgen kjære deg, håper du får en super dag på jobb og gleder meg til vi skal møtes i kveld", el noe i den duren, snakket om å bo sammen, snakket om fremtiden osv. Vi reiste så på ferie sammen, 14 dager i syden, og mens vi var der så nevnte jeg at det var kanskje på tide å møte hverandres foreldre. Og fikk til svar "hæ? Hvorfor det? Vi er da ikke kjærester!". Jeg ble satt ut og spurte hva han mente og da sa han at ha er singel og har alltid vært det, vi kommer aldri til å møtes hverandre foreldre eller bo sammen. Jeg ble selvfølgelig lei meg, men følte meg så til de grader lurt!

 

Syns at din gjør ca det samme. Han skal ha deg men vil ikke delta i livet ditt, vil ikke bidra med livet ditt, ditt kjære barn. Han gir rett og slett f i barnet ditt, og et sånt forhold kan man ikke ha når det er barn innvolvert. Ta en prat med han og nytter det ikke så hadde jeg iallefall dumpet han. Er bare å kaste bort tiden å være med en sånn fyr som ikke bryr seg om det du elsker mest, barnet ditt. Hadde han brydd seg så hadde han vært stefar/bonuspappa eller en anna type pappa.

 

Anonymous poster hash: 81ba3...34a

[Anonym bruker]

Det høres virkelig ut som en verdt å satse på. <------IRONI!

 

Føler han seg inne nærmere barna etter så lang tid, så er løpet kjørt i så henseende. Jeg hadde nok ikke turt å få felles barn med en slik en. Lukter intriger, sjalusi og forskjellsbehandling lang vei.

 

Anonymous poster hash: b0ddd...cb8

[Anonym bruker]

Ordet "stefar" har vel eksistert til alle tider, ihverfall lenge før det ble vanlig med skilsmisser. Så mannen din har nok rett i at ordets egentlige betydning var den nye pappaen når biologiske far var død og mor giftet seg på nytt.

 

Men når man er sammen med noen som har barn fra før så blir man en ekstra omsorgsperson for de barna. Man tar ikke fars plass som en stefar i gamle dager, men kommer i tillegg til biologiske far, som en bonus.

 

Om mannen din mener han er din kjæreste og ingenting for barna dine er han ingen mann å satse på. Som "nyfamilie" har dere også et ansvar for hverandres barn!

 

Anonymous poster hash: 26611...c31

[Anonym bruker]

Hvilken rolle de voksne i husholdningen skal ha overfor barna, hvordan man skal håndtere oppdragelse og grensesetting, hva man tenker om mine/dine/våre barn osv. - alt dette er ting voksne mennesker avklarer FØR de blir samboere. Ikke lenge etterpå.

 

Gjort er gjort. Snakk sammen. Finn ut av. Bruk familievernkontoret om nødvendig. Sørg for at dere er samkjørte og tydelige overfor barna.

Anonymous poster hash: c3642...d6b

[Anonym bruker]

Dette hadde kanskje funket hvis du hadde voksne barn eller iallfall så store barn at de ikke skulle "oppdras" så mye mer.

Men med små barn, må du jo få deg en kjæreste som ønsker å være en forelder for barna dine!

Så dersom dere skal bo sammen, så skal du stå for 100 % av ansvaret for barna? Du skal oppdra de helt alene? Dere skal ikke få noen felles barn (for dere kan jo ikke få felles barn der han kun oppfører seg som en forelder for de, noe som vil føre til forskjellsbehandling og sjalusi!).

Jeg er på vei mot skilsmisse selv.

Noe av grunnen er at etter å ha bodd sammen i 3 år er ikke sønnen min og mannen min så nærme hverandre

Som de burde vært, og den eneste som prøver å gjøre noe med det er sønnen min, mens mannen min løser problemene ved å hverken tilbringe noe tid med sønnen min eller snakke noe særlig med han. Mens lillesøster får masse oppmerksomhet og kjærlighet fra far, selv om vi snakkey om før vi fikk henne at han ikke måtte forskjellsbehandle dem (noe han var helt enig i da).

Så ikke vær så dum som meg at du lar det gå så langt! Jeg tenkte det skulle gå seg til med mannen min og sønnen min, men det har bare blitt verre.

 

Anonymous poster hash: 5f52d...1e1

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket en sånn fyr. Selvfølgelig er han "pappa" til barnet ditt så lenge dere bor sammen, vil han ikke det så er han ikke noe å samle på. Du er faktisk alenemor + samboer, dere er ikke en familie, med hans tankegang.

Blir sånn som en eks av meg. Vi hadde vært sammen i 6 mnd, møttes nesten hver dag, gjort alt sammen som kjærester gjør sammen som sex, overnatting hos hverandre, kino, ut og spise, gåturer, vært sammen fra fredag til søndag, gitt hverandre romantiske gaver, gjort romantiske tig, sagt at vi er glade i hverandre, sendte sms med hverandre fra vi stod opp til vi la oss de dagene vi ikke møttes, våknet alltid opp og så en sms med "God morgen kjære deg, håper du får en super dag på jobb og gleder meg til vi skal møtes i kveld", el noe i den duren, snakket om å bo sammen, snakket om fremtiden osv. Vi reiste så på ferie sammen, 14 dager i syden, og mens vi var der så nevnte jeg at det var kanskje på tide å møte hverandres foreldre. Og fikk til svar "hæ? Hvorfor det? Vi er da ikke kjærester!". Jeg ble satt ut og spurte hva han mente og da sa han at ha er singel og har alltid vært det, vi kommer aldri til å møtes hverandre foreldre eller bo sammen. Jeg ble selvfølgelig lei meg, men følte meg så til de grader lurt!

Syns at din gjør ca det samme. Han skal ha deg men vil ikke delta i livet ditt, vil ikke bidra med livet ditt, ditt kjære barn. Han gir rett og slett f i barnet ditt, og et sånt forhold kan man ikke ha når det er barn innvolvert. Ta en prat med han og nytter det ikke så hadde jeg iallefall dumpet han. Er bare å kaste bort tiden å være med en sånn fyr som ikke bryr seg om det du elsker mest, barnet ditt. Hadde han brydd seg så hadde han vært stefar/bonuspappa eller en anna type pappa. Anonymous poster hash: 81ba3...34a

Det høres ut som barnefaren her :S

 

 

Anonymous poster hash: af219...cd0

[Anonym bruker]

Dette hadde kanskje funket hvis du hadde voksne barn eller iallfall så store barn at de ikke skulle "oppdras" så mye mer.

Men med små barn, må du jo få deg en kjæreste som ønsker å være en forelder for barna dine!

Så dersom dere skal bo sammen, så skal du stå for 100 % av ansvaret for barna? Du skal oppdra de helt alene? Dere skal ikke få noen felles barn (for dere kan jo ikke få felles barn der han kun oppfører seg som en forelder for de, noe som vil føre til forskjellsbehandling og sjalusi!).

Jeg er på vei mot skilsmisse selv.

Noe av grunnen er at etter å ha bodd sammen i 3 år er ikke sønnen min og mannen min så nærme hverandre

Som de burde vært, og den eneste som prøver å gjøre noe med det er sønnen min, mens mannen min løser problemene ved å hverken tilbringe noe tid med sønnen min eller snakke noe særlig med han. Mens lillesøster får masse oppmerksomhet og kjærlighet fra far, selv om vi snakkey om før vi fikk henne at han ikke måtte forskjellsbehandle dem (noe han var helt enig i da).

Så ikke vær så dum som meg at du lar det gå så langt! Jeg tenkte det skulle gå seg til med mannen min og sønnen min, men det har bare blitt verre.

 

Anonymous poster hash: 5f52d...1e1

Vi snakket om det før vi flyttet sammen og var knakende enige! Men teori og praksis er to vidt forskjellige ting dessverre. Jeg har også gått og håpet og tenkt dem bare trenger litt mere tid, men nå har jeg gitt opp håpet. For min del tok det også litt tid før jeg kunne slappe av når barna hans var hos oss, følte det litt som å ha gjester annenhver uke om du skjønner, sto på pinne og ble skikkelig sliten av det. Men det har gått seg til og nå er det bare koselig å ha dem her. Men, i det siste så føler jeg at jeg har gitt og gitt til alle barna og han mens han bare gir til sine.. Det blir helt klart ikke fellesbarn..jeg er på tur ut av forholdet nå.

Hvordan er det din mann behandler din sønn?

 

 

Anonymous poster hash: 7b4cf...080

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket en sånn fyr. Selvfølgelig er han "pappa" til barnet ditt så lenge dere bor sammen, vil han ikke det så er han ikke noe å samle på. Du er faktisk alenemor + samboer, dere er ikke en familie, med hans tankegang.

 

Blir sånn som en eks av meg. Vi hadde vært sammen i 6 mnd, møttes nesten hver dag, gjort alt sammen som kjærester gjør sammen som sex, overnatting hos hverandre, kino, ut og spise, gåturer, vært sammen fra fredag til søndag, gitt hverandre romantiske gaver, gjort romantiske tig, sagt at vi er glade i hverandre, sendte sms med hverandre fra vi stod opp til vi la oss de dagene vi ikke møttes, våknet alltid opp og så en sms med "God morgen kjære deg, håper du får en super dag på jobb og gleder meg til vi skal møtes i kveld", el noe i den duren, snakket om å bo sammen, snakket om fremtiden osv. Vi reiste så på ferie sammen, 14 dager i syden, og mens vi var der så nevnte jeg at det var kanskje på tide å møte hverandres foreldre. Og fikk til svar "hæ? Hvorfor det? Vi er da ikke kjærester!". Jeg ble satt ut og spurte hva han mente og da sa han at ha er singel og har alltid vært det, vi kommer aldri til å møtes hverandre foreldre eller bo sammen. Jeg ble selvfølgelig lei meg, men følte meg så til de grader lurt!

 

Syns at din gjør ca det samme. Han skal ha deg men vil ikke delta i livet ditt, vil ikke bidra med livet ditt, ditt kjære barn. Han gir rett og slett f i barnet ditt, og et sånt forhold kan man ikke ha når det er barn innvolvert. Ta en prat med han og nytter det ikke så hadde jeg iallefall dumpet han. Er bare å kaste bort tiden å være med en sånn fyr som ikke bryr seg om det du elsker mest, barnet ditt. Hadde han brydd seg så hadde han vært stefar/bonuspappa eller en anna type pappa.

 

Anonymous poster hash: 81ba3...34a

Vel, du har rett, jeg er akkurat like mye alenemor nå som da jeg var singel. Enda verre nå faktisk for bor lengre unna slekten min og har i tillegg hans barn her mye som jeg ordner mye for. Er jo ikke holdbart, jeg vet det og har tenkt å gjøre noe med det.

 

Anonymous poster hash: 7b4cf...080

[Virginia.]

 

Har bodd sammen i 3 år. Minste var så liten at han husker ikke at vi bodde alene uten samboern. Barnas far har lite samvær og er mye borte. Husker ikke hva vi snakket om men jeg nevnte en dag her at han er jo stefaren dere, hvorpå han sa at det var han absolutt ikke. Ble litt satt ut jeg..har iallfall sett på meg selv som stemor for hans barn..

Han er ikke så overivrig på å være med og gjøre så mye for barna mine så det kan jo stemme godt med hans oppfatning av sin rolle. Han mener steforeldre bare eksistere der en forelder er død og at man er gift. Er det sånn?

 

Anonymous poster hash: 7b4cf...080

 

 

Her har du helt rett. Han er per definisjon stefar for ditt barn, uansett om han aksepterer og gjør det beste ut av den rollen eller ei.

[Anonym bruker]

 

 

Min samboer blir dritsur om jeg kaller han stefar. Han er bonusfar må vite!Anonymous poster hash: cea80...0cb

Men her er det ikke det det går på, han vil ikke være noen bonusfar heller, men mammas kjæreste..ikke noe merAnonymous poster hash: 7b4cf...080

Hvis dere ikke har felles barn ville jeg nok vurdert å avslutte forholdet. Jeg synes ikke det er rett at barn skal vokse opp sammen med en voksen som ikke ønsker å være en omsorgsperson.

SÅ enig. Han kan ikke "melde seg ut" av en relasjon når han bor i samme hus som et barn. Det er her og nå de har sin oppvekst og får de inntrykk som former deres personlighet. Å ha en distansert voksen gående og ruve i bakgrunnen i deres hjem er ikke trygghetsskapende.

 

Anonymous poster hash: f5ba3...afc