Dere som har mistet pappaen deres.....

[Anonym bruker]

Jeg mistet min altfor tidlig, da jeg var 5 år og han var bare 30 nå er det veldig mange år siden han døde, men i ny og ne gråter jeg en skvett over hvor trist det er uten ham. Gjorde det nettopp igjen

Tenker på alt han har gått glipp av med barnebarn osv..

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare høre om andre som føler og har det som meg?

 

Er så inderlig kjipt, skulle bare ønske han var her men sånn ble det ikke..

 

 

Anonymous poster hash: b0fd0...b69

[Gjest Maiken og barna]

Trist og lese, men sorg går aldri ut på dato. Jeg mistet pappa for 1 år siden i en ulykke. Sorgen kommer og går, noen ganger gråter jeg mye - andre ganger takler jeg samme situasjon fint.

 

Gråt og sørg, som sagt - sorg går aldri ut på dato

[Anonym bruker]

Jeg også mistet pappa da jeg var liten. Var nesten 4 år gammel. Han var da 39. Jeg husker han faktisk ikke. Det er nå over 30 år siden. Jeg gråter nok ikke så mye, men på bursdagen hans og datoen for hans død, tenker jeg på pappa. Litt vemodig og trist ja. Tenker på hvor stolt han ville vært av alle barna og barnebarna sine ... Sorg har ingen "utgått"-dato.

 

Anonymous poster hash: cc5c5...dd4

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappaen min for 15 år siden :-(

Han fikk aldri sett at jeg endte opp med å gifte meg med den gutten han likte så godt, han fikk aldri møtt mine barn.

Han var en fantastisk bestefar for min søsters datter, vet han ville vært det for mine også.

 

Gråter fremdeles inni mellom

Anonymous poster hash: 309ad...e8a

[Anonym bruker]

Trist og lese, men sorg går aldri ut på dato. Jeg mistet pappa for 1 år siden i en ulykke. Sorgen kommer og går, noen ganger gråter jeg mye - andre ganger takler jeg samme situasjon fint.

Gråt og sørg, som sagt - sorg går aldri ut på dato

Huff så trist enig at sorg ikke går ut på dato... Bare tenker så mye på hvordan livet kunne ha vært med ham er faktisk 35 år siden han gikk bort nå men sorgen er der enda

 

Anonymous poster hash: b0fd0...b69

[Anonym bruker]

Jeg også mistet pappa da jeg var liten. Var nesten 4 år gammel. Han var da 39. Jeg husker han faktisk ikke. Det er nå over 30 år siden. Jeg gråter nok ikke så mye, men på bursdagen hans og datoen for hans død, tenker jeg på pappa. Litt vemodig og trist ja. Tenker på hvor stolt han ville vært av alle barna og barnebarna sine ... Sorg har ingen "utgått"-dato.Anonymous poster hash: cc5c5...dd4

 

Trist å høre jeg husker heller ikke mye, selv om jeg ''burde huske' ham siden jeg var nesten 6 år....

 

Anonymous poster hash: b0fd0...b69

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappaen min for 15 år siden :-(Han fikk aldri sett at jeg endte opp med å gifte meg med den gutten han likte så godt, han fikk aldri møtt mine barn.Han var en fantastisk bestefar for min søsters datter, vet han ville vært det for mine også. Gråter fremdeles inni mellom Anonymous poster hash: 309ad...e8a

Livet er urettferdig, det er sikkert. 'Godt' å høre det ikke er bare meg som griner en skvett innimellom over det som kunne ha vært

 

Anonymous poster hash: b0fd0...b69

[Anonym bruker]

Jenta mi mistet sin far i en alder av 3 år. Hennes sorg vil nok komme med tid og stunder. Den får bare komme.

Klem til alle dere!!

 

Anonymous poster hash: 97f7a...be7

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg:( jeg mistet faren min for litt over et år siden. Jeg er nå sytaks 29. Pappa ble bare 55. Sorgen går i bølger. Gråter par ganger i uken. Vanskeligere er det å være med tvillingbroren hans. Det skjærer i hjerte mitt ved å se og å være med han. Det er jo på en måte pappa. Som 2 dråper i et vann. Identiske tvillinger. Noen sier jeg er heldig og kan se et levende bilde av han, men jeg vet ikke..

Noe jeg syns er vondt er tanken på at han blir på en måte fjernere og fjernere

 

Anonymous poster hash: 48e92...166

[Anonym bruker]

Dette blir sikkert ikke på samme måte, men pappa gikk fra familien vår for 13 år siden. Jeg og min søster har siden da forsøkt å få kontakt med han. Og min søster har greid det. Men hans nye kone kan ikke fordra meg... For 10 år siden fikk jeg en forfremmelse foran henne...siden har jeg gått videre i arbeids livet..

Jeg har 2 nydelige gutter som han så når de var 2 dager gamle, så til dåpen, 2 år etter i min søsters datters dåp, og sist gang for 3 år siden ved hennes sønns dåp.

Jeg har sagt unnskyld for at jeg fikk jobben og for alt annet som må være galt..

Har mistet min far, som lever, og mine barn sin morfar.

Er ikke lenger tårer igjen hos meg. Nå er det bare barna som gråter når de høres om sin kusine og fetters hyggeturer til morfar..

 

Anonymous poster hash: 10cb2...c62

[Anonym bruker]

Mistet min pappa for snart 3 år siden, jeg var 29 og han var 62. Jeg kjenner på sorgen flere ganger i uka. Det jeg syns er mest sårt er at han aldri fikk opplevd sine barnebarn. Hans første barnebarn (min sønn) ble født dagen han døde, nå har jeg en til i magen og kjenner på de vonde følelsene at han ikke får opplevd dette med meg/oss. Det at han heller ikke får følge meg opp til alters når jeg skal gifte meg er også veldig vondt, det var et av hans store ønsker her i livet,samt det å få barnebarn. Men livet går jo på et vis videre,men sorgen vil og skal alltid være der 💜

 

Anonymous poster hash: 84113...f84

[Anonym bruker]

Mistet pappa for et halvt år siden, og jeg har hatt det kjempevanskelig etterpå, det blir mye sorg over hva som kunne ha vært (han var lenge syk, så barna mine kjente ham ikke som en person, han ble borte for oss før han ble borte om dere forstår). Og det er vondt, og mange tanker om hva som kunne vært annerledes. Var med ham når han døde, og tenker mye på alt jeg burde ha sagt, men jeg visste ikke hva jeg skulle si...

 

Anonymous poster hash: 36b04...d6a

[Anonym bruker]

Jenta mi mistet sin far i en alder av 3 år. Hennes sorg vil nok komme med tid og stunder. Den får bare komme.

Klem til alle dere!!Anonymous poster hash: 97f7a...be7

Klem tilbake til deg <3

 

Anonymous poster hash: b0fd0...b69

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappa for 3 år siden. Han fikk kreft i mars og i november døde han, etter mnd med angst og grusomme smerter. Han pinte seg gjennom cellegift og stråling i håp om å få noen gode dager.. De gode dagene kom aldri, det var en lettelse når han døde! Men sorgen så inderlig stor og vond og delt: sorgen over at han pintes! Og sorgen over at han er borte for alltid! Og sorg fordi han bare ble 60 år!

Jeg klarte ikke gå på graven før det gikk et år! Jeg gråter sjeldent! Det er rett og slett for vondt! Så jeg stenger følelsene ute og skyver de bort! Jeg vil ikke ha en grav å gå til, jeg vil ha pappaen min tilbake😢

 

Anonymous poster hash: 6a69a...1fa

[Anonym bruker]

Min pappa døde for 1,5 år siden. Sorgen var så vannvittig stor, og er det enda. Men litt slipt i kantene er den. Ja det er vondt enda, men ikke like mye som for 1,5 år siden.

Jeg måtte gå i meg selv en stund, for pappa har ikke alltid vært verdens beste, han har gjort mye tull. Men jeg måtte gå i meg selv å tilgi alt han hadde gjort, og alt han ikke hadde gjort. Jeg tilgav og glemte.

Nå sitter jeg igjen med bare gode minner.

Fikk høre fra en jeg minst ventet det at det var virkelig stort av meg, og han hadde ikke forventet det fra meg. Men det var noe jeg måtte gjøre for å få 'fred' med meg selv.

Jeg var så heldig at jeg fikk 3 flotte barn, som alle fikk treffe bestefar. Og han var umåtelig stolt da han kunne kunngjøre på face at enda et barnebarn var kommet til verden.

Men for alt i verden...skulle ønske han kunne være her...savner han dypt hver dag 💜

 

Anonymous poster hash: 45e20...a32