Å ha en bipolar partner

[Anonym bruker]

Noen med erfaringer her inne?

Hvordan påvirker dette parforholdet deres?

Er han/hun medisinert? Effekten av dette?

Er dere med til lege o.l. for samtaler?

 

Anonymous poster hash: 779a5...7fc

[Anonym bruker]

Noen med erfaringer her inne?

Hvordan påvirker dette parforholdet deres?

Er han/hun medisinert? Effekten av dette?

Er dere med til lege o.l. for samtaler?Anonymous poster hash: 779a5...7fc

Løp. I det minste forlang medisinering, og gjør din partner klar over at du flytter ved første utelatte pille.

 

Bipolar personlighetsforstyrrelse er ødeleggende, er min erfaring. Og den syke vil ofte ikke ha sykdomsinnsikt, men dyrke sine opp- og nedturer som om de var "ekte". Og som om de kom av andres påvirkning. Det er der det går galt, for da begynner andre å få skylda for det det syke føler.

 

Anonymous poster hash: e4b8e...8ba

[Anonym bruker]

Partner er medisinert. Og fungerer godt med medisiner. Men jeg vet jo at det vil komme tilbakefall og nedturer. Vi har vært gjennom noen allerede. Foreløpig er det ikke aktuelt å løpe noe sted, men takk for at du deler din erfaring.

 

Anonymous poster hash: 779a5...7fc

[Anonym bruker]

 

Noen med erfaringer her inne?

Hvordan påvirker dette parforholdet deres?

Er han/hun medisinert? Effekten av dette?

Er dere med til lege o.l. for samtaler?Anonymous poster hash: 779a5...7fc

Løp. I det minste forlang medisinering, og gjør din partner klar over at du flytter ved første utelatte pille.

 

Bipolar personlighetsforstyrrelse er ødeleggende, er min erfaring. Og den syke vil ofte ikke ha sykdomsinnsikt, men dyrke sine opp- og nedturer som om de var "ekte". Og som om de kom av andres påvirkning. Det er der det går galt, for da begynner andre å få skylda for det det syke føler.

 

Anonymous poster hash: e4b8e...8ba

 

 

Er det virkelig sånn? Flere som har erfaring? Jeg har fått en venninne som nok er bipolar og er nysgjerrig på andres erfaringer....

 

Anonymous poster hash: fe3e2...e06

[n74]

Jeg kjenner en som vokste opp med bipolar far. Oppturer var fulle av dyre prosjekter, nedturene var dystre og uten rom for at barn kunne være seg selv hjemme. Han måtte liste seg rundt og forsøke å gjøre seg usynlig.

 

Han turte aldri å ta med seg venner hjem, for de kunne ikke alle reglene han måtte følge, enten det var i en manisk eller depressiv periode.

 

På det verste ble faren hentet av politiet for tvangsinnleggelse. Ganske brutalt for en liten gutt å se faren bli lagt i bakken fordi han satte seg til motverge.

 

Da han var 13 tok moren tak og skilte seg fra faren. Min venn beskrevet det som at han den dagen slapp ut av fengsel og endelig ble fri...

[n74]

 

 

 

Noen med erfaringer her inne?

Hvordan påvirker dette parforholdet deres?

Er han/hun medisinert? Effekten av dette?

Er dere med til lege o.l. for samtaler?Anonymous poster hash: 779a5...7fc

Løp. I det minste forlang medisinering, og gjør din partner klar over at du flytter ved første utelatte pille.

 

Bipolar personlighetsforstyrrelse er ødeleggende, er min erfaring. Og den syke vil ofte ikke ha sykdomsinnsikt, men dyrke sine opp- og nedturer som om de var "ekte". Og som om de kom av andres påvirkning. Det er der det går galt, for da begynner andre å få skylda for det det syke føler.

 

Anonymous poster hash: e4b8e...8ba

Er det virkelig sånn? Flere som har erfaring? Jeg har fått en venninne som nok er bipolar og er nysgjerrig på andres erfaringer....

 

Anonymous poster hash: fe3e2...e06

Stor forskjell på å være bipolar 1 eller bipolar 2. Bipolar 2 er lettere å leve med tror jeg, både for den det gjelder og de rundt

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på bipolare, og de som sier man skal løpe det sekundet man møter en har temmelig dårlig innsikt i sykdommen. Jeg er for eksempel bipolar og har sluttet på medisiner. Vært klin stabil i snart 2 år nå, min samboer gjennom mange år sier jeg er lettere å leve med enn andre "friske" han har vært sammen med. Jeg har selvinnsikt og kan mye om sykdommen min og tar hensyn til mine svakheter, derfor klarer jeg meg fint uten medisiner nå. Tidligere gikk jeg på medisiner i flere år, men jeg ble ikke bedre før jeg sluttet. Det finnes bipolare som er fullstendig sprø og som burde vært innelåst store deler av tiden, men det finnes også bipolare som fungerer fint i hverdagen både med og uten medisiner. Opp og nedturer vil komme, men dersom man er flink til å ta hensyn til sine svakheter så kan det gå mange år mellom hver opp eller nedtur. Kommer an på om han er type 1 eller type 2 også, en del forskjeller der.

Anonymous poster hash: 3bcc6...153

[Leirha]

 

Noen med erfaringer her inne?

Hvordan påvirker dette parforholdet deres?

Er han/hun medisinert? Effekten av dette?

Er dere med til lege o.l. for samtaler?Anonymous poster hash: 779a5...7fc

Løp. I det minste forlang medisinering, og gjør din partner klar over at du flytter ved første utelatte pille.

 

Bipolar personlighetsforstyrrelse er ødeleggende, er min erfaring. Og den syke vil ofte ikke ha sykdomsinnsikt, men dyrke sine opp- og nedturer som om de var "ekte". Og som om de kom av andres påvirkning. Det er der det går galt, for da begynner andre å få skylda for det det syke føler.

 

Anonymous poster hash: e4b8e...8ba

 

Oooooki, takk for den. Ser du har full innsikt ihvertfall..

Dømme mye eller?

Prøv å lev med en bipolar lidelse heller.

Vit heller hvor forskjellig mennesker med den lidelse, eller noen lidelse i det hele tatt er.

Ulike grader finnes, ulike medisiner.

En labyrint å finne ut av hvilke medisiner som passer for deg.

Er det typen som er ment for epilepsi, psykose, depresjon..? 

 

Kjenner mange med lidelsen og er fult åpen om at jeg har den selv og kan fortelle deg at det er store variasjoner på hvordan disse opplever sin lidelse, hvordan de er på medisiner og uten, det er store forskjeller på hvordan folk lever med lidelsen.

De første årene lidelsen gjør seg gjeldene er et helvete, men som regel roer det seg med årene.

 

Selv har jeg og mine kjære rundt meg det aller best nr jeg IKKE går på medisiner.

Jeg har såpass innskt etter mange pr at jeg vet når jeg MÅ begynne på medisiner også, det hender jeg må bruke antidepresiva, eller anti psykotika, men jeg kan ikke gå på dette hele tiden, det er avhengig av hva som skjer i livet mitt.

Jeg takler veldig godt stress og kriser, men noe trigger lidelse min så til de grader at da må jeg rett og slett be om hjelp.

 

Jeg er veldig åpen om min lidelse, men det er langt ifra det første jeg sier til noen når jeg treffer dem. Det gikk feks lang tid før jeg sa det på jobb, jeg jobber som sykepleier, på to avdelinger, den ene er psyk.

Alle har blitt rimelig overasket når jeg har fortalt om diagnosen min, for det kunne de ikke ane.

Da sier jeg alltid at joda du har nok sett at jeg har vært ekstra strålende noen dager, jeg har mye energi og er veldig blid... Joda, men det trodde de bare var min personlighet.

 

Men kanskje jeg burde vurdere meg selv på ny? Kanskje jeg ikke har sykdomsinnsikt og er ødelegende for meg selv og andre mennesker ?

Uffda, jeg har misforstått meg selv helt....

Endret 23. mai 2015 av Leirha

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jeg tenker også at som med alle lidelser er dette også svært individuelt.

Men jeg syns det er interessant å høre deres erfaringer. Både fra dere som evn lever med dette og fra dere som har en bipolar partner.

Også interessant dette med medisiner. Min sier at livet har blitt mye bedre med medisiner. Men det er kanskje ikke bra å gå på dette over lang tid?

 

 

Anonymous poster hash: 779a5...7fc

[Leirha]

Takk for svar!

Jeg tenker også at som med alle lidelser er dette også svært individuelt.

Men jeg syns det er interessant å høre deres erfaringer. Både fra dere som evn lever med dette og fra dere som har en bipolar partner.

Også interessant dette med medisiner. Min sier at livet har blitt mye bedre med medisiner. Men det er kanskje ikke bra å gå på dette over lang tid?

 

 

Anonymous poster hash: 779a5...7fc

Joda, for noen er det bra og fungere absolutt best.

Men det er store individuelle forskjeller på lidelsen.

Det er bipolar type 1 og type 2, og flere, men de to er de mest kjente. Type 1 er definitivt den hardeste og mange begynner med den typen, men så går det over til type 2 med årene, de roer seg, berg og dalbanen blir ikke fult så bratt lenger blant annet.

De vanvittige oppturene forsvinner, man prøver ikke å bygge en garasje på en dag feks... ( oms mange tenker er typisk en med bipolar lidelse)

Man får faktisk innsikt, for man må leve med det, man må fungere.

 

Finner du en medisin som fungere utmerket, så er jo det beste helt klart,  ta den, men det er så mange typer og ofte er det en god del prøving og feiling.

 

Jeg får selv veldig mye bivirkninger av de medisinene som virker på meg, derfor så tar jeg de bare i perioder, men da snakker vi ikke 1 mnd og 2, vi snakker 1 år eller lenger.

 

Dessverre så er det slik at en med bipolar lidelse kan bli trigget av ytre faktorer, det er ikke å legge skylden på andre,  det er slik det er, det er noe vi må leve med.

Det kan feks trigge en både depresjon og mani alt etter som, noen tåler lite andre tåler mer, akkurat som alle andre,  men med medisiner så sier det seg selv at en tåler mer, men det kan hende dosen må økes en periode.

Nå snakker jeg ikke om en krangel med mannen, eller tenåringen som ikke kommer hjem en lørdagsnatt. Eller at venninna di var dust.

Jeg snakker om større ting, som tja, kanskje utroskap fra partner, dødsfall, bli fratatt barn osv, altså større kriser.

 

Man kan ihvertfall IKKE feie alle under et teppe her, det blir som å si at alle kvinner tenker likt, eller alle menn er likt utstyr der nede....

Endret 23. mai 2015 av Leirha

[Anonym bruker]

Leirha, kan jeg få sende deg en pm etterhvert? Kunne være godt å lufte tankene.

Bare om du føler sånt er greit altså.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 779a5...7fc

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell fra person til person, og det er forskjell på de som er bipolar I og bipolar II. Så ikke døm på den ene personen du (kanskje) kjenner. Jeg er selv bipolar II og merker mest til depresjonene. Jeg har gitt klar beskjed til min partner at jeg vil ha beskjed når svingningene mine begynner å vise seg, om jeg selv ikke har merket det. Jeg har gått på medisiner lenge og det har vært til stor hjelp. I tillegg har jeg god sykdomsinnsikt, så jeg skjønner når jeg er syk.

 

Hadde jeg vært den friske i forholdet hadde jeg krevd at partner skulle hatt oppfølging av lege/psykiater ang medisinering og jeg hadde sterkt vurdert hvor god selvinnsikt partneren min hadde før jeg satset på forholdet. Og jeg hadde i tillegg vurdert om jeg orker perioder med ekstrabelastning pga sykdomsperioder til partner.

 

Anonymous poster hash: 7caf2...054

[Leirha]

Leirha, kan jeg få sende deg en pm etterhvert? Kunne være godt å lufte tankene.

Bare om du føler sånt er greit altså.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 779a5...7fc

Jada, det er helt greit det

[Anonym bruker]

Mannen min har type 2, det har vært en del utfordringer, men det går egentlig greit nå som vi begge er godt kjent med diagnosen og hvordan den virker på ham, også hjelper det selvsagt en god del at han er medisinert (lamictal).

 

Nå som jeg har levd med ham en stund, så er det ganske lett å kjenne igjen når han er i en dårlig periode. Da spør jeg ham om det, og får det bekreftet, og han blir samtidig oppmerksom på at det ikke er vi rundt ham som er helt håpløse, men han som er ekstra irritabel. Han kommer gjerne ikke på det før jeg påpeker det, men det at vi begge er oppmerksom på det når det skjer gjør det både lettere for ham å ikke bli så sint (fordi han skjønner at problemet ligger hos ham) og lettere for meg å tåle de utbruddene som likevel kommer.

 

Uten medisiner, og uten den selvinnsikten han etterhvert har fått etter en del psykologtimer, så hadde det nok aldri fungert. Likevel, hvis jeg hadde visst på forhånd, dvs før jeg ble så glad i ham, hvor utfordrende veien hit skulle bli, så hadde jeg nok ikke begitt meg ut på det. Men det har sine fordeler også da, han får veldig mye gjort i de maniske periodene.

Anonymous poster hash: f2de2...2e7

[Anonym bruker]

 

Noen med erfaringer her inne?

Hvordan påvirker dette parforholdet deres?

Er han/hun medisinert? Effekten av dette?

Er dere med til lege o.l. for samtaler?Anonymous poster hash: 779a5...7fc

Løp. I det minste forlang medisinering, og gjør din partner klar over at du flytter ved første utelatte pille.

 

Bipolar personlighetsforstyrrelse er ødeleggende, er min erfaring. Og den syke vil ofte ikke ha sykdomsinnsikt, men dyrke sine opp- og nedturer som om de var "ekte". Og som om de kom av andres påvirkning. Det er der det går galt, for da begynner andre å få skylda for det det syke føler.

 

Anonymous poster hash: e4b8e...8ba

 

 

Bipolar lidelse er ikke en personlighetforstyrrelse. Du kan kanskje ikke så mye generelt om temaet, men anser egen erfaring som et godt referansepunkt. Det er store individuelle forskjeller, og det du beskriver er ikke allmenngyldig.

 

Jeg kjenner tre med lidelsen. To med bipolar 1- lidelse, de har begge alvorlig angstproblematikk og i perioder grensepsykose, og ingen av dem har vært i arbeidslivet mer enn ett år. Den ene har aldri hatt en kjæreste, mens den andre har vært i parforhold over mange år og fått det til å fungere bra de siste årene. Begge bruker etter det jeg vet medikamenter. 

Den jeg kjenner med bipolar 2 lidelse bruker ikke medikamenter, har jobbet i åresvis, har en høy stilling og fungerer godt i jobb etter det jeg vet, men har fått litt tilrettelegging og eget kontor. Hun har flere lengre forhold bak seg, men de har etter det jeg vet vært litt turbulente.

 

Anonymous poster hash: 9ac25...3fe

[Anonym bruker]

Jeg stusser litt over at de som skal beskrive sykdommen sin, svært ofte velger å beskrive noe som er ganske vanlig som et symptom, isteden for å fokusere på det som faktisk er utenfor normalen.

 

Å ha dager en er litt ekstra blid, eller ekstra sliten eller lei, er vanlig hos de fleste HI.

Anonymous poster hash: 9ac25...3fe

[Anonym bruker]

Er vokst opp med en bipolar mamma og det er ikke noe jeg ønsker for mine eller andre sine barn.

Anonymous poster hash: d1dd8...1af