Vi har et barn med downs, og far er ikke interessert i samvær :(

[Anonym bruker]

Jeg og eksen har 2 barn sammen. Da førstemann kom var bf i himmelen og var virkelig en super pappa for førstemann. Han stilte opp, trilla tur, sto opp midt på natten, tok seg av husarbeid og generelt mye annet. Han var drømmemannen og stilla opp da ting sto på som verst. 

Da eldste var 2 år ble vi planlagt gravide, og bf var stolt som en hane. Han gikk amok på babyshopping (verre enn meg), pratet og var så stolt og gledet seg stort. Men da lillemann var født så alle sammen at noe var galt med det samme. Så viste det seg at junior hadde downs. Bf ble helt i fra seg og hjalp lite til. Han tok seg av eldste og var nesten bare sammen med han. Han sto ikke opp om natten, hjalp ikke like mye til i huset og skygget unna hvis jeg ba om hjelp til minste. 

Etter en stund tok jeg dette opp med han, og da kom det frem at han slet med å godta at minste hadde downs. Han valgte da å forlate oss. 

Nå er minste 4 år og eldste begynner på skolen. Jeg tror bf sliter ekstremt med at vi at et barn med downs. Han ønsker ikke å ha så mye kontakt med han  
Ikke vil han ha han på overnatting, han inviterer ofte eldste med på morsomme aktiviteter, men yngste spørr han aldri etter. 

Yngste blir så glad når han ser faren, men han får langt ifra den omsorgen og kjærligheta fra han som storebror får. Jeg gråter virkelig innvendig og aner ikke hva jeg skal gjøre. Dette er jo virkelig verdens beste gutt, og jeg  har lært så uendelig mye etter han kom til verden med sine utfordringer. Jeg har vokst og blitt mye mer reflektert over en hel haug med ting. Jeg er så glad i denne gutten, og kan ikke forestille meg et liv uten han. 

Men jeg er så trist. Bf er kun glad i eldste fordi han er frisk, men ikke i yngste grunnet sykdommen. 
Jeg innrømmer at vi begge var ekstremt snobbete, og bf vil ha "det perfekte liv", men da passer jo ikke minstemann inn i hans familie. Jeg var snobbete, men nå gir jeg faen i alt. Det som betyr noe for meg er at barna har det bra, og ikke hva andre mener om meg og det jeg gjør. 

Jeg trenger virkelig tips og råd! Vær så snill. Jeg er desperat. Lillemann fortjener jo en pappa, men er usikker på hvordan ejg ska gå frem for å kunne hjelpe og evt prate med han også.

Anonymous poster hash: 9019c...f3a

[Anonym bruker]

Så hjerteskjærende <3 

Heldigvis har barna dine DEG til mor!

Kanskje dere burde prate med noen profesjonelle? Har du snakka med fvk for eksempel?

Anonymous poster hash: 4e557...15b

[Anonym bruker]

Huff stakkars dere alle sammen :-( jobber med barn med spesielle behov og deres familier, dere trenger hjelp. Det vanskelige blir nok å få far til å innse at han trenger hjelp til å bearbeide følelsene sine. Men ville absolutt prøvd å fått han med til kommunepsykolog eller Familievernkontoret. Det må være så sårt og hardt som mor å se på dette.

 

Anonymous poster hash: 17615...b5a

[førskolelæreren]

De fortjener bedre og godt at barna dine har deg Hi <3

[Anonym bruker]

Ser du noen mulighet for at barnefar kan få profesjonell hjelp til å komme seg igjen dette? Alle de vonde følelsene som kan oppstå når man får et barn med DS kan være vanskelig, og for noen umulig å komme seg igjennom på egen hånd.

 

Anonymous poster hash: f97e6...a5a

[Gjest Maiken og barna]

Høres ut som mannen din fikk en alvorlig depresjon da yngste ble født som han aldri har kommet ut av. Han bør jo få hjelp, dette kan jo uansett ikke være en god situasjon for han heller. Hørt om et lignende tilfelle. Der tok det flere år før pappan godtok datteren med down syndrom. De fikk hjelp og jobbet seg gjennom.

 

Lykke til. Godt gutten har deg.

[februarprins2013]

For en idiot av en far, da hadde jeg bare tatt mest mulig vare på gutten min, og ikke brydd meg om faren,men lider gutten veldig av dette, bør han få hjelp ( pappan altså), man kan ikke glemme et barn bare fordi han er syk, g hvis du synes det er for ille at far bare ta med elsde og ikke yngste, hold elsde hjemme også, eller be han ta med begge, han har 2 sønner uten sett hva han føler om det

[Anonym bruker]

Høres ut som mannen din fikk en alvorlig depresjon da yngste ble født som han aldri har kommet ut av. Han bør jo få hjelp, dette kan jo uansett ikke være en god situasjon for han heller. Hørt om et lignende tilfelle. Der tok det flere år før pappan godtok datteren med down syndrom. De fikk hjelp og jobbet seg gjennom.

 

Lykke til. Godt gutten har deg.

Buhu Stakkars pappaen. Det er gutten det er synd på ikke idioten av en far

 

Anonymous poster hash: 8f09b...e8b

[Anonym bruker]

Jeg hadde seriøst sjekket ut om det er mulig å tilbakeholde samvær til far har fått hjelp for sine problemer og har kommet i en slik tilstand at han kan yte god omsorg for BEGGE barna sine.

Anonymous poster hash: 5c18d...9cb

[Anonym bruker]

 

Høres ut som mannen din fikk en alvorlig depresjon da yngste ble født som han aldri har kommet ut av. Han bør jo få hjelp, dette kan jo uansett ikke være en god situasjon for han heller. Hørt om et lignende tilfelle. Der tok det flere år før pappan godtok datteren med down syndrom. De fikk hjelp og jobbet seg gjennom.

 

Lykke til. Godt gutten har deg.

Buhu Stakkars pappaen. Det er gutten det er synd på ikke idioten av en far

 

Anonymous poster hash: 8f09b...e8b

 

 

Det er nok ikke det hun mener, men for å kunne hjelpe gutten må man hjelpe far. Om gutten skal kunne få et forhold til sin far må kanskje far først få hjelp (litt som når man først tar oksygenmasken på seg selv for så å kunne hjelpe barnet).

 

Anonymous poster hash: 5c18d...9cb

[Anonym bruker]

Så hjerteskjærende vondt for deg og din yngste. Å få andre til å forandre seg er vanskelig, særlig i en slik situasjon som dere er kommet i. Han må se dette selv og det skjer vel ikke før han evt snakker med profesjonelle. Som du kanskje kan påvirke han til å ta kontakt med? For dette er en smerte som blir liggende dypt hos dere som er involverte.

 

Vil bare sende deg en klem. Fy søren så tøffe mammaer må være mange ganger for barna sine. Vi bør gi oss selv en applaus for alt vi greier å bære på mens vi forsøker å gi barna våre ett godt liv.

Jeg har det vondt selv etter skilsmisse, men kjemper hele tiden for at barna mine ikke skal lide. At de får en god oppvekst selv om.

 

Ønsker deg alt det beste!

 

Anonymous poster hash: 0a4b1...35d

[Anonym bruker]

Jeg hadde sagt begge eller ingen. Her må du faktisk være en god mor og sette foren ned.

 

Anonymous poster hash: 6b4ca...654

[Anonym bruker]

Huff. Fikk tårer i øynene. Har selv ett "anderledes" barn og ingen er stoltere enn pappaen.

Når det er sagt, har barnefaren fått noe hjelp? Jeg vil poengtere at jeg ikke på noen plass synes synd på han men han viser jo med eldste at han har gode omsorgsevner.

For minste din skyld ville jeg presset på så BF kan få hjelp. Har han en familie? Hvordan takler de dette? Kan kanskje hans foreldre hjelpe han med minste?

 

Anonymous poster hash: 2990c...fce

[SuperFries]

Ikke skyt pappaen her. Det høres ekstremt ut som en depresjon blandet med frykt for det ukjente.

 

Har du prøvd å få til til å motta hjelp? Hjelp og økt kunnskap? Og at du er tilstede når de har samvær?

[Anonym bruker]

Uff for en trist situasjon for dere alle. Stakkars minstemann som blir utelatt på den måten. Heldigvis har han en fantastisk mamma ❤️. Er bf deprimert? Har dere noengang snakket ordentlig sammen om dette med å få ett barn som er annerledes? Eller har han bare lukket seg inne? Jeg tenker på om terapi kunne vært noe for dere?! For i det minste å kunne bli venner med tanke på barna. Få til ett samvær med begge barna og far. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 6ea75...c8c

[Gjest Darwinia:-)]

 

Jeg hadde seriøst sjekket ut om det er mulig å tilbakeholde samvær til far har fått hjelp for sine problemer og har kommet i en slik tilstand at han kan yte god omsorg for BEGGE barna sine.

 

Anonymous poster hash: 5c18d...9cb

 

Jeg støtter denne. Det kan være fullstendig ødeleggende for den minste og for forholdet barna imellom at pappa kun er interessert i nr. 1. I tillegg ville jeg vært skeptisk til hva som vil skje hvis noe skulle skje nr. 1 og han ikke blir "perfekt" lengre. Her må far være en del av  begges liv eller ingens. Det er selvfølgelig trist at din eldste skal minste kontakten med far, men jeg synes faktisk alternativet er værre.

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å prate med barnefar flere ganger, men han er ikke åpen for å ta den samtalen. Jeg har vært redd for at han ble deprimert, men er litt vanskelig når han ikke er åpen for en samtale om det. Men jeg klarer ikke å se på dette mere, noe MÅ gjøres, jeg vet bare ikke hva enda. Vil bare si takk for mange gode råd og tanker, jeg tar dem til meg. Det hjelper litt å få noen andre sitt syn på saken, for jeg føler meg så alene. Føler ikke at folk forstår meg, vil heller ikke snakke så mye stygt om barnefar. Han har tross alt gitt meg de to beste gavene jeg kunne tenkt meg, og baksnakking av han vil ikke akkurat styrke et videre samarbeid. 

Hi

Anonymous poster hash: 9019c...f3a

[Anonym bruker]

Det høres ut som om din eks har en komplisert og kronisk sorgreaksjon. Noen får også en form for post traumatisk sorgreaksjon. En sorg som ikke kan avsluttes kan også ytterligere forsterke problemer rundt sorg.

 

De har egentlig gått bort fra det med at sorgen har fem ulike faser, siden de har sett at sorgreaksjoner ikke trenger å følge slike faser, at det er mange ulike reaksjoner. Anbefaler deg å google litt om komplisert sorg eller kronisk sorg, da finner du en del.

Denne linken er noen år gammel, men likevel interessant. Det snakkes her hovedsaklig om sorg etter død, men sorgen ved å få et annerledes barn kan for noen bli like sterk som det å miste et barn.

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=256752&a=2

Din eks var svært involvert før sistemann kom til verden, han hadde tydeligvis masse drømmer og planer for fremtiden. Og på et blunk så ble hele virkeligheten hans snudd på hodet, han skal akseptere at livet blir veldig anderledes enn han hadde forventet, og han må bearbeide tap og sorg, ikke bare over det som blir anderledes, men også sorg og redsel for hva sistemann ev. vil ha av begrensninger i livet sitt.

 

Jeg synes din holdning er utrolig flott, Hi. Du har akseptert sorgen og omfavner kjærligheten lillemann gir det, du omfavner alt du lærer av ham. Guttene dine er heldige som har deg.

Og det er flott at du ønsker å ta tak i dette.

 

Siden barnas far ikke er åpen for en samtale om dette, så er det vanskelig for deg å nå gjennom til ham selv, tror jeg.

Mannen din har jo tatt prosessen sin langt ut, han har distansert seg totalt, ikke bare fra junior, men han valgte å gå fra hele familien sin. Dette er faktisk en av kjennetegnene ved komplisert sorg i en del teorier (du finner det i en av tabellene i artikkelen over).

 

Kan det være en mulighet om du tar noen samtaler med familievernkontoret først, forklarer hvor mye mannen gledet seg og gikk inn i "snart tobarnspappa"-rollen, for deretter å slå helt om og forlate familien sin og bare ha kontakt med eldstemann. Forklar hvordan yngstemann nå lider av dette. Hvis du på forhånd har forklart situasjonen og bedt om råd så tenker jeg at det kan være enklere for fvk å komme med riktige forslag og forklaringer for mannen om du får han med dit. Det er jo normalt at dere har en form for mekling der, og får du ham med på det (men snakk med fvk før du foreslår det for mannen), så kan det hende fvk vil være i stand til å nå frem til han såpass at han åpner opp for behandling.

 

Den reaksjonen mannen har er en komplisert/kronisk sorgreaksjon, har jeg inntrykk av, for slik du beskriver mannen fra før så er det i utgangspunktet ikke mangel på empati eller kjærlighet. Selv om han med sine handlinger kan virke som en kald mann uten samvittighet, så har jeg ikke inntrykk av at det er slik han egentlig er. Og en ubearbeidet sorgreaksjon kan henge i i mange år. Han har fått en verre - eller i hvert fall anderledes -sorgreaksjon enn mange andre får, men hans reaksjon er likevel naturlig og ikke unik. Og jeg tror det er viktig at mannen forstår at hans reaksjon er naturlig for noen, at han ikke blir kritisert for det, men får hjelp til å forstå, hjelp til å komme seg ut av den situasjonen han befinner seg i nå.

 

Et sted i hjertet hans tror jeg den kjærligheten han i utgangspunktet følte for yngstemann fremdeles finnes, men sorgen er så sterk at han ikke tør åpne den, han vet ikke hvordan han skal håndtere sorgen, og da er det lettere å prøve å ignorere den kjærligheten han opprinnelig følte. Egentlig er det veldig trist. Men hvis det er en slik komplisert sorgreasksjon mannen har, da kan han få riktig hjelp. Jeg håper han får det slik at han greier å bli den pappaen for begge barna som jeg tror han egentlig ønsker å være.

 

Det finnes selvfølgelig de som stenger helt, som skiller totalt og fokuserer kjærlighet bare på ett barn, at de er iskalde ellers. Men jeg har inntrykk av at guttenes far egentlig ikke er den typen. Jeg håper i hvert fall det.

 

Så snakk med fagfolk og se om dere kan finne ut en måte dere kan nå frem til ham, slik at han kan forstå at måten han har reagert på er naturlig, og at han ikke skal ha skyldfølelse for det. Han kan fremdeles reparere forholdet sitt til yngstemann og finne frem kjærligheten for og gleden over lillegutten han så inderlig ønsket seg. Lillegutten han ønsket seg er der fremdeles, han er bare litt anderledes enn dere forventet på forhånd.

 

Jeg håper du med hjelp av fagfolk finner riktig måte slik at mannen kan få den hjelpen han trolig trenger. Om det er riktig at han er i en slik komplisert sorgprosess så tror jeg han vil være veldig takknemlig om han en dag kommer seg ut av den.

 

Ønsker deg og guttene dine (og faren) masse lykke til videre i fremtiden <3

Du virker som et godt og varmt menneske, Hi

Anonymous poster hash: c653b...cfe

[Anonym bruker]

 

Det høres ut som om din eks har en komplisert og kronisk sorgreaksjon. Noen får også en form for post traumatisk sorgreaksjon. En sorg som ikke kan avsluttes kan også ytterligere forsterke problemer rundt sorg.

 

De har egentlig gått bort fra det med at sorgen har fem ulike faser, siden de har sett at sorgreaksjoner ikke trenger å følge slike faser, at det er mange ulike reaksjoner. Anbefaler deg å google litt om komplisert sorg eller kronisk sorg, da finner du en del.

Denne linken er noen år gammel, men likevel interessant. Det snakkes her hovedsaklig om sorg etter død, men sorgen ved å få et annerledes barn kan for noen bli like sterk som det å miste et barn.

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=256752&a=2

Din eks var svært involvert før sistemann kom til verden, han hadde tydeligvis masse drømmer og planer for fremtiden. Og på et blunk så ble hele virkeligheten hans snudd på hodet, han skal akseptere at livet blir veldig anderledes enn han hadde forventet, og han må bearbeide tap og sorg, ikke bare over det som blir anderledes, men også sorg og redsel for hva sistemann ev. vil ha av begrensninger i livet sitt.

 

Jeg synes din holdning er utrolig flott, Hi. Du har akseptert sorgen og omfavner kjærligheten lillemann gir det, du omfavner alt du lærer av ham. Guttene dine er heldige som har deg.

Og det er flott at du ønsker å ta tak i dette.

 

Siden barnas far ikke er åpen for en samtale om dette, så er det vanskelig for deg å nå gjennom til ham selv, tror jeg.

Mannen din har jo tatt prosessen sin langt ut, han har distansert seg totalt, ikke bare fra junior, men han valgte å gå fra hele familien sin. Dette er faktisk en av kjennetegnene ved komplisert sorg i en del teorier (du finner det i en av tabellene i artikkelen over).

 

Kan det være en mulighet om du tar noen samtaler med familievernkontoret først, forklarer hvor mye mannen gledet seg og gikk inn i "snart tobarnspappa"-rollen, for deretter å slå helt om og forlate familien sin og bare ha kontakt med eldstemann. Forklar hvordan yngstemann nå lider av dette. Hvis du på forhånd har forklart situasjonen og bedt om råd så tenker jeg at det kan være enklere for fvk å komme med riktige forslag og forklaringer for mannen om du får han med dit. Det er jo normalt at dere har en form for mekling der, og får du ham med på det (men snakk med fvk før du foreslår det for mannen), så kan det hende fvk vil være i stand til å nå frem til han såpass at han åpner opp for behandling.

 

Den reaksjonen mannen har er en komplisert/kronisk sorgreaksjon, har jeg inntrykk av, for slik du beskriver mannen fra før så er det i utgangspunktet ikke mangel på empati eller kjærlighet. Selv om han med sine handlinger kan virke som en kald mann uten samvittighet, så har jeg ikke inntrykk av at det er slik han egentlig er. Og en ubearbeidet sorgreaksjon kan henge i i mange år. Han har fått en verre - eller i hvert fall anderledes -sorgreaksjon enn mange andre får, men hans reaksjon er likevel naturlig og ikke unik. Og jeg tror det er viktig at mannen forstår at hans reaksjon er naturlig for noen, at han ikke blir kritisert for det, men får hjelp til å forstå, hjelp til å komme seg ut av den situasjonen han befinner seg i nå.

 

Et sted i hjertet hans tror jeg den kjærligheten han i utgangspunktet følte for yngstemann fremdeles finnes, men sorgen er så sterk at han ikke tør åpne den, han vet ikke hvordan han skal håndtere sorgen, og da er det lettere å prøve å ignorere den kjærligheten han opprinnelig følte. Egentlig er det veldig trist. Men hvis det er en slik komplisert sorgreasksjon mannen har, da kan han få riktig hjelp. Jeg håper han får det slik at han greier å bli den pappaen for begge barna som jeg tror han egentlig ønsker å være.

 

Det finnes selvfølgelig de som stenger helt, som skiller totalt og fokuserer kjærlighet bare på ett barn, at de er iskalde ellers. Men jeg har inntrykk av at guttenes far egentlig ikke er den typen. Jeg håper i hvert fall det.

 

Så snakk med fagfolk og se om dere kan finne ut en måte dere kan nå frem til ham, slik at han kan forstå at måten han har reagert på er naturlig, og at han ikke skal ha skyldfølelse for det. Han kan fremdeles reparere forholdet sitt til yngstemann og finne frem kjærligheten for og gleden over lillegutten han så inderlig ønsket seg. Lillegutten han ønsket seg er der fremdeles, han er bare litt anderledes enn dere forventet på forhånd.

 

Jeg håper du med hjelp av fagfolk finner riktig måte slik at mannen kan få den hjelpen han trolig trenger. Om det er riktig at han er i en slik komplisert sorgprosess så tror jeg han vil være veldig takknemlig om han en dag kommer seg ut av den.

 

Ønsker deg og guttene dine (og faren) masse lykke til videre i fremtiden <3

Du virker som et godt og varmt menneske, Hi

 

Anonymous poster hash: c653b...cfe

Tusen hjertelig takk for et fantastisk godt svar! Jeg tror også mannen har en sorg over det barnet som ikke ble som forventet hvis jeg kan si det slik. Har desverre ikke fått gjort så mye siden jeg ikke får han i en ordentlig tale på det området. Han er en fantastisk god og omsorgsfull far til førstefødte, og bruker mye tid på aktiviteter sammen med han. Det er så sårt og se at han ikke vil ha minste med, som mor er det helt utelukket for min del å forskjellsbehandle barna på den måten. Jeg er like mye mamma til begge, og ville ofret alt for dem begge.

 

Skal ta tak i dette, og håper kanskje vi får ryddet opp etterhvert. Regner med det blir til å ta lang tid, men heller det enn at ingenting bedrer seg.

 

Er det dumt av meg å skrive melding til barnefar om hvordan jeg føler det og at jeg gjerne vil prate med han på en ordentlig måte?

 

Vet ikke helt hvor og hvordan jeg skal begynne. Kanskje lurt å forberede barnefar ihvertfall, og forklare at jeg ikke klarer å se på forskjellsbehandlingen lengre?

 

Nei dette er ekstremt vanskelig

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9019c...f3a