Faen, jeg har fått en spiseforstyrrelse

[Anonym bruker]

Jeg VET at jeg er for tynn, jeg VET at jeg spiser for lite, jeg VET at det ikke er sunt, men jeg klarer ikke å spise. Fornuften min har forduftet og det eneste jeg gjør er å la følelsene styre. Det er bare så vanskelig Jeg ser meg i speilet og det ser bare helt forferdelig ut, jeg synes jeg ser megastor ut og jeg er besatt av mine problemområder på kroppen.

 

Jeg går jevnlig til Psykolog siden jeg har en bipolar-diagnose og nå har psykologen "skjønt" hva jeg driver med. Fikk beskjed i dag om at det stemte liksom ikke helt, jeg blir bare tynnere og tynnere og jeg har ikke nevnt at maten er blitt et problem for meg og i dag innrømte jeg det siden hun "ferska" meg. Hvis jeg gikk enda mer ned i vekt kom hun til å ta frem vekta for og følge med, skjerper jeg meg ikke da blir jeg lagt inn(!) og så la hun til en "trussel" om at jeg kan få enda en diagnose. Faen altså. Midt i 20-årene og spiseforstyrret..  

Noen som har hatt anoreksia og blitt frisk? Jeg vil ikke ha enda en diagnose, jeg vil ikke bli lagt inn, jeg vil ikke at noen skal få vite om mine psykiske utfordringer! Det er bare så vanskelig

Anonymous poster hash: cd661...740

[Gustav Klitt]

Jeg fikk anoreksi for 17 år siden eller noe sånt. Det var et fint fengsel så lenge jeg ikke skjønte at det var et fengsel. Da det gled over i bulimi og tvangsspising, ble det ille. Har vært mer eller mindre frisk de siste årene. Men spiseforstyrrelsestrollet vil nok alltid sitte på skulderen min!

 

Det er et godt tegn at du er i stand til å se at dette er problematisk.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt, men er sånn høvelig frisk nå.

Det startet da jeg var 16 år og min mor var kreftsyk og døde. Jeg gikk til skolen og rett til sykehuset etterpå. Der var jeg sammen med henne hele dagen, uten å tenke på en matbit. Ble til at jeg spiste 1 skive om kvelden og kanskje en frukt på dagtid.

Dette pågikk over lengre tid, jeg glemte av å ta vare på meg selv. Da mamma døde isolerte jeg meg. Jeg var sliten og trist og sov hele døgnet. Noe av dette kom av mat og vitaminmangel.

Tok flere mnd før jeg ble oppdaget og sendt til legen. Da fikk jeg diagnosen anoreksi, uten at jeg hadde tenkt noe over det. Jeg gikk ned fra 67 kg til 43 kg. Jeg var ordentlig syk og livet mitt hang i en syltynn tråd. Man kunne telle hvert ett ben i kroppen på meg.

Jeg ble innlagt på sykehus med en kraftig depresjon og spiseforstyrrelse. Alle blodprøvene hadde negative tall, jeg hadde vitaminmangel, blodmangel, forstyrrelser i blodet og aner ikke hva alt annet som var galt.

 

På sykehuset klarte jeg ikke spise, jeg ble så dårlig. Endte med at jeg fikk sondemat med forsiktig opptrapping dag for dag. Dette gjorde meg kjempesyk, magen og kroppen taklet ikke sondematen eller opptrappingen. Med flere mnd uten mat, blir det et stort sjokk når du plutseligg får over 1000 kcal for dag.

 

Etter flere uker på sykehus fikk jeg reise hjem. Jeg fikk tett oppfølging av psykolog og lege, og ting ble bedre. Men jeg har aldri blitt bra.

 

Jeg er fremdeles syk. Jeg tenker nøye gjennom alt jeg putter i munnen, og ikke en kcal for mye skal inn. Men jeg spiser... Og vekta er stabil. Men jeg skulle ønske jeg levde et annet liv. Jeg har lyst til å nyte måltidene og ikke avsky dem

 

Vet ikke om jeg noen gang vil bli frisk, men jeg jobber hardt med meg selv hver dag. Det er en kamp, men jeg SKAL vinne den til slutt!!!

 

Nå veier jeg 54 kg, og er forbøyd - selv om jeg vet at 10 kg til bare hadde vært sunt. Jeg har ingenting å gå på itilfelle en alvorlig annen sykdom rammer meg.

 

Sender deg en god og varm klem. Jeg vet desverre så alt for godt hvordan du har det

 

Anonymous poster hash: c5a7a...57a

[Anonym bruker]

Jeg har hatt, men er sånn høvelig frisk nå.

Det startet da jeg var 16 år og min mor var kreftsyk og døde. Jeg gikk til skolen og rett til sykehuset etterpå. Der var jeg sammen med henne hele dagen, uten å tenke på en matbit. Ble til at jeg spiste 1 skive om kvelden og kanskje en frukt på dagtid.

Dette pågikk over lengre tid, jeg glemte av å ta vare på meg selv. Da mamma døde isolerte jeg meg. Jeg var sliten og trist og sov hele døgnet. Noe av dette kom av mat og vitaminmangel.

Tok flere mnd før jeg ble oppdaget og sendt til legen. Da fikk jeg diagnosen anoreksi, uten at jeg hadde tenkt noe over det. Jeg gikk ned fra 67 kg til 43 kg. Jeg var ordentlig syk og livet mitt hang i en syltynn tråd. Man kunne telle hvert ett ben i kroppen på meg.

Jeg ble innlagt på sykehus med en kraftig depresjon og spiseforstyrrelse. Alle blodprøvene hadde negative tall, jeg hadde vitaminmangel, blodmangel, forstyrrelser i blodet og aner ikke hva alt annet som var galt.

 

På sykehuset klarte jeg ikke spise, jeg ble så dårlig. Endte med at jeg fikk sondemat med forsiktig opptrapping dag for dag. Dette gjorde meg kjempesyk, magen og kroppen taklet ikke sondematen eller opptrappingen. Med flere mnd uten mat, blir det et stort sjokk når du plutseligg får over 1000 kcal for dag.

 

Etter flere uker på sykehus fikk jeg reise hjem. Jeg fikk tett oppfølging av psykolog og lege, og ting ble bedre. Men jeg har aldri blitt bra.

 

Jeg er fremdeles syk. Jeg tenker nøye gjennom alt jeg putter i munnen, og ikke en kcal for mye skal inn. Men jeg spiser... Og vekta er stabil. Men jeg skulle ønske jeg levde et annet liv. Jeg har lyst til å nyte måltidene og ikke avsky dem

 

Vet ikke om jeg noen gang vil bli frisk, men jeg jobber hardt med meg selv hver dag. Det er en kamp, men jeg SKAL vinne den til slutt!!!

 

Nå veier jeg 54 kg, og er forbøyd - selv om jeg vet at 10 kg til bare hadde vært sunt. Jeg har ingenting å gå på itilfelle en alvorlig annen sykdom rammer meg.

 

Sender deg en god og varm klem. Jeg vet desverre så alt for godt hvordan du har det

 

Anonymous poster hash: c5a7a...57a

Huff, kjempe trist å lese om din mors bortgang og din sykehistorie, men takk for at du delte din historie! Klem <3 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd661...740