Ble overrasket av min egen reaksjon i går :/

[Anonym bruker]

Min søster ringte, lurte på om vi ville være med å overraske min nevø på bursdagen! Svarte selvfølgelig og begynte å glede meg. Så sier hun at enten så henter de meg og barna, eller så skulle vi overraske han hjemme hos min far og hennes mor (halvssøsken). Da stoppet deg plutselig opp for meg og det eneste jeg klarte å si var "Eh..jaa..ehm.."

 

Det hører til historien at det tidligere har vært veldig anstrengt mellom meg og min far og stemor. Mamma og pappa skilte seg da jeg var to. Han fant seg raskt ny dame, samme dama som fortsatt er min stemor. Samværshelger var et helvete. Jeg fikk ikke spise i samme rom som resten av familien. Jeg måtte sove på en madrass i kjelleren, fikk ikke ha tannbørste der eller noe annet..min stemor kaldte meg hore fra jeg var ca fem år og min far bare drakk. Han innrømte ofte at han visste hva som skjedde og at han skulle gå fra henne, men det ble med snakket og da jeg var 12 år orket jeg ikke være der lenger. Sa ifra til pappa selv at jeg ikke kom på samvær mer, men at jeg håpet vi to kunne gjøre ting sammen likevel. All kontakt stoppet etter det og jeg hørte fra pappa igjen først da jeg var 18 år. Min stemor var da tydeligvis forandret og ba om unnskyldning for alt sammen. Jeg valgte å tilgi og vi har hatt et veldig greit forhold i ettertid. Men det er alltid jeg som må ta kontakt. I fjor hadde jeg bursdagsselskap og de sa de skulle komme, men de møtte opp dritings bare for å gi meg gave- så skulle de videre på fest..på en helt vanlig søndag..

 

I hvertfall, jeg har måttet stå for all kontakt, det begynte å bli trist, så da jeg spurte pappa i desember om han skulle ha noe selskap på dagen sin og han svarte at han skulle ringe meg opp igjen ga jeg opp. Jeg har ikke hørt noe siden..

 

Det er ikke noe vondt blod mellom oss i dag, de er bare ekstremt dårlige på prioriteringer. Trodde ikke dette var noe som plaget meg så veldig, men etter reaksjonen min i går skjønner jeg jo at det er vanskeligere for meg enn jeg trodde.

 

Jeg prøvde å redde meg inn og sa at det var ikke noe stress å være der, men søsteren min kjenner meg for godt. Nå sitter jeg her og føler meg skikkelig barnslig og har fryktelig dårlig samvittighet...

 

Anonymous poster hash: 20d38...3cd

[Anonym bruker]

Man skal ikke ha dårlig samvittighet for at man føler noe. Følelsene dine er helt riktige de, for deg.

 

Har du problemer med å omgås far og stemor, ja, så har du det og de følelsene du kjenner på rundt de er nok helt "riktige" mtp hvordan din oppvekst har vært.

 

Jeg hadde nok fortsatt å holde minst mulig kontakt med de, for å skåne meg selv for flere skuffelser.

 

 

Anonymous poster hash: 70194...304

[Anonym bruker]

Atte HÆ?! Du har blitt mishandlet hele barndommen, også har du dårlig samvittighet for at du ikke vil på fest i mishandlerenes hus? Om søsteren din vet hvordan du har hatt det, er det i beste fall utrolig ubetenkdomt av henne å invitere deg nettopp dit. Stakkars deg! Dropp iallefall den dårlige samvittigheten.

 

Anonymous poster hash: 1e169...7fc

[Anonym bruker]

Her er det søsteren din som burde ha tenkt seg om før hun kom med et sånt forslag. Du har ikke noe å ha dårlig samvittighet over!

Anonymous poster hash: bb3d2...6b8

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Altså, min stemor er ikke "ond" lenger, hun har virkelig forandret seg. De drikker fortsatt mye, men "problemet" nå har jo bare vært at de er så lite engasjerte. At det har gått et halvt år siden jeg sist hørte fra de..

 

Trodde ikke jeg brydde meg så mye om det, derfor ble jeg overrasket. Og ja, min søster vet og opplevde alt, så hun sa at vi selvfølgelig bare tok det hos henne. Men den tiden har jeg tilgitt og blitt ferdig med som sagt..

 

Anonymous poster hash: 20d38...3cd

[*Nøtta*]

Nå følger du magefølelsen din, og slutter å ha dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Dere har vel rett! Skal kaste den dårlige samvittigheten!

Takker for svar igjen

 

Anonymous poster hash: 20d38...3cd