Hva skjer med ungen?!

[Anonym bruker]

Har en toåring med dårlig språk. 

Den siste tiden har hun slått seg mye vrang. Furter og sutrer mye. Legger seg på gulvet, trasser, slår, biter, klorer... Tester grenser. 

Problemet er vel denne furtinga og sutringa. Hun tåler ikke miste noe i gulvet (da må VI plukke det opp, for hun "rekker det ikke". Vi plukker det selvfølgelig ikke opp, og det er helt krise), tåler ikke å nesten-slå seg, hun vil være uselvstendig og vil ikke klare å sette seg i stolen sin, rekke hen til glasset sitt (som står rett foran henne), plukke leken hun vil ha i skuffa... 

Kjære vene, jeg går snart på veggen. En ting er her hjemme, men hun er et mareritt utendørs også, i alles påsyn. Det er flaut, ikke annet. Hun vil ikke sitte i vogn, men neimen om hun vil gå! Hun vil bæres, og høygravide mor sier NEI. Enten går hun selv, eller hun må sitte i vogn. Jeg tilbyr alltid å holde hånda. Ender stort sett opp med skriking, legge seg på bakken eller å gå andre veien, og nekte å komme riktig vei. Kommer jeg etter, løper hun. Det er skummelt, for hun har ingen veivett. Jeg klarer ikke lenger løpe etter henne heller. 
I dag har hun vært i dyreparken med barnehagen. Da jeg skulle hente henne, la hun seg ned, skrek og bar seg, for hun ville jo ikke hjem. Hun skrek samtidig mamma, mamma, og ville jeg skulle bære henne. Noe jeg ikke gjorde. Jeg fikk da beskjed fra barnehagen om at slik hadde hun holdt på hele dagen, mast, sutra, lagt seg ned og skreket, helt uten tilsynelatende grunn. Helt ut av det blå. 

Det er mange eksempler, og det er mye mer, men jeg orker ikke skrive alt. Reaksjonen min er minimal på disse utfallene. Jeg overser, later som ingenting, og gir henne beskjeder som "plukk opp bamsen" (om hun sutrer og maser etter den), og overser deretter. Jeg gir ros med en gang anledningen byr seg, ikke av typen overlykkelig og ekstatisk "Ååååå, så flink du er!", men rolig og hverdags "så godt å se at du leker for deg selv", "så bra at du rydder, nå blir det ryddig og fint her" osv... Er veldig nøye på å rose gode stunder og gjerninger, og ikke gi verken positiv eller negativ oppmerksomhet rundt sutring og trassing, men heller være nøytral. 

Hun er helt frisk, har vært hos legen for å forsikre meg om at hun ikke har vondt noe sted.

Hjelpes... Hvor har jeg feilet? Hvordan skal jeg reagere på dette? 

Anonymous poster hash: 3eeaa...3a4

[Anonym bruker]

Høres helt normalt ut. Trassalder. Men må være veldig slitsomt når man er gravid....

 

Anonymous poster hash: 524f7...985

[Anonym bruker]

Høres helt normalt ut. Trassalder. Men må være veldig slitsomt når man er gravid....

 

Anonymous poster hash: 524f7...985

Godt om det "bare" er trassalder, da går det i hvert fall over før eller siden... Det er vanskelig å si hva hun styrer med, hehe. Med dårlig språk er det ikke så lett å toveiskommunisere heller når hun slår seg så vrang. Hun kan gjerne rope et eller annet, men hva er egentlig "denne", hva er "gabb", hva er det og det... Skjønner det er frustrerende for henne å ikke bli forstått hele tiden, og at hun kanskje har endel å stri med om trassen har slått inn. 

 

Jeg gruer meg mer til når babyen kommer, da blir det nok livlig! Da tror jeg vi kan snakke utslitt... 

 

Anonymous poster hash: 3eeaa...3a4

[Anonym bruker]

Mi jente ville også bæres da jeg var høygravid. Før det gikk hun selv.

 

Jeg løste det med å tilby fanget mitt så mye som mulig. Og koste mye med henne. Og lot henne være liten baby når hun trengte det. Når hun fikk lov til å være liten ved å ligge i armene mine, eller bli båret av faren, så var det hele over på ett minutt, og så løp hun og lekte videre. Når vi ikke lot henne te seg som en baby kunne hun hyle og være rasende lenge.

 

Det er ikke lett å være liten og samtidig bli stor. Vet ikke om det er sånn for ditt barn, men min trengte nærhet og bekreftelse mer enn kjeft i den perioden. Om vi tok opp igjen koppen uten å gjøre noe utav det, så havnet den ikke på gulvet igjen på lang tid. Meknom vi ignorerte det, eller krevde at hun tok den opp, så "falt" den ned gang på gang, mens hun ble mer og mer fortvilet/sint.

 

Nå er det ikke sånn at jenta vår aldri fikk et nei, og ikke hadde grenser. Men vi valgte våre saker.

 

Anonymous poster hash: ea883...8b5

[Nissefisen]

Vi hadde det også slik.. hun var sen med språket og det gjorde det egentlig vondt verre for henne. Men vi var nøye med å si: når du sutrer sånn så skjønnenr jeg ikke hva du prøver å si, vis meg

Hun kunne lage sutre lyder å peke på melka for eksempel men da spilte jeg dum og spurte om det var kaviar hun skulle ha, alt for at hun skulle være tydelig.

Hun har passert 3år nå og kan fortsatt være ett h*&@$##! Hver mirgen og hver kveld har vi en runde hvor hun raser så det synger her.

Hun kan klikke for at hun ikke får dra i bhg med t-skjorte (det er nok liksom).

 

Så hun er helt normal

[Anonym bruker]

Mi jente ville også bæres da jeg var høygravid. Før det gikk hun selv.

 

Jeg løste det med å tilby fanget mitt så mye som mulig. Og koste mye med henne. Og lot henne være liten baby når hun trengte det. Når hun fikk lov til å være liten ved å ligge i armene mine, eller bli båret av faren, så var det hele over på ett minutt, og så løp hun og lekte videre. Når vi ikke lot henne te seg som en baby kunne hun hyle og være rasende lenge.

 

Det er ikke lett å være liten og samtidig bli stor. Vet ikke om det er sånn for ditt barn, men min trengte nærhet og bekreftelse mer enn kjeft i den perioden. Om vi tok opp igjen koppen uten å gjøre noe utav det, så havnet den ikke på gulvet igjen på lang tid. Meknom vi ignorerte det, eller krevde at hun tok den opp, så "falt" den ned gang på gang, mens hun ble mer og mer fortvilet/sint.

 

Nå er det ikke sånn at jenta vår aldri fikk et nei, og ikke hadde grenser. Men vi valgte våre saker.

 

Anonymous poster hash: ea883...8b5

Hun får komme på fanget når som helst! Får masse kos og kjærlighet, og vi leker endel sammen. Vi fokuserer ikke på at hun er "stor" i det hele tatt, men begrenser babygjøringen hennes. I stedet for å faktisk løfte henne på plass i stolen sin, så kan jeg gi henne en hjelpende hånd. Dette fungerer ofte, men av og til slår hun seg helt vrang. Jeg orker ikke være på tå hev for henne hele tida, og tror heller ikke det medfører noe godt senere. Så det er ikke sånn at jeg overser henne når jeg faktisk kan gi henne en hjelpende hånd, kun når hun vil jeg skal gjøre ALT for henne, som jeg vet hun klarer selv (som å plukke opp leken fra gulvet). 

Vi kjefter ikke! Bare så det er sagt. Det er ikke ofte hun har fått kjeft, vi er veldig bevisste på å heller få henne på andre tanker, eller også veilede om det er snakk om f.eks å rive blomstene av planten (kan da si at hun ikke må rive dem av for da går den i stykker, men at hun gjerne må se på dem, for de er jo veldig fine). 

 

Anonymous poster hash: 3eeaa...3a4

[Anonym bruker]

Vi hadde det også slik.. hun var sen med språket og det gjorde det egentlig vondt verre for henne. Men vi var nøye med å si: når du sutrer sånn så skjønnenr jeg ikke hva du prøver å si, vis meg

Hun kunne lage sutre lyder å peke på melka for eksempel men da spilte jeg dum og spurte om det var kaviar hun skulle ha, alt for at hun skulle være tydelig.

Hun har passert 3år nå og kan fortsatt være ett h*&@$##! Hver mirgen og hver kveld har vi en runde hvor hun raser så det synger her.

Hun kan klikke for at hun ikke får dra i bhg med t-skjorte (det er nok liksom).

 

Så hun er helt normal

Hehe, vi sier faktisk også at vi ikke skjønner hva hun mener når hun bare skriker og ber henne om å vise eller fortelle oss hva det er hun vil. Dette er hun blitt bedre på! Vi gjør også som deg, spiller dum, og aaaaner jo ikke at hun mener melk og ikke ost... Høh. 

 

Godt å høre at hun er normal! Det er vel en fase som er sunn å gå gjennom, tenker jeg. Men hadde definitivt vært enklere for henne (og oss!) om hun hadde hatt bedre språk. Men hvor enn så slitsom hun er, så kjenner jeg alltid at jeg savner henne når jeg legger henne... Etter at hun har sluttet å rope etter ditten og datten da, selvfølgelig. Hehe

 

Anonymous poster hash: 3eeaa...3a4

[Nissefisen]

Hehe Ja de er jo utrolig skjønne så lenge de er blide litt morsomme når de raser også faktisk. Det er vell bare å bite tennene sammen å se humoren i det isteden for å la det gå rett inn i beinmargen

[LivetErEnLek]

I og med at dette er en adferd hun viser, ikke bare hjemme, men også i barnehagen, tenker jeg at det ikke handler om deres relasjon, at du gjør noe "galt". For meg høres det ut som om jenta er frustrert og at det mest sannsynlig henger sammen med manglende språk. Hvordan er språkforståelsen hennes? Hvis den er på plass, kan det være en idé å verbalt anerkjenne følelsene hennes. Som feks: "nå ser jeg at du vil at jeg skal løfte deg opp i stolen. Men mamma vil at du går opp selv og da blir du sint. Stemmer det?" Her venter du på en bekreftelse /avkreftelse. Bekrefter barnet utsagnet ditt, så fortsetter du : "Jeg skjønner godt at du blir sint og det er greit, men jeg vil at du selv går opp i stolen. Blir det lettere for deg om du får holde meg i hånden?" Osv osv.

 

Jeg er barnehagelærer og har jobbet i mange år med småbarn og den type frustrasjon som jeg tenker ligger til grunn her, handler som regel om at barnet føler at ingen forstår.

[<3Miinsiin<3]

Kanskje hun har litt lav selvregulering? Google det så får du tips til hvordan du isåfall kan trene det opp! det trenger ikke være det, men ut i fra den lille opplysningen du gir, så kan det være! Les om det og se om du kan kjenne igjen barnet ditt i det som blir skrevet

[Anonym bruker]

I og med at dette er en adferd hun viser, ikke bare hjemme, men også i barnehagen, tenker jeg at det ikke handler om deres relasjon, at du gjør noe "galt". For meg høres det ut som om jenta er frustrert og at det mest sannsynlig henger sammen med manglende språk. Hvordan er språkforståelsen hennes? Hvis den er på plass, kan det være en idé å verbalt anerkjenne følelsene hennes. Som feks: "nå ser jeg at du vil at jeg skal løfte deg opp i stolen. Men mamma vil at du går opp selv og da blir du sint. Stemmer det?" Her venter du på en bekreftelse /avkreftelse. Bekrefter barnet utsagnet ditt, så fortsetter du : "Jeg skjønner godt at du blir sint og det er greit, men jeg vil at du selv går opp i stolen. Blir det lettere for deg om du får holde meg i hånden?" Osv osv.

 

Jeg er barnehagelærer og har jobbet i mange år med småbarn og den type frustrasjon som jeg tenker ligger til grunn her, handler som regel om at barnet føler at ingen forstår.

Hun har ikke sååå god språkforståelse, men prøver å verbalt anerkjenne følelsene hennes. Problemet er at jeg føler hun "blacker" litt ut når det står på som verst, hun klarer liksom ikke skru seg av for å ense noe som helst annet. Når hun roer seg, så virker hun ikke mottakelig for å snakke om det/høre hva jeg har å si. Hun blir helt fokusert på enten det hun opprinnelig hadde tenkt (f.eks sette seg i stolen) eller noe annet. 

Men jeg skal absolutt fortsette å snakke med henne, prøver å sette ord på hva hun føler og tenker. Etter hvert vil hun jo også få bedre språk og språkforståelse, så da blir nok alt lettere. 

 

 

Anonymous poster hash: 3eeaa...3a4

[Anonym bruker]

Kanskje hun har litt lav selvregulering? Google det så får du tips til hvordan du isåfall kan trene det opp! det trenger ikke være det, men ut i fra den lille opplysningen du gir, så kan det være! Les om det og se om du kan kjenne igjen barnet ditt i det som blir skrevet

Jeg kjente igjen noe, annet absolutt ikke, men det er jo selvfølgelig noe vi kan øve på. Takk for tips! 

 

Anonymous poster hash: 3eeaa...3a4