Skummelt å være gravid.

[Anonym bruker]

Jeg må bare få luftet tankene mine litt.

 

Er nå straks 17 fullgåtte uker på vei. Var på UL i uke 12 og i uke 14, og alt var helt fint med den lille. 

Men jeg blir liksom aldri kvitt disse ekle følelsene om at noe er galt, noe kommer til å gå galt. Noen dager begynner jeg til og med å gråte, og går med en kjempe stor klump i halsen .. 

Andre dager så tenker jeg at nei, dette er en sterk og flott baby! (Har en SA og en MA før dette svangerskapet, prøvd i to år å bli gravide) 

 

Jeg kan ikke huske at det var slik da jeg fikk datteren min. Hun er jo 9 år, så mulig det er glemt, men jeg er ganske sikker på at jeg bare raste gjennom det svangerskapet og var like lykkelig hele veien. 

Nå sliter jeg med masse vonde og vanskelige tanker, altså om alt som kan gå galt. 

 

Er det fler som har det sånn? For jeg begynner jo å psyke meg selv litt ut også, at det må være en grunn til at jeg syntes at det er så vanskelig. 

Jeg har Angel Sound og hører på hjertet før jeg legger meg, så liv er det jo inne der. 

 

Men ja, nei .. Anyone? Føler meg helt, pardon my french, fucked opp. Vil jo bare være glad, for denne lille skatten er utrolig etterlengtet!!! 

Anonymous poster hash: c0b89...9c4

[Anonym bruker]

Har det på samme måte.. Uke 36. Har vært på ul i uke 7, 10, 18 og 27 pga. icsi og komplikasjoner. Alt fint hver gang.

Men klarer ikke legge fra meg tanken om at noe kan være oversett.

 

8 år siden sist her, husker ikke om jeg var like bekymret for det sist. Men var livredd for at babyen skulle dø i magen, lite aktiv krabat.

 

Ekkelt med disse tankene. Men jeg tror veldig mange har dem i større eller mindre grad. Det er nok normalt. Pluss at vi er full av hormoner i tillegg og beskyttelsesinstinktet kommer fort.

 

Husker jeg tenkte første gangen at bare babyen ble født, da ville alt bli lettere for da kunne jeg se han. Men det ble aldri lettere;)

 

Anonymous poster hash: a8072...a85

[Anonym bruker]

Har det også på samme måte. var på ul i uke 9, uke 12 og uke 19 men uroen vil ikke gi slipp. Men for meg har det hjulpet å tenke at det er ute av mine hender og at det som skjer, det skjer.  Alt jeg kan gjøre er å prøve å sørge for at babyen har det så godt som mulig inni der, resten er ute av mine hender. Og jeg føler at når jeg har kommet så langt så kommer det nok til å gå bra, det må være meningen at det er min tur nå Hadde to SA før denne graviditeten, fikk litt ekstra oppfølging i starten pga medisinering, men står nå "på egne bein". Regner med jeg kommer til å frike ut mange ganger til før babyen er ute, men må bare gå på å prøve så godt jeg kan å holde meg rolig. Har også hele tiden tenkt at dersom babyen er syk så skal vi klare det også, så lenge den er levedyktig så skal jeg klare alt annet som kommer vår vei. 

Anonymous poster hash: 6bdd3...3c5

[Anonym bruker]

Hahaha nei det har du helt rett i, det blir aldri lettere! Den måtte jeg smile av  

 

Ja, var på UL i uke 6, 8, 12 og 14 .. Nesten så jeg må le, men som du sier, klarer ikke å legge fra meg tanken om at noe er oversett. Nå er det to uker til ordinær ultralyd, jeg fikk papirene i går og jeg tror kanskje at det er derfor jeg er så utenfor. En følelse av å spy, ville stikke av og å besvime. 

 

Det er, dessverre, godt å høre at jeg ikke er alene med slike følelser. Selvom jeg ikke unner noen å ha det slik. Vet ikke, jeg føler meg kanskje litt "snytt" - vi har mistet og prøvd i to år, og jeg gledet meg til å glede meg, hehe .. Jeg får jo utrolig dårlig samvittighet ovenfor babyen og min kjære, som stryker meg på magen å sier han gleder seg. "Vi får se", tenker den dumme hjernen min. Utrolig slitsomt. 

 

Kanskje det blir bedre når jeg kommer så langt at jeg kjenner spark. Jeg likte den med at alt vi kan gjøre er jo å gjøre det best mulig for den lille der inne Resten er ikke i våre hender, nei. 

 

Takk for svar. Godt å vite at man ikke er alene når man føler seg helt alene!  

 

 

Anonymous poster hash: c0b89...9c4

[Anonym bruker]

Hva med å prøve litt yoga for å få ned stress nivå? Jeg søkte på YouTube; yoga for gravide. 10 min avbrekk hjelper!

 

Anonymous poster hash: 48f0f...fd5

[Roheryn]

 

Jeg må bare få luftet tankene mine litt.

 

Er nå straks 17 fullgåtte uker på vei. Var på UL i uke 12 og i uke 14, og alt var helt fint med den lille.

Men jeg blir liksom aldri kvitt disse ekle følelsene om at noe er galt, noe kommer til å gå galt. Noen dager begynner jeg til og med å gråte, og går med en kjempe stor klump i halsen ..

Andre dager så tenker jeg at nei, dette er en sterk og flott baby! (Har en SA og en MA før dette svangerskapet, prøvd i to år å bli gravide)

 

Jeg kan ikke huske at det var slik da jeg fikk datteren min. Hun er jo 9 år, så mulig det er glemt, men jeg er ganske sikker på at jeg bare raste gjennom det svangerskapet og var like lykkelig hele veien.

Nå sliter jeg med masse vonde og vanskelige tanker, altså om alt som kan gå galt.

 

Er det fler som har det sånn? For jeg begynner jo å psyke meg selv litt ut også, at det må være en grunn til at jeg syntes at det er så vanskelig.

Jeg har Angel Sound og hører på hjertet før jeg legger meg, så liv er det jo inne der.

 

Men ja, nei .. Anyone? Føler meg helt, pardon my french, fucked opp. Vil jo bare være glad, for denne lille skatten er utrolig etterlengtet!!!

 

Anonymous poster hash: c0b89...9c4

Har det akkurat likedan... har en datter på snart 7 fra før, og det svangerskapet var bare rosenrødt og jeg bekymret meg overhode ikke.

 

Denne gangen er det helt jævlig. Man skulle tro at alder og erfaring gjorde meg tryggere denne gangen, men tvert imot... nå maler jeg fanden på veggen for den minste lille ting. Jeg får masse ekstra oppfølging pga en medisin jeg tar, men selv etter x-antall ultralyder og kontroller som viser at lillegutt er frisk som en fisk føler jeg meg slett ikke trygg...

 

Jeg tror rett og slett at det handler om at denne gangen vet jeg hva det vil si å få en baby. Forrige gang var jeg ung og barnløs og jeg hadde ingen forutsetning for å vite hvor høyt man kan elske sine barn. Jeg hadde ikke "oppdaget" hvor høyt jeg elsker barna og dermed hvor ufattelig redd jeg er for at noe skal gå galt.

 

Denne gangen vet jeg på en helt annen måte hvor vondt det vil gjøre om noe går galt, og fallhøyden blir av en helt annen dimensjon.

 

Fordelen er at jeg overhode ikke har noe problem med å akseptere at dette blir siste ungen. Svangerskap og babytid er kos, men det er HELT GREIT om jeg slipper en runde til når denne er fullført 😛

[Anonym bruker]

Ja der sa du noe altså. Jeg har ikke tenkt på det på den måten! 

 

Den kjærligheten man føler for barna sine kan ikke beskrives på noen måte. Men som med deg, jeg var ung og barnløs med førstemann og ante virkelig ikke hva det ville si å få en baby, ikke på ordentlig. Jeg bare gledet meg! Koste meg med magen! 

Nå, som jeg begynner å få mage, kjenner jeg at jeg ønsker å gjemme den litt bort fordi "tenk om jeg får dårlige nyheter på ultralyden" .. Men babyen var frisk for to uker siden, hjertet slår hver kveld - og babyen er helt sikkert frisk om to uker igjen også. Kjenner at jeg er sur på meg selv for at jeg stjeler min egen glede sånn, men .. 

 

Som sagt, det er "godt" å ikke være alene om slike tanker. Og jeg ser det fra en litt annen vinkel nå, med det siste svaret der. For *pling* selvfølgelig er det derfor, nå VET jeg hva jeg kan miste, nå VET jeg hvor ufattelig høyt man elsker barna sine! 

 

Vi tenkte to tette, ettersom det er så stort mellomrom mellom nr 1 og nr 2. Ny mann og hele den remsen der, puppylove that didn`t last osv, ung og dum bla bla. Men helt ærlig. Dette er faktisk på kanten til å være uutholdelig, så vi får se om det ikke holder med den attpåklatten her. 

 

 

Anonymous poster hash: c0b89...9c4