Jeg er helt i sjokk -uførhetstrygd

[Anonym bruker]

Jeg har ME og har vært sykmeldt og gått på aap siden 2011. Jeg har forsøkt å komme tilbake i jobb uten å lykkes en gang og ønsket å forsøke igjen nå, det ønsker ikke NAV fordi arbeidsgiveren min er litt vanskelig. Dermed ble jeg sendt på slik frisklivssentral eller hva det nå heter for å forsøke å finne annet som kunne få meg tilbake i (annen) jobb. Vedkommende har nå fulgt meg over 8 uker og vi har pratet en hel del. Hun ser nå ikke hva jeg kan brukes til, fordi jeg er for syk. Dette hadde hun tatt opp med NAV som nå ønsker å uføre meg

Jeg er i sjokk og lei meg! Ja, jeg vet jeg ikke har et så veldig realistisk forhold til sykdommen min, men å ikke kunne brukes til noe?! Også etter så kort tid på aap... Noen ville jublet sikkert, men jeg blir bare lei meg

 

Anonymous poster hash: 9afc4...eeb

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg.

Har ME selv. Kommer vel snart dit du er nå desverre. Skal ut i arbeidstrening igjen snart. Har max 10-20 %, men håper jo hele tiden på at jeg skal klare mer

 

Anonymous poster hash: cacb6...7dc

[Anonym bruker]

Jeg er på samme sted, fikk ME-diagnosen i 2011 (etter kyssesyken)

 

Har prøvd meg i 30-40% mange ganger og bare blitt sykere hver gang. Gikk på en kjempesmell i fjor vår etter å ha jobbet 2 korte dager i uken siden jul. Både fastlege, nav og nevrolog er enige, presser jeg meg sånn en gang til blir jeg av de som ligger alene på et mørkt rom i årevis. Jeg er nødt til å ta hensyn til sykdommen, ta vare på helsa og sette arbeid helt nederst på prioriteringslisten... Nå er det bare det siste papirarbeidet som må på plass, alle er enig om at ufør er riktig for meg.

 

Jeg godtar det, for nå. Men jeg nekter å tro at det er for bestandig! Jeg lever på håpet om å komme meg i jobb igjen, og tenker at en dag klarer jeg det. Forhåpentligvis er tiden på min side, forhåpentligvis vil kapasiteten min øke, når barna blir større frigis mer kapasitet til jobb osv Yngste barnet er nå 6 år, innen hun er 15 skal jeg være i gradert jobb!

 

Anonymous poster hash: 75d9e...e44

[Anonym bruker]

Det er et nederlag å ikke kunne arbeide. Du må bare få på plass i hodet ditt at du har gjort alt du kan for å få det til. Du har heldigvis en sykdom som kan brenne ut (sånn sett er du heldig). Ta imot din uføretrygd. Søk de mulighetene du mener du har for å bli så frisk som mulig. Kanskje du om noen år kan begynne å jobbe igjen. De nye reglene gjør jo dette enkelt.

Anonymous poster hash: bd763...b43

[Anonym bruker]

Føler med deg. Jeg har ME selv. Gruer meg til det jeg har i vente. Tror at NAV kommer til å ødelegge meg ved å presse meg ut i jobb selv om jeg er syk. Blir bare verre av aktivitet. Skulle ønske jeg fikk uføretrygd for da ville jeg hatt en ting mindre å bekymre meg for. Jeg er ikke sterk nok til dette. Senere når man blir bedre eller medisin kommer, da blir det lettere å prøve seg i arbeidslivet igjen.

 

Håper medisin kommer til oss slik at vi kan bidra. Godt det forskes en del nå.

 

Anonymous poster hash: 58ea2...428

[*Nøtta*]

Skjønner at det er tøffe ord å høre.

 

men hva om du nå ser deg om etter muligheten til frivillighetsarbeid?

Da kan du jobbe så mye/lite du vil og er uendelig satt pris på.

Endret 19. mai 2015 av *Nøtta*

[Stridsmøy]

Skjønner at det er en tøff beskjed å få.

 

Men trøsten i det er at det ikke er du som har bedt om uføre, det er de som har kommet fram til er det er best for deg. Og det er ingen skam det når du har stått på. Se heller på det at det er godt at noen andre setter foten ned for deg og sier at nå er det nok ellers kan du ikke fungere. Og klarer du ikke å fungere i livet ellers - det er tøffere.

 

Det er ikke bestandig lett å kjenne på sine egne begrensninger. Og i hvertfall ikke hvis man er en type som alltid har bitt tennene sammen og fightet på samma søren fordi alle andre klarer det.

Endret 19. mai 2015 av Stridsmøy

[Anonym bruker]

Så snille dere er 💕 Trodde jeg ville få noen "spark bak". Jeg ble veldig overrasket, men min familie finner det helt naturlig. Jeg er nok sykere enn jeg tror selv tidvis og andre ser det jeg ikke tørr tro på. Da gjenstår bare legen min da...., jeg vet ikke om han ønsker uføre!

Hi

 

Anonymous poster hash: 9afc4...eeb

[Anonym bruker]

Så snille dere er Trodde jeg ville få noen "spark bak". Jeg ble veldig overrasket, men min familie finner det helt naturlig. Jeg er nok sykere enn jeg tror selv tidvis og andre ser det jeg ikke tørr tro på. Da gjenstår bare legen min da...., jeg vet ikke om han ønsker uføre!

Hi

 

Anonymous poster hash: 9afc4...eeb

Ta vare på deg selv!

 

Jeg gjentar hva nevrologen på sykehuset sa til meg, ME finnes i flere grader, og de som ligger hjelpeløse på et mørkt rom er de som ikke lyttet til kroppen sin og presset seg selv uten å ta hensyn til at de faktisk var syke.

 

Han sa at de ME-pasientene han hadde som var sykest i dag var de som nektet å høre på han og drev seg selv for langt. To av pasientene han hadde lagt inn hadde gått inn i en slags psykose etter å ha presset seg gjennom et lightening prosess kurs. Når de på kurset hadde fått prentet inn i hodet en hel helg at de bare innbilte seg at de var syke, at de måtte heve seg over kroppens signaler, at de måtte trene og presse seg, tenke "Jeg er ikke syk, kroppen lurer meg" og bare trene seg opp trodde de på det selv til slutt. De trente, presset seg, jobbet litt, klarte å overse kroppens signaler, overbeviste seg selv om at de var friske, helt til det smalt så sinnsykt at de kollapset helt.

 

Han sier at skal du ha noen som helst sjanse for å bli bedre må du lytte til kroppen. Du må finne en balanse mellom bevegelse, hvile og restitusjon som ikke gir symptomforverring. Det er ikke lett.....

 

Anonymous poster hash: 75d9e...e44