Vet om et par i 40 årene. De bor ikke sammen.

[Anonym bruker]

Så henne i forgårs, kjørte hjem fra hans hus, etter middag med hans familie/slekt. Hans 10 åring, hans foreldre, søsken og nevøer og nieser.

Hun har et voksent barn 20+.

Hun har god jobb, eier egen leilighet i sentrum.

 

Jeg kan forstå at hun ikke vil bo med han, han har sitt yngste barn halve tiden. Han har også voksne 20+ barn fra første ekteskap.

Jeg kan forstå han ikke vil bo med henne, han har jo en gutt å tenke på.

 

Tenk hvor trist det er å ikke få bo sammen?

 

Anonymous poster hash: adfb5...eac

[Anonym bruker]

Tenkt på at det kanskje er akkurat slik de trives med å ha det?

 

Hadde ikke vært noe for meg, men vet noen som trives med en slik særboordning.

Anonymous poster hash: 01961...6f8

[Anonym bruker]

Jeg vet om tre ulike par som er særboere og ingen av de går rundt med en trist mine. Noen liker det slik, andre liker det sånn.

Jeg har en mann som pendler og får dermed både i pose og sekk. Kunne ikke tenkt meg samlivet på noen annen måte.

 

Anonymous poster hash: 873fd...d33

[Anonym bruker]

Synes det høres helt perfekt ut jeg! Hvis jeg noen gang skiller meg så kommer jeg aldri i livet til å flytte sammen med noen andre igjen (utenom hjemmeboende barn da)

Anonymous poster hash: e2dc6...ca1

[Anonym bruker]

Mannen og jeg var særboere i tre år. Vi hadde bestemt oss for å bo slik til vi fikk barn. Nå bor vi sammen.

 

Anonymous poster hash: 816fd...8b6

[Anonym bruker]

Kjenner 2 par, som er i 40- og 50årene, som er særboere. De trives godt med det og for barna sin del er særboerskap ofte det enkleste.

Jeg er 36 år og om jeg finner en ny mann vil jeg ikke bli samboer før datteren min har flyttet ut (hun er 6 år).

Anonymous poster hash: f653f...864

[Anonym bruker]

Vet om flere og flere damer som kvier seg for å bo med en mann etter skilsmisse. Kan forstå det, han har hus og et barn 50% da ville hun ha kvittet seg med sin leilighet og flyttet inn til han.

 

Anonymous poster hash: 717bc...7d2

[Anonym bruker]

Det er jo drømmen det. Slipper unna alle irritasjonsmomentene som du leser om i drøssevis med tråder her inne. Ser virkelig ikke noen ulempe med det.

 

Anonymous poster hash: 34f1c...eb0

[Anonym bruker]

Det er jo sånn de vil ha det?

 

Anonymous poster hash: c1c0f...769

[Anonym bruker]

Tanten min gjør det sånn, etter mannen døde gikk det en stund, og hun fant en ny kjæreste. De datter rundt på turer, ferier og besøk, ( er pensjonister). Ellers bor de hver for seg, og tror de har det helt topp. Begge eier eget hus og har egne barn, skal en selge, oppføres som samboer o.l begynner man å bevege seg inn på dette med arv og sånn, hun vil at hennes skal arve etter seg og faren, og den nye kjæresten vil likt med sine barn. Og de trives godt altså, vet heller ikke om jeg ville ha bodd med noen ny mann igjen om noe hadde skjedd med min mann. Kunne gjerne hatt en kjæreste, men ikke flyttet et nytt mannfolk inn i livet til meg og barna sånn huslig sett. Mannen her hadde nok hatt ei ny dame i hus etter noen måneder 😝

 

Anonymous poster hash: fe022...e6c

[Anonym bruker]

Tenk hvor deilig og bare være kjærester, uten og tenke på de små forskjeller i hverdagen som kan være kime til små og større konflikter....

 

Hadde jeg blitt singel og så truffet ny mann, så tror jeg jammen jeg hadde valgt det samme gitt.

Anonymous poster hash: 8de5a...947

[Miljøterrorpeuten]

Min tante og onkel fant hverandre i 30-åra. De bodde hver for seg frem til de var over 50 år Trivdes godt med det! Det var eneste grunnen til at de ikke flyttet sammen. De var jo på ferier sammen, var sammen i alle familieselskaper, og overnattet hos hverandre stadig vekk. Det holdt for dem  

 

Nå giftet de seg for 2 år siden i en alder av mellom 60-70 år

[Anonym bruker]

Så henne i forgårs, kjørte hjem fra hans hus, etter middag med hans familie/slekt. Hans 10 åring, hans foreldre, søsken og nevøer og nieser.

Hun har et voksent barn 20+.

Hun har god jobb, eier egen leilighet i sentrum.

 

Jeg kan forstå at hun ikke vil bo med han, han har sitt yngste barn halve tiden. Han har også voksne 20+ barn fra første ekteskap.

Jeg kan forstå han ikke vil bo med henne, han har jo en gutt å tenke på.

 

Tenk hvor trist det er å ikke få bo sammen?

 

Anonymous poster hash: adfb5...eac

 

Kjenner også noen som har det sånn med de er Jehovas Vitner.. De har sikkert gode personlige grunner, kanskje baggasje som gjør at de vil ha hverandre men kanskje ikke i hvilket tempo som helst?

 

Anonymous poster hash: 539c9...63d

[Anonym bruker]

Tenk så fantastisk å IKKE bo sammen. Slipper hverdagsgnaget og kan dele de fine stundene sammen! Forøvrig så brude du bry deg om ditt eget HI. 

Anonymous poster hash: 128f6...cb0

[sug lut]

Ser ikke engang skyggen av et problem.

[mamma_til_verdens_beste]

Det har blitt mer vanlig at "voksne par" bor hver for seg. Kjenner til flere som gjør det slik. Har hver sine hjem og besøker hverandre.

[beef sister]

Tenk så deilig!

[Nyttårs barn]

Henger vel samme med mer kompliserte familieforhold, særkullsbarn og andre forpliktelser.

Jobb og gamle foreldre kan og bety noe her.

Ære være de som får det til å fungere med mine og dine barn, men personlig tror jeg at jeg hadde kviet meg for å starte opp på nytt med en mann med hjemmeboende barn. Ihvertfall at vi skulle bo sammen.