psykisk syke..

[Anonym bruker]

Tema jeg vet lite om,men vil lære mer.

Lurer på om usikkerhet er en fellesnevner?

 

Hvordan fungere i hverdagen? Medisiner? Hjelper det?

Usikkerhet i forholdet? Gått fra kjæreste/ samboer pga dette?

 

Anonymous poster hash: a7a2c...a86

[Anonym bruker]

Psykisk syke er jo like forskjellig som alle andre mennesker. Det er en hel rekke med diagnoser og innenfor hver diagnose stor forskjell på alvorligheragrad..

 

Anonymous poster hash: a9556...027

[Anonym bruker]

Det finnes ingen generelle fellesnevnere, og symptomer er dessuten til en viss grad individuelle og har ulik styrkegrad, som hun over her skriver.

 

Usikkerhet er i stor grad et personlighetstrekk, og ikke relatert til noen konkret lidelse, selv om man ofte ser at den kan knyttes til en økt risiko for depresjon og angst. Usikkerhet vurderes først som avvikende dersom den er svært sterk og hemmende

 

Anonymous poster hash: f9344...7c3

[Anonym bruker]

Ja alle er nok forskjellige der og.

Jeg tenkte på diagnosen bipolar.

 

Anonymous poster hash: a7a2c...a86

[Anonym bruker]

Bipolar lidelse har heller ikke "et bestemt trekk", man har flere grader av bipolar.

 

 

Jeg selv har en lett bipolar lidelse, sitter verst på høst/vinter, tar antidepresiva mellom 4 og 8 mnd de gangene det er behov, alt etter hvor ille det slår ut pr runde, men som oftest slipper jeg å forholde meg til medisiner. Fungerer for øvrig godt nok i både familielivet og i forholdet. I starten slet både jeg og samboeren å tilpasse oss livet vårt sammen, sammen med min lidelse, men det har blitt lettere gjennom de 6 årene, og det å få unger har hjulpet meg (nesten ikke brukt medisiner de 3 årene jeg har vært mor)
Men har samtale med psykolog et par ganger i mnd, for å "holde meg på sporet".. Gjør hva jeg kan for å unngå medisinene, tåler de ikke helt bra, kan bli likegyldig av oppførsel når jeg går på de :/ Så prøver alternativ hjelp (psykolog og akupunktur) som hjelper godt synes jeg.

Anonymous poster hash: c141d...002

[Anonym bruker]

 

Bipolar lidelse har heller ikke "et bestemt trekk", man har flere grader av bipolar.

 

 

Jeg selv har en lett bipolar lidelse, sitter verst på høst/vinter, tar antidepresiva mellom 4 og 8 mnd de gangene det er behov, alt etter hvor ille det slår ut pr runde, men som oftest slipper jeg å forholde meg til medisiner. Fungerer for øvrig godt nok i både familielivet og i forholdet. I starten slet både jeg og samboeren å tilpasse oss livet vårt sammen, sammen med min lidelse, men det har blitt lettere gjennom de 6 årene, og det å få unger har hjulpet meg (nesten ikke brukt medisiner de 3 årene jeg har vært mor)

Men har samtale med psykolog et par ganger i mnd, for å "holde meg på sporet".. Gjør hva jeg kan for å unngå medisinene, tåler de ikke helt bra, kan bli likegyldig av oppførsel når jeg går på de :/ Så prøver alternativ hjelp (psykolog og akupunktur) som hjelper godt synes jeg.

 

Anonymous poster hash: c141d...002

Kunne du fortalt hvordan du slet med forholdet i starten? Var dine følelser av/ på?

 

Anonymous poster hash: a7a2c...a86

[Anonym bruker]

 

Bipolar lidelse har heller ikke "et bestemt trekk", man har flere grader av bipolar.

 

 

Jeg selv har en lett bipolar lidelse, sitter verst på høst/vinter, tar antidepresiva mellom 4 og 8 mnd de gangene det er behov, alt etter hvor ille det slår ut pr runde, men som oftest slipper jeg å forholde meg til medisiner. Fungerer for øvrig godt nok i både familielivet og i forholdet. I starten slet både jeg og samboeren å tilpasse oss livet vårt sammen, sammen med min lidelse, men det har blitt lettere gjennom de 6 årene, og det å få unger har hjulpet meg (nesten ikke brukt medisiner de 3 årene jeg har vært mor)

Men har samtale med psykolog et par ganger i mnd, for å "holde meg på sporet".. Gjør hva jeg kan for å unngå medisinene, tåler de ikke helt bra, kan bli likegyldig av oppførsel når jeg går på de :/ Så prøver alternativ hjelp (psykolog og akupunktur) som hjelper godt synes jeg.

 

Anonymous poster hash: c141d...002

Kunne du fortalt hvordan du slet med forholdet i starten? Var dine følelser av/ på?

 

Anonymous poster hash: a7a2c...a86

 

Nei, men vi begge fant det vanskelig å tilpasse seg, han slet med å tilpasse seg at jeg kunne bli brått depressiv, uten synlig eller nevneverdig grunn til det, og hvor kort/lenge det kunne vare. Mens jeg selv slet med å tilpasse meg at han var blitt "en del" av de verste periodene mine, ville jo helst ikke at han skulle se meg slik, og ville ikke slippe han for tett på meg på det verste, fordi jeg var redd det ville drive han fra meg. Men vi tilpasset oss, med tiden til hjelp og oppbygging av tillitt for hverandre og sykdommen.

Jeg står fast ved at det å falle så "til ro" med sykdommen sammen med han, gjorde det hele lettere for meg

 

Anonymous poster hash: c141d...002