Har jeg rett til å være skuffet over mine foreldre?

[Anonym bruker]

Min søster har ingen barn, men for to år siden traff hun en mann som hadde to barn med to andre kvinner. Derfor blir det ikke en tredje.

Greit nok.

Hun er litt psykisk ustabil til tider.

 

Saken er den at de i år velger å feire 17. Mai med de fremfor sine egne barnebarn.

De har de ste-bestebarna hele tiden og hjelper de med alt.

Min søster og han er akkurat flyttet sammen.

 

Jeg synes det er merkelig, men som min far alltid sier: Dere klarer dere dere vetdu!

De har feiret jul med de, vært på fjellet med de, på sommerferie og nå også 17.mai.

 

Jeg har ikke noe valg, de bestemmer selvsagt selv. Men fordi vi er sterke så skal vi bare klare oss selv?

 

Usj, merker jeg er irritert på foreldrene mine nå.

 

Anonymous poster hash: 2d22f...b75

[Anonym bruker]

Dette er langt fra rettferdig av dine foreldre 😑 hvis de vil ha et godt forhold til deg og sine barnebarn så må de prioritere dere også og ikke bare de som er mindre ressurssterke.

 

Anonymous poster hash: d0d0c...02e

[Anonym bruker]

Fader så hårsår folk er da. Dette hadde jeg ikke ofret en tanke altså.

Og de feiret vel gjerne med dere i fjor?

 

Anonymous poster hash: e3cf7...ec5

[PersilleBlomst]

Min søster har ingen barn, men for to år siden traff hun en mann som hadde to barn med to andre kvinner. Derfor blir det ikke en tredje.

Greit nok.

Hun er litt psykisk ustabil til tider.

 

Saken er den at de i år velger å feire 17. Mai med de fremfor sine egne barnebarn.

De har de ste-bestebarna hele tiden og hjelper de med alt.

Min søster og han er akkurat flyttet sammen.

 

Jeg synes det er merkelig, men som min far alltid sier: Dere klarer dere dere vetdu!

De har feiret jul med de, vært på fjellet med de, på sommerferie og nå også 17.mai.

 

Jeg har ikke noe valg, de bestemmer selvsagt selv. Men fordi vi er sterke så skal vi bare klare oss selv?

 

Usj, merker jeg er irritert på foreldrene mine nå.

 

Anonymous poster hash: 2d22f...b75

 

Du har lov til å være skuffet og du har lov til å si det til dem. Hvis du påpeker hvor ofte de er sammen med de andre kontra deres og spør dem rett ut, "hva tror dere de føler da? Og hva vi føler? Er vi ikke bra nok familie lenger"? Kanskje litt drøyt men du skjønner hva jeg mener.

[Anonym bruker]

Hvis du inviterer dem jevnlig du også og ikke bor for langt unna forstår jeg at du blir lei deg. Jeg ser ikke noen grunn til at de bør prioritere dine barn mindre enn hennes (i praksiss blir de jo som hennes barn), men du bør ikke forvente at dine går forran heller. Har dere ingen mulighet for å være sammen alle sammen noen ganger slik at de ikke må velge?

Anonymous poster hash: 29295...b73

[Anonym bruker]

Hva skjer med å SNAKKE!? S N A K K E...

 

jeg blir så irritert over alle innleggene her inne over folk som er frustrerte over foreldrene sine. Kan dere ikke bare si det til dem da?!

 

Du, mamma? (eller du, pappa?) Jeg synes det er sårt at dere velger å være så mye med dem, og ikke med oss. Tenk litt på barnebarna deres på denne siden, og ikke minst mine følelser...   THERE!! 

Anonymous poster hash: 77546...948

[Anonym bruker]

Jeg forsøker å snakke, og har relativt gode kommunikative ferdigheter.

Men når jeg har fortalt at jeg synes dette er gal prioritering så lukker de ørene og aldri en eneste gang tar imot en meningsutveksling.

Hva skal jeg gjøre?

Dette er jo deres ønske.

I alle år er hun blitt prioritert. Jeg har levd på hybel og jobbet og vært fattig, tatt 5 års universitetsutdannelse. Aldri fått en krone.

Min søster har bodd hjemme, fått bil, penger hver mnd og ferier.

Aldri har jeg hørt at de er stolt av meg.

 

Min søster jobber hjemmenifra med en kvasijobb. Tjener nesten ikke til brød i mnd, og hun snakker og skryter de av.

 

Hadde det ikke vært for barnebarna så hadde jeg ikke hatt noe med de å gjøre mer.

 

Anonymous poster hash: 2d22f...b75

[Anonym bruker]

Skriv et brev.. Da kan de ikke avbryte deg.

Anonymous poster hash: bb1bb...62b

[Anonym bruker]

Skal treffe min far nå om et kvarter. Alene. Han KAN være litt lydhør og har ved et par anledninger slått i bordet til min fordel.

Han er ekstremt i forsvar, noen tips til hvordan jeg kan legge det frem uten å vise meg sårbar?

 

Anonymous poster hash: 2d22f...b75

[Anonym bruker]

Ja, du har all rett til å være skuffet. Hadde ikke vært redd for å virke "sårbar", dette går jo på bekostning av barna dine!

Anonymous poster hash: 5f6b2...19d

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er skuffet....

De ser at det går bra med deg og din familie, og tolker det dithen at du/dere ikke trenger noe hjelp. Men du vil jo gjerne være sammen med de for det, spesielt for barna sin del.

Syns det var ett godt råd å skrive brev, da får man sagt det man vil uten å bli avbrutt.

Anonymous poster hash: ad123...a66

[Anonym bruker]

Kjenner problemet. Jeg har også en sånn familie. Jeg og sambo " klarer oss så bra", vi et så "heldige som har alt på stell". Så mor og far må bruke all tid og penger på søsken som har all slags ( selvforskyldte) problemer, vanskelige stebarn med mer... ;-) Her har temaet blitt tatt opp uendelige ganger. Det går ikke inn dessverre. Vi prøver å si at det hadde vært hyggelig å treffes, selv om vi ikke har noen problemer som trenger å løses... Men de synes så synd på alle andre hele tiden... Vi må jo skjønne at den og den trenger hjelp...

 

Tror faktisk man bare må akseptere at noen foreldre er sånn, og tross alt være fornøyd med at "man klarer seg så fint selv", Det gjør vi jo. Men synd for dem. De kunne kost seg sammen med vår helt vanlige og relativt ukompliserte lille familie...

 

Anonymous poster hash: 7ba1e...c8b

[Anonym bruker]

Trodde voksne, friske mennesker klarte seg selv jeg. Flott av foreldrene dine å hjelpe søsteren din som faktisk er syk. 

Anonymous poster hash: ead3a...789

[Anonym bruker]

Ja, du har rett til å være skuffet. Men er det ikke mulig å være sammen alle sammen? Om barna går på forskjellige skoler så er det kanskje litt vanskelig akkurat 17. mai, men julaften, sommerferie osv?

 

Det pleier vi å gjøre i min familie, og hadde vi ikke gjort det, så hadde jeg sikkert hatt samme opplevelse som deg. Mine foreldre reiser i alle fall land og strand rundt for å besøke min søster som flytter hele tiden, men da vi bodde på andre kanten av landet en stund, så kom de aldri fordi det var for langt.

 

Hun er også syk og trenger mye hjelp, mens jeg er frisk og klarer meg selv, så de hjelper henne hele tiden. Men tid sammen får vi like mye av siden vi er sammen alle sammen. Vi bare inviterer oss selv vi...

Anonymous poster hash: 5318d...efa

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hvordan det pleier å bli når dere prater sammen, men har du forsøkt å fortelle dem hva du føler? Og det høres kanskje litt åpenbart ut, men for de fleste av oss har vi lett for å diskutere, og bli frustrert og sint, osv.

 

Kan godt hende du har gjort det, men hvis ikke, prøv å fortelle dem hva det de gjør får deg til å føle. at du blir lei deg, og at det føles ut som at de velger henne foran deg. Det kan godt hende at de ikke mener det, og at de tenkre at dere klarer dere selv uten hjelp, men alle barn trenger sine foreldre (selv om de har blitt voksen). Fortell dem at du føler deg mindre elsket, og at det er en veldig vond følelse og gå rundt å bære på. Det er ikke sikkert at alt dette passer for deg, men det er eksempler på hva en kan si som er mye mer sårbart, og som ikke fører folk rett i forsvarsposisjon.

 

Du og din søster trenger kanskje ulik hjelp i hverdagen, men dere har et like stort behov for deres foreldre kjærlighet (og hvordan de viser det i praksis).

Anonymous poster hash: 9c7bd...9f3