Er du veldig nær dine foreldre?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe forhold til min mor, enda hun er en helt vanlig dame. Jeg synes hun er utrolig kjedelig å snakke med, og hun og jeg er veldig ulike som personer. Vi har ingenting felles.

Jeg gruer meg hver gang jeg må "plikt-ringe" henne, og det gir meg så dårlig samvittighet, for hun begynner jo å bli gammel og svakelig av seg. Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke har et godt forhold, men vi har aldri stått hverandre nær. Hun er en veldig privat person. Er det normalt og ikke ha så mye kontakt med foreldrene når man er blitt voksen?

Anonymous poster hash: d9574...336

[PersilleBlomst]

Det er nok ganske vanlig ja.. Men hva med å bruke litt tid på å bli kjent med henne da? Hun er nok mer kompleks enn hun har latt seg vise..? Klart, er jo ikke sikkert at det går noen vei men det er helt lov å si "Mamma, jeg skulle ønske jeg kjente deg bedre.."

[Mamma_til_2]

Ja har ett fantastisk forhold til min pappa og "stemor vi kan prate på tlf i en time, prater om alt og ingenting! Ringer og min bestemor minimum en hang i uken, prater lenge med henne og, ringer oftere om hun blir syk, det et tøft og bo langt unna!

Endret 11. mai 2015 av Mamma_til_2

[Anonym bruker]

Jeg har kjempe nært forhold til foreldre og brødrene mine. Vi ringes titt og ofte ( siden jeg bør langt fra dem) og snakker timesvis med hverandre. Besøker hverandre så ofte vi kan

 

Anonymous poster hash: 5ed0b...22e

[Anonym bruker]

Ja! Mamma møter jeg hver uke. Som regel et par ganger i uken. Hun har fri på fredager så på eget initiativ har hun valgt å hente barnet mitt i barnehagen hver fredag med mindre de er på ferie utenlands Sender sms til hverandre flere ganger i uken.

Pappa møter jeg ikke så mye. Forholdet vårt forsvant en god del grunnet stemoren min som ikke ville ha oss hos dem og viste det klart og tydelig. Etter hun forsvant ut av bildet har jeg fått bedre forhold til faren min og møter han noen ganger i mnd. og jeg jobber for at barnet vårt skal få et bedre forhold til han enn jeg hadde

Anonymous poster hash: e6f62...021

[overlord]

Ja, jeg har et nært forhold til mine foreldre. Men jeg er den typen som elsker å ha være sammen med venner og alltid prioriterer det. Etterhvert har jeg skjønt hvorfor det er slik. Venner velger man og de er ofte like på en selv, mens familie har man fått tildelt og det krever en annen "jobb" å ivareta et godt forhold. Så lenge man har hatt en god barndom tenker jeg det bør være enkelt å gjøre denne jobben. Har man ikke det kan jeg tenke meg at det er vanskelig. Når jeg ser foreldrene mine sammen med ungene mine ser jeg hvor fantastiske de er. Og når mamma kjefter på meg fordi jeg ikke har strøket juledukene ender det alltid med at hun tar dem med seg og leverer dem ferdig strøket neste dag

[Anonym bruker]

Nei.. Jeg var det før de ble skilt, da besøkte vi de ofte, de inviterte på søndagsmiddager, hadde barnebarna på overnatting, vi stakk gjerne innom på vei forbi, og reiste på ferier sammen. Vi hadde et veldig godt forhold og jeg savner dette hver eneste dag.

 

Når pappa reiste så klikket det for mamma, og det går ikke an å oppholde seg i samme rom som henne. Hun anklager alt og alle for det som skjedde, skjeller på både barn og barnebarn og er blitt en bitter gammel dame over natten (dette er fem år siden nå og hun holder fremdeles på). Pappa fant seg en ny som ikke var interessert i å ha noe med hans familie å gjøre, og han valgte da henne fremfor meg og broren min. Da hun plutselig reiste fra ham for et år siden, kom han krypende tilbake, men jeg kjenner at det gode far/datterforholdet blir aldri som det har vert igjen. Broren min vil ikke vite av han, jeg prøver.. Men det er anstrengt, unaturlig og ja..

 

Anonymous poster hash: 37c96...4ad

[Anonym bruker]

Nei, ikke så veldig. Jeg forteller dem aldri om vanskelige eller personlige og nære ting. Så de er ikke en psykisk støtte for meg i livet. Jeg besøker dem innimellom, men ringer aldri bare for å snakke. De besøker meg til bursdager, aldri ellers. Vi er ganske ulike, men jeg ikke såååå.... Vet ikke helt hvorfor det har blitt sånn. Begge mine søsken har et nært og godt forhold til foreldrene våre.

 

Anonymous poster hash: 6974b...6a1

[Anonym bruker]

Jeg har ett godt forhold til moren min,hun kan jeg snakke om det meste til.

Anonymous poster hash: 4531e...fc5

[Anonym bruker]

Jeg er adoptert og adoptivmamma og jeg var "bestevenner" ganske lenge, inntil jeg forstod at de andre mammaene ikke skrek sånn som hun gjorde, eller ristet i barna eller hadde så strenge regler. Vi gled mer og mer fra hverandre og jeg slet med ADHD og depresjon, noe hun hadde null forståelse for..

 

Jeg innser først nå hvor alene jeg var og savner det å skulle ha en mamma. Jeg ble bitter når jeg slet og var ensom og innså at hun ikke var "mamma'n" min.. Altså, hun fostret meg opp men hun var en mester på å få meg til å føle meg som et ubrukelig, slemt menneske som aldri prøvde å gjøre noen andre enn meg selv til lags.. Du blir ikke motivert og møtende av å høre sånt når du er på bunn.. Vi slåss en del også, hun slet med drikking men vil fortsatt ikke innrømme det. Det går mye bedre nå som vi ikke bor sammen men det hender hun begynner å skjelle meg ut om jeg har gjort eller ment noe hun mener er feil.. Kjenner jeg blir 10 år igjen med en gang..

 

Mamma og pappa ble skilt da jeg var 10 og pappa forsvant bare ut av livene våres med den nye dama.. Driver med katteoppdrett og tjo og hei.. Han var fantastisk til han stakk.. Jeg har prøvd å ta kontakt et par ganger i året i flere år men han svarer aldri.. Har gitt han opp og må innse at jeg ikke har en skikkelig mamma eller pappa. Jeg kan ikke fatte og bedrite voksne kvinnfolk som ønsker å straffe småunger på den måten der, jeg hadde virkelig ikke gjort noe som helst for å fortjene det og mamma fantes ikke interessert i pappa for 5 flate øre.. Faen altså. Blir forbanna!

Men nå som jeg er mer voksen og iom at jeg er adoptert og sånn så har jeg litt mindre filter enn mange, rett på sak. Hvorfor ikke bare snakke ut? Spørre? Vi er voksne nå, vi har lov til å snakke med dem som voksne SELV OM de er foreldrene våre! Si du ble såret, si de aldri forstod, si du vil bli kjent med dem på ordentlig!

Anonymous poster hash: 327d6...651

[Anonym bruker]

Hadde et veldig godt forhold til mamma. Hun døde veldig tidlig, og det har vært hardt!

 

Min far har aldri vært særlig tilstede, så han er mer en bekjent, og absolutt ikke noe nær.

Anonymous poster hash: 9fc88...ef5

[Anonym bruker]

Har et veldig godt forhold til pappa. Mye sammen med han :-) søsteren min er bestevenninnen min, og har drømmeforhold til henne. Moren min har vært inn-og ut av psykiatrisk i flere pr nå, og jeg har brutt all kontakt med henne og flyttet til en annen by. Høres ille ut, men det er det beste for alle. Hun skremte livet av de stakkars ungene mine, der hun kom å prøvde å tvinge dem med seg fra barnehagen, ringte på hos naboer og fortalte hvor slem jeg var osv.

 

Anonymous poster hash: 052ca...2eb

[februarprins2013]

ja veldig nær begge,men er nok mest knyttet til pappa

[Anonym bruker]

ingen kontakt i det hele tatt... 

 

 

Anonymous poster hash: 5a5cc...692

[Anonym bruker]

Jeg var en skikkelig pappajente, men han døde da jeg var tenåring. Da han døde forsvant min trygge verden

Mamma har jeg et ok forhold til. Prater med henne omtrent annenhver dag, men aldri om dype alvorlige ting. Samtidig som vi er ganske like på mange ting, så har hun endel meninger som jeg ikke liker og hun liker nok ikke så godt hvordan jeg lever livet mitt. Jeg er oppdratt til å holde distanse til andre mennesker, og det får hun desverre da av meg.

Anonymous poster hash: f47b3...ed2

[Anonym bruker]

Veldig godt forhold til pappa og broren min. Hadde et dårlig forhold til mamma. Hun var psykisk syk så lenge jeg kan huske.

 

Anonymous poster hash: 92dfd...bbe

[Anonym bruker]

Ja, ser dei nesten kvar dag. Dei har gard som eg etterkvart skal overta, så det er naturleg å omgåast mykje, eg hjelper dei med garden og dei hjelper meg med barnepass. Vi pratar ikkje mykje om svært personlege ting, men er der for kvarandre når det trengst både fysisk og psykisk. Borna er svært knytte til både mamma og pappa og det er veldig godt å vite at det er andre vaksne som kjenner borna mine godt, vil dei vel og bryr seg mykje om dei. Eg har felles interesser med både mamma og pappa utanom både borna og garden. Eg kjenner meg veldig heldig som har akkurat mine foreldre.:-)

 

Anonymous poster hash: 029cc...d41

[Anonym bruker]

Mamma er min nærmeste person i livet, vi kan snakke om alt. Jeg er også en hun støtter seg på når hun trenger gode råd. Er så takknemlig for at jeg har en mamma som min, selv om hun absolutt ikke er perfekt på alle måter.

 

Pappa har jeg jevnlig kontakt med, men jeg holder det bare på et overfladisk nivå da han faller i kategorien personlighetsforstyrret/ psykopat, noe som gjorde oppveksten min forferdelig usikker og ustabil og som førte til at jeg utviklet sterk angst. Det har tatt mange år å komme over den bitterheten jeg har følt, men føler endelig de siste par årene at jeg har fridd meg fra en vond fortid og har tilgitt overgrepene mot meg. Har derfor satt klare grenser på at han aldri skal få komme meg for nært igjen.

Anonymous poster hash: e836f...6ed

[Anonym bruker]

Mine foreldre bor kun en gåtur unna der jeg bor, så jeg ser de ofte. Ringer mamma eller pappa så og si hver dag, og Ser de minst en gang i uken. Jeg, søstrene mine og mine foreldre er generelt veldig nære. Mamma og pappa sitt hus har alltid åpne dører, så det er lett å samles alle sammen. 

Anonymous poster hash: 292ce...bf6

[Anonym bruker]

Har et veldig nært forhold til mine foreldre, foruten mannen min er de faktisk de jeg snakker mest med og deler mest med, både sorger og gleder. Men vi er ganske like og de er hyggelige å være med. Mannen min har også et nært forhold til dem og vi er mye sammen med dem. Fordi vi trives med det og ønsker det. Mannen min har derimot ikke noe nært forhold til sine foreldre, så de omgås vi bare når vi må. Og det er stort sett bare av plikt om de trenger hjelp til noe. Men de har aldri engasjert seg spesielt mye i han dessverre.

 

Anonymous poster hash: c68e6...66f