Hvordan reagere når samboer er invitert alene?

[Anonym bruker]

Fikk invitasjon i posten for et par uker siden. Kun han som er invitert. Sønnen til et vennepar. Konfirmasjonen er om en uke og samboer har enda ikke svart.

 

Vi har vært en innarbeidet greie i gjengen et års tid, jeg har hilst på folk, men aldri følt meg 100% velkommen. Altså det har vært fint når vi har vært med dem, men det virker som om de skygger banen ifht oss. Vi blir utelatt. Vi har prøvd å ta initiativ, men det passer liksom aldri. Om det er for å ta hensyn til eksen hans eller om det er andre grunner er uvisst. Men hun er iallfall også invitert i konfirmasjonen. Det er bare jeg som er ekskludert.

 

De skylder på plass. Jeg forstår at det må prioriteres når det kommer til gjester i blant, og jeg vet at konfirmanten er den viktigste. Det er hans dag. Og jeg har ikke vært en del av konfirmantens liv.

Men er det ok å kjenne på at samboer ikke står opp for meg når han velger å dra dit uten meg? Han har vært en stor del av livet til gutten da han var liten, men ikke noe særlig de siste årene.

 

Det bunner iallfall ut i at jeg nå føler meg helt uviktig i livet hans. I min samboers øyne. Og rett og slett dum ovenfor vennene at de kan velge om jeg er godtatt eller ikke og at det blir akseptert av min samboer. Dette går mer nå på han og meg enn konfirmasjonen (som jeg nå uansett ikke har lyst til å dra i om det skulle komme en invitasjon i siste liten). Men dette ble bare enda en greie i vårt forhold. Og det er sikkert urettferdig ovenfor min samboer - han er uskyldig i å ha blitt invitert alene og jeg forstår at han kjenner på at han må gå.

 

Så… Jeg overreagerer sikkert. Men dette var skikkelig vondt. Jeg har bare vært snill og god med de alle. Men jeg mister litt lysten på å fortsette det her - altså å prøve å få innpass i en vennegjeng hvor jeg tydeligvis ikke hører til. Også skulle jeg ønske han kunne forsvare meg litt mer, ikke forsvare dem. For han mener det ikke er noe ondt blod der. At jeg må forstå….

 

Er jeg skikkelig kjip som ikke har stort nok hjerte til å forstå og akseptere og late som alt er greit?

Anonymous poster hash: 40374...448

[Anonym bruker]

I vår familie blir man ikke invitert til de store dagene før man er gift, har barn sammen eller har vært samboere i minimum to år. Dvs. dager som er en gang i livet: konfirmasjon, dåp, bryllup etc.

Julaften også er forbeholdt kjernefamilien.

 

Anonymous poster hash: 30bfd...f72

[Anonym bruker]

Du sier de skylder på plass. Betyr det at dere har spurt hvorfor dere ikke er bedt?😱

Syns det er helt greit at det bare inviteres gjester som er en del av konfirmantens liv.

 

Anonymous poster hash: 47de7...12c

[Anonym bruker]

Ja det er kanskje bare jeg som føler for mye på alt der fra før. Det ble bare så veldig tydelig. Men jeg skal ikke lage noe vondt ut av det, skal heller sende med en gave og ønske lykke til :-) Så får jeg heller jobbe med å komme inn i gjengen så jeg kanskje blir en naturlig del av lillebroren og lillesøsterens konfirmasjon om noen år. ;-)

Takk for svar.

 

Anonymous poster hash: 40374...448

[PersilleBlomst]

Skjønner det er sårt å ikke bli invitert men det kan jo rett og slett hende at de bare tenker praktisk og økonomisk. Skjønner deg godt da, hadde satt mine grå i sving også.. Men konfirmasjoner og sånt er jo dyrt.. Kinkig. Hev hodet og vær snill og god du.. Håper de forstår om du føler deg utelatt og såret.

[Anonym bruker]

(Og nei, forklaringa på hvorfor kom uten at vi spurte om hvorfor ) Jeg skal puste dypt og heller finne på noe koselig selv den dagen

 

Anonymous poster hash: 40374...448

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen og bodd sammen da? Jeg forventet ingen slike invitasjoner de første årene av forholdet til samboeren min hvertfall.

 

Når min datter skal konfirmeres så kan samboer bare glemme å invitere kjærestene til kameratene sine som blir byttet ut hvert år/annethvert år.

 

Sammen gjelder mine venninners kjærester. Kun de som et gift eller vært stabile samboere over tid får komme. I tillegg skal de alle ha et visst forhold til min datter. alle mine venninner kjenner min datter godt og deres bedre halvdeler som de har vært sammen med lenge kjenner også min datter. Inviterer ikke fremmende i konfirmasjon.

 

Anonymous poster hash: 65038...5d8

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen, samboere?

Du  har jo ikke vært en del av konfirmanten sitt liv, men det har vel kanskje samboeren din og eksen vært. Det er jo ikke naturlig for konfirmanten at du skal komme

Anonymous poster hash: 692af...ec5

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen og bodd sammen da? Jeg forventet ingen slike invitasjoner de første årene av forholdet til samboeren min hvertfall.

 

Når min datter skal konfirmeres så kan samboer bare glemme å invitere kjærestene til kameratene sine som blir byttet ut hvert år/annethvert år.

 

Sammen gjelder mine venninners kjærester. Kun de som et gift eller vært stabile samboere over tid får komme. I tillegg skal de alle ha et visst forhold til min datter. alle mine venninner kjenner min datter godt og deres bedre halvdeler som de har vært sammen med lenge kjenner også min datter. Inviterer ikke fremmende i konfirmasjon.

 

Anonymous poster hash: 65038...5d8

Godt å høre hvordan folk tenker da, takk, det hjelper faktisk å få meg til å føle at det ikke bare går på meg det her Vi har vært sammen i halvannet år, bodd sammen i overkant av ett. På hans hjemsted.

 

Anonymous poster hash: 40374...448

[Anonym bruker]

Samme skjedde med pappa. 

Samboeren ble invitert (samboere i 4 år), men ikke pappa selv om han alltid hadde hatt god kontakt med familien til samboeren. Nå skal det nevnes at samboeren er en mann så det hadde vell noe med at de muligens egentlig ikke aksepterte at de er homofile. Endte med at pappas samboer ikke dro for dette såret ikke bare pappa, men også hans samboer.

Anonymous poster hash: 902ed...505

[Anonym bruker]

 

Hvor lenge har dere vært sammen og bodd sammen da? Jeg forventet ingen slike invitasjoner de første årene av forholdet til samboeren min hvertfall.

 

Når min datter skal konfirmeres så kan samboer bare glemme å invitere kjærestene til kameratene sine som blir byttet ut hvert år/annethvert år.

 

Sammen gjelder mine venninners kjærester. Kun de som et gift eller vært stabile samboere over tid får komme. I tillegg skal de alle ha et visst forhold til min datter. alle mine venninner kjenner min datter godt og deres bedre halvdeler som de har vært sammen med lenge kjenner også min datter. Inviterer ikke fremmende i konfirmasjon.

 

Anonymous poster hash: 65038...5d8

Godt å høre hvordan folk tenker da, takk, det hjelper faktisk å få meg til å føle at det ikke bare går på meg det her Vi har vært sammen i halvannet år, bodd sammen i overkant av ett. På hans hjemsted.

 

Anonymous poster hash: 40374...448

Min tankegang er ikke personlig ment. Konfirmasjon er jo for barnet og en ting som koster. Jeg hadde ikke invitert etter hvem hadde likt og ikke likt. Men gått etter hvem som stod barnet nærmest.

 

Skal vi ha fest hjemme oss voksne så pleier vi ofte å invitere kjærester til venner som er helt nye. Da holder vi ingen utenfor slik som ofte konfirmasjon og dåp ofte Gjør. Da blir det jo noe annet.

 

Blir du utelatt fra alle sosiale settinger ellers i gjengen så skjønner jeg at du blir skuffet over det. Men er det kun denne konfirmasjonen så tror jeg ikke du trenger å føles at det er noe galt med deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 65038...5d8

[Anonym bruker]

 

 

Hvor lenge har dere vært sammen og bodd sammen da? Jeg forventet ingen slike invitasjoner de første årene av forholdet til samboeren min hvertfall.

 

Når min datter skal konfirmeres så kan samboer bare glemme å invitere kjærestene til kameratene sine som blir byttet ut hvert år/annethvert år.

 

Sammen gjelder mine venninners kjærester. Kun de som et gift eller vært stabile samboere over tid får komme. I tillegg skal de alle ha et visst forhold til min datter. alle mine venninner kjenner min datter godt og deres bedre halvdeler som de har vært sammen med lenge kjenner også min datter. Inviterer ikke fremmende i konfirmasjon.

 

Anonymous poster hash: 65038...5d8

Godt å høre hvordan folk tenker da, takk, det hjelper faktisk å få meg til å føle at det ikke bare går på meg det her Vi har vært sammen i halvannet år, bodd sammen i overkant av ett. På hans hjemsted.

 

Anonymous poster hash: 40374...448

Min tankegang er ikke personlig ment. Konfirmasjon er jo for barnet og en ting som koster. Jeg hadde ikke invitert etter hvem hadde likt og ikke likt. Men gått etter hvem som stod barnet nærmest.

 

Skal vi ha fest hjemme oss voksne så pleier vi ofte å invitere kjærester til venner som er helt nye. Da holder vi ingen utenfor slik som ofte konfirmasjon og dåp ofte Gjør. Da blir det jo noe annet.

 

Blir du utelatt fra alle sosiale settinger ellers i gjengen så skjønner jeg at du blir skuffet over det. Men er det kun denne konfirmasjonen så tror jeg ikke du trenger å føles at det er noe galt med deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 65038...5d8

Takk <3

Neida, på de andre sosiale sammenkomstene så ekskluderer de i tilfelle både meg og samboer, så det var sikkert viktig for konfirmanten å ha han der. Jeg skal svelge det vonde i det, det er ikke en så stor greie som jeg først følte det var. Takk for at du tok deg tid til å skrive - det hjalp meg skikkelig

 

Anonymous poster hash: 40374...448

[Anonym bruker]

Syns ikke du skal ta det så tungt.

Men samtidig syns jeg det er litt rart at du ikke blir invitert når dere er samboere..... Jeg ble invitert i dåp til min (da) kjærestes niese, og da hadde vi vært sammen i ca 6 mnd. Det var også første gangen jeg traff hans søster m familie. Vi er gift nå, og jeg er veldig glad for at jeg fikk være med den gangen! :-)

Har samboeren din hatt mange kjærester før deg, sånn at de tenker at det blir sikkert slutt snart uansett.....??

Anonymous poster hash: 16172...d2d

[Anonym bruker]

Om samboeren din og eksen hans har vært en del av livet til konfirmanten gjennom oppveksten er det jo naturlig at det er de to som blir invitert. At de dropper kjærestene til de to kan jo fint ha med både plass og økonomi å gjøre, pluss at du og evt kjæreste til eksen ikke har noe nært forhold til konfirmanten.

 

Akkurat dette synes jeg ikke du skal ta deg så nær av.

 

Men jeg vet alt om hvor vanskelig det er å komme som innflytter til en etablert vennegjeng, jeg flyttet nemlig også til mannens hjemplass og det var ikke lett første par årene altså. Jeg prøvde virkelig å få innpass i vennegjengen, var blir imøtekommende og hyggelig mot alle men følte meg aldri særlig velkommen. Det var først da jeg innså at jeg måtte finne mine egne venner helt uavhengig av mannen at det løsnet. Nå har jeg et nettverk på egenhånd, som ikke har noe med mannens barndomsvenner å gjøre. Damene til mannens kompiser trenger ikke bli mine bestevenner, men vi har en helt grei tone og jeg er inkludert uten å være nær venn. Venner har jeg funnet andre steder, bl.a blant mammaene til barnas lekekamerater.

Anonymous poster hash: f29c4...1e9

[sug lut]

Du er jo en fremmed, du har ikke vært i konfirmantens liv, du er i bunn og grunn bare et vedheng og det trenger man ikke.

[Anonym bruker]

Det er veldig sært ikke å invitere samboer/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: 3ef8c...9c9

[Anonym bruker]

Det er veldig sært ikke å invitere samboer/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: 3ef8c...9c9

I

Nei!

Det som er sært er å be gjester som ikke konfirmanten kjenner.

 

 

Anonymous poster hash: 47de7...12c

[*SommerFrisk*]

Hmmm. Hvordan var samboeren din før han ble sammen med deg?

 

Et år er også veldig knapp tid asså...

 

Tenker om han var en sånn som stadig vekk var sammen med nye damer, og alltid prata like seriøst om alle.

 

Vi hadde en sånn en i gjengen for en del år siden.... Mista interessen for kjærlighetslivet hans og alle han traff. Må. Orka ikke knyte bånd heller, for snart var det over.

 

Kan det være noe sånt?

 

 

I vår familie er vi veldig inkluderende da, så ser ikke for meg at bror til mannen min hadde blitt invitert alene i dåp eller konfirmasjon til våre barn dersom han hadde en samboer.... Spesielt ikke om vi hadde truffet henne ved forskjellige anledninger tidligere.

 

Jeg forstår at du føler deg glemt og oversett, men prøv å huske at ett år, er som en uke for folk med lange forhold,

Men samtidig så må man jo få begynne et sted da:)

[Anonym bruker]

Da jeg konfirmerte meg var jeg med å bestemme hvem som skulle inviteres. Kjærestene til søskenbarn osv ble ikke invitert. Jeg hadde som konfirmant synes det var rart å be noen jeg ikke kjenner. Det er jo tross alt konfirmantens dag.

 

Anonymous poster hash: d5b5c...029

[LivetErEnLek]

Jeg var i konfirmasjon alene forrige helg. Synes det var helt greit. Konfirmanten har ikke noe forhold til min mann og hadde han vært bedt, måtte også de fire barna våre vært med. Full forståelse for at jeg ble bedt alene.

[Anonym bruker]

Du er jo en fremmed, du har ikke vært i konfirmantens liv, du er i bunn og grunn bare et vedheng og det trenger man ikke.

Flott det, trykk noen som føler seg nede enda lenger ned.. Herregud.. Hun er da ikke et vedheng, hvorfor mener du det??

 

 

Anonymous poster hash: 8a327...0d7

[Anonym bruker]

Mannen og jeg har vært gift i over 10 år og ble invitert sammen, uten våre barn i konfirmasjon til hans familie. Vi takket ja, men så oppsto det en situasjon som gjorde at min mann ikke kunne delta. Ikke en eneste en lurte på om jeg kom alene... Hahahaha, jeg kunne ikke bry meg mindre egentlig, men syns det er betegnende for hvor lenge/mye du tydelig må henge med folk før du anses som "en av de".

 

Anonymous poster hash: 0b6e8...369