Hvordan håndtere stesønnen min?

[Anonym bruker]

Han er en god og herlig gutt, og jeg vil virkelig klare å forstå ham og nå inn til ham. Men det er ikke så lett. Han er 11 år. Jeg blir så trist og lei meg når jeg ser at han ikke har det helt bra.

 

Vel... Han gjør endel merkelige ting, denne gutten. Han knurrer til fremmede, han prater babyspråk, han løper rart og veiver med armene på en merkverdig måte. Han kan være rolig og høyt oppe. Han klarer ikke å finne ting som han egentlig vet hvor er. Han klarer ikke å organisere tankerekken "hente klær i skapet- skifte - pusse tenner". Enda det er samme rutine hver morgen, så vet han ikke hva han skal gjøre når vi ber han skifte. Vi kan være rett ved siden av ham, og plutselig roper han "skal vi spille gris!!!" med kjempehøy stemme og en annen stemme enn hans vanlige. Eller han kan plutselig rope med samme annerledes stemme til de andre barna "jeg liker deg!", "lykke til!" helt ut av det blå. Han er også ganske hardhendt med kosing. Andre ganger er han akkurat som hvilket som helst annet barn. Det skjer i og for seg oftest når et av barna/ en voksen er alene med han. Da legger han av seg den annerledes stemmen og de malplasserte utropene.

Generelt sett må det sies at han ikke har lært seg så mye empati. Han er ekstremt smart, og gjør det kjempegodt på skolen og husker hvilken dato for to år siden han fikk ny sykkel. Han kan mye mer enn meg om allmennkunnskap på hans nivå. (dvs, jeg kan jo mer om politikk etc, men det er kun fordi han ikke har kommet dit i læringen enda).

 

Det virker som han ikke klarer å ta en erfaring med seg over i en ny situasjon. Han har også store vanskeligheter med å se hva som passer seg og ikke. Noen av barna var ute og lekte en dag da de hadde en lek med å kaste pinner på hverandre (naturligvis løst og forsiktig). Stesønnen kaster så hardt han kan. De andre prøver å fortelle han at han skal kaste mer forsiktig, det klarer han ikke. Da må de vise ham mot et tre, og han må øve mot treet igjen og igjen, før han forsto hvordan han kan kaste løst og ledig så de andre ikke får vondt. 

 

Til og begynne med da vi bodde sammen vekket han alle de andre barna tidlig om morgenen. Jeg prøvde å minne han på det hver kveld, at de andre måtte få sove. Det hjalp ikke noe. Så hver morgen i en lang periode måtte jeg sprette opp av sengen så fort jeg hørte at han var våken. Jeg måtte stoppe han der og da, i handlingen. DA lærte han det til slutt, og idag er det sjeldent et problem at han vekker de andre. Det ser altså ut til at man må være der og vise ham den endringen man vil se, igjen og igjen. 

 

Han syns iblant at han er verdens verste gutt selv. Da knekker han sammen og sier at han alltid får kjeft og alt han gjør er bare feil. Antakelig opplever han å få mye kjeft uansett hvor han er. Jeg opplever det som at han ikke vet selv hva han egentlig driver med, så kjeft er totalt bortkastet. Det når ikke inn. Men hva når egentlig inn? 

 

At man må være der i situasjonen og fortelle/ vise er ganske tydelig, men det er ikke like lett i praksis. Ikke i alle situasjoner og i uventede situasjoner. 

Det er også sånn at noen ganger når han får ros for handlinger, så velger han å avbryte det bra han gjør, for å gjøre noe negativt, så man ikke har annet valg enn å stoppe han i det han gjør. Han vrir det positive til noe negativt. Hvordan håndterer man sånt? 

 

Jeg føler at stesønnen er veldig lik min sønn. Min sønn har en autismediagnose, men etter at vi gikk på kurs og lærte oss hvordan vi skal være mot ham, så har han endret seg markant. Noen ganger føler jeg derimot at sønnen min blir veldig "autistisk". Da forsvinner han litt fra meg og blir annerledes, både i fakter, mimikk og språk. Sønnen min merker det selv og har sagt etter sånne øyeblikk "det er så rart at jeg plutselig ble så opptatt av å samle stein i den kurven". Akkurat sånn føler jeg at stesønnen gjør, bare i mer utbredt grad. Han glir liksom unna, og er ikke helt i kontakt med vår verden. Og da endrer han stemme, mimikk, fakter. 

 

Men hvordan skal vi egentlig håndtere ham? Jeg syns det er vanskelig å finne den riktige måten som når frem, og det at vi gjør ulikt her, hos mor og antakelig på skolen gjør nok også sitt til at vi ikke kommer så langt på vei..... 

 

Nå vet jeg at jeg kan bli kjent igjen, men jeg er ikke redd for å si dette til foreldrene. Jeg vil guttens beste og er veldig usikker på hvordan man får til det. 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

[Gjest Antarctica]

Tourettes syndrom?

[¤Hippie¤]

BUP.

[Anonym bruker]

Ja, jeg vil selvsagt ha hjelp av bup, men jeg har dessverre ikke noe jeg skulle ha sagt. Samboeren min begynner å se det jeg ser, mor ser det ikke i det hele tatt. 

Da må vi bare prøve å gjøre det beste ut av det. Og siden vi ikke har mulighet å få hjelp av bup, må jeg/ vi altså finne en god løsning selv for hvordan han skal håndteres. 

Alle reagerer forøvrig på ham og spør om "noe er galt". Søskens venner, mine venner, samboerens venner, min familie... Men ifølge de nærmeste rundt han, er han bare umoden. 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

[¤Hippie¤]

 

Ja, jeg vil selvsagt ha hjelp av bup, men jeg har dessverre ikke noe jeg skulle ha sagt. Samboeren min begynner å se det jeg ser, mor ser det ikke i det hele tatt.

Da må vi bare prøve å gjøre det beste ut av det. Og siden vi ikke har mulighet å få hjelp av bup, må jeg/ vi altså finne en god løsning selv for hvordan han skal håndteres.

Alle reagerer forøvrig på ham og spør om "noe er galt". Søskens venner, mine venner, samboerens venner, min familie... Men ifølge de nærmeste rundt han, er han bare umoden.

 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

Da må far ringe dit å be om time, eventuelt be skolen om hjelp til å sende melding til BUP. Kan hende mor blir med på det hvis det kommer fra skolen.

[Anonym bruker]

 

 

Ja, jeg vil selvsagt ha hjelp av bup, men jeg har dessverre ikke noe jeg skulle ha sagt. Samboeren min begynner å se det jeg ser, mor ser det ikke i det hele tatt.

Da må vi bare prøve å gjøre det beste ut av det. Og siden vi ikke har mulighet å få hjelp av bup, må jeg/ vi altså finne en god løsning selv for hvordan han skal håndteres.

Alle reagerer forøvrig på ham og spør om "noe er galt". Søskens venner, mine venner, samboerens venner, min familie... Men ifølge de nærmeste rundt han, er han bare umoden.

 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

Da må far ringe dit å be om time, eventuelt be skolen om hjelp til å sende melding til BUP. Kan hende mor blir med på det hvis det kommer fra skolen.

Far kan ikke be om time. Det må henvises og da må også mor samtykke

 

Anonymous poster hash: 00427...78f

[Anonym bruker]

Hva sier skolen da?

Anonymous poster hash: b083d...396

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå frustrasjonen som kommer ut av dette;

Du ser det er noe galt og vil så gjerne hjelpe men som stemor har du ingen rettigheter ifht å oppsøke hjelp.

 

Jeg har en stesønn som er noe ala din.

 

Vil bare si du må få far til å ta i et tak!!

 

Anonymous poster hash: dbc0e...e3b

[Anonym bruker]

 

Hva sier skolen da?

 

Anonymous poster hash: b083d...396

 

 

De har tatt opp med foreldrene at det er problemer der, men de når ikke frem. Jeg syns i og for seg ikke de har gjort det på noen god måte. De har ikke hatt et eget møte foreldrene, men bare nevnt ting på samtaletimene. Dere skulle bare visst hvordan han er mot søskenet og søskenets klassevenner på skolen. Det er helt horribelt. Men det tør jeg ikke skrive om, for da kanskje flere kjenner igjen historien. Jeg kan si at barn i andre klasser er litt redde for ham, og han lar aldri søskenet være i fred i friminuttene, ei heller vennene/ barna i klassen til søskenet. I mine øyne svikter alle i miljøet rundt gutten. De MÅ jo se at han trenger ekstern hjelp! Men ingen tar tak i det. 

 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

[Anonym bruker]

Hørtes veldig ut som Tourettes eller Asberger.. Ville lest litt om begge syndromene og prøvd ut litt forskjellig. Da har du litt mer kjøtt på benet. Syntes det hørtes litt ut som nevøen min, han har asberger + adhd. En salig kombinasjon! Det viktigste for han er rutiner og at de blir fulgt, han blir helt fra seg om man f.eks avslutter et brettspill før man faktisk har spilt ferdig etc.

Anonymous poster hash: 039c9...8d9

[Anonym bruker]

men uansett, les om Asberger og Tourettes: får litt input, litt tips, litt råd. Mennesker er så utrolig forskjellige så her må du bare bite tennene sammen og prøve deg frem pent og forsiktig.

Anonymous poster hash: 039c9...8d9

[Anonym bruker]

Tenkte også umiddelbart Asperger eller noe rundt det spekteret. Har selv en bror med den diagnosen som er veldig lik, han fikk ikke diagnosen før han var 12-13 år og det var altfor sent for da var mye skade allerede skjedd. Flott at du engasjerer deg iallefall, vet hvor vanskelig det er å være stemor og ikke bli hørt når barnet ikke har det bra. 

Anonymous poster hash: b0da5...124

[¤Hippie¤]

Hvis ingen er villige til å se at barnet trenger hjelp, må du gå via barnevernet. Alt for mange går for lenge uten å få den hjelpa som trengs, og det trengs ikke enda flere tilfeller?!

[Anonym bruker]

Hvis ingen er villige til å se at barnet trenger hjelp, må du gå via barnevernet. Alt for mange går for lenge uten å få den hjelpa som trengs, og det trengs ikke enda flere tilfeller?!

 

Nei, jeg er jo enig, i mine øyne er dette omsorgssvikt. Stesønnen min har det ikke bra. Men egentlig bør jeg jo manne meg opp og snakke direkte med moren først hvertfall. Samboeren min er litt dott og tør ikke helt si fra. Dessuten tviler jeg sterkt på at han får frem de poengene jeg gjør. Han har jo problemer med å se det selv, så selv om han er enig når vi snakker, husker han sikkert bare en brøkdel i samtale med ekskona. På den annen side tviler jeg på at samboeren veldig gjerne vil at jeg blander meg ved å snakke med henne. Det er så vanskelig når moren ikke ser det litt engang. 

 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

[Anonym bruker]

På en måte er det veldig godt å se at jeg ikke er helt på jordet. På den annen side gjør det ting ekstra vanskelig, for jeg er den som kommer og sier at foreldrene helt klart ikke klarer å håndtere barnet sitt. Jeg kan lett bli den fæle stemora i noens øyne... 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

[Gjest Antarctica]

 

Hvis ingen er villige til å se at barnet trenger hjelp, må du gå via barnevernet. Alt for mange går for lenge uten å få den hjelpa som trengs, og det trengs ikke enda flere tilfeller?!

 Nei, jeg er jo enig, i mine øyne er dette omsorgssvikt. Stesønnen min har det ikke bra. Men egentlig bør jeg jo manne meg opp og snakke direkte med moren først hvertfall. Samboeren min er litt dott og tør ikke helt si fra. Dessuten tviler jeg sterkt på at han får frem de poengene jeg gjør. Han har jo problemer med å se det selv, så selv om han er enig når vi snakker, husker han sikkert bare en brøkdel i samtale med ekskona. På den annen side tviler jeg på at samboeren veldig gjerne vil at jeg blander meg ved å snakke med henne. Det er så vanskelig når moren ikke ser det litt engang.  Anonymous poster hash: cad25...8d0

Han får skaffe seg et par baller og snakke med henne selv. Om han husker poengene eller ikke spiller null rolle. Han får si som sant er at ungen trenger hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt med Tourettes og ADHD, og det der kunne nesten vært en beskrivelse av min gutt! Bare at min ikke har konsentrasjon da, men Tourettes/ Asberger kanskje? Jeg ville virkelig lagt litt press på far her for å kanskje få i gang en utredning.

Anonymous poster hash: f5274...82f

[Anonym bruker]

Hva med å kanskje få en henvisning til habiliteringstjenesten? Jeg har et syndrom barn, som gir mange av de samme trekkene. Det er ikke alle syndromer som syns like godt på utsiden.

 

Anonymous poster hash: ce49c...bbb

[¤Hippie¤]

 

 

Hvis ingen er villige til å se at barnet trenger hjelp, må du gå via barnevernet. Alt for mange går for lenge uten å få den hjelpa som trengs, og det trengs ikke enda flere tilfeller?!

Nei, jeg er jo enig, i mine øyne er dette omsorgssvikt. Stesønnen min har det ikke bra. Men egentlig bør jeg jo manne meg opp og snakke direkte med moren først hvertfall. Samboeren min er litt dott og tør ikke helt si fra. Dessuten tviler jeg sterkt på at han får frem de poengene jeg gjør. Han har jo problemer med å se det selv, så selv om han er enig når vi snakker, husker han sikkert bare en brøkdel i samtale med ekskona. På den annen side tviler jeg på at samboeren veldig gjerne vil at jeg blander meg ved å snakke med henne. Det er så vanskelig når moren ikke ser det litt engang.

 

Anonymous poster hash: cad25...8d0

Ser den, jeg var også den fæle ste-mora, i morens øyne. jeg har alltid stått på for barnet, for at det skal få hjelp. Endte med at mor får ha minimalt kontakt pga omsorgssvikt, og barnet får den hjelpen som trengs. Jeg driter i hva andre tenker, det viktigste er BARNET. Når ikke mor og far tar tak i det, synes jeg absolutt du skal stå på og vise at iallfall du bryr deg!

Vet det er tøft når det står på, men når ting begynner å løsne litt, får du belønningen 😊

Når det er sagt, så er jeg litt usikker på om det er lurt å ta det med mor. Du kan heller sørge for at far er på barnet og din sin side, også fikser dere hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på 11 år selv, og det du beskriver er overhodet ikke normal oppførsel av en 11-åring.

 

Det høres ut som du har helt rett i at din stesønn trenger hjelp, du må helt klart pushe far enda mer. Far kan ta en samtale med kontaktlærer og høre hva slags hjelp det er å få derfra. På skolen her har de et lavterskeltilbud hvor man som forelder kan ta kontakt og få et møte, med på dette møtet er da ppt, barnevernstjenesten, helsesøster på skolen og kontaktlærer, da kan alle legge frem sine tanker og bekymringer rundt dette barnet og evt hjelpetiltak kan settes igang. Kanskje dere har noe tilsvarende der dere bor?

http://birkenlund.skole.arendal.no/index.php?pageID=163&page=OppvekstTEAM

Anonymous poster hash: 12f8a...860

[Anonym bruker]

Hvis mor ikke klarer å se dette barnets behov er en mld til barnevernet på sin plass, så vil de få satt igang en utredning av barnet hos bup.

Anonymous poster hash: 1e307...b23