Er dette en form for angst?

[Anonym bruker]

Jeg har i de siste månedene sett et mønster i hvordan jeg har det. På ukedagene har jeg det fint, gleder meg til å gå på jobb og takler ettermiddagene og kveldene helt fint, hver dag er helt lik og forutsigbar.

Men når helga kommer så blir jeg urolig og får en trist og uvel følelse. Jeg koser meg på fredagskveld, men lørdagsmorgen våkner jeg ofte opp med en uro i kroppen som ikke stammer fra noe som helst. Når jeg forsøker å tenke igjennom dagen og om det er noe jeg gruer meg til, så er det ikke det, men jeg ser mest fram til kvelden når barna er lagt og jeg kan styre tiden selv. Da vil jeg helst være hjemme, hvis noen ber meg ut på noe, gjør jeg alt jeg kan for å slippe unna, fordi jeg har det aller best på kveldene i mitt eget selskap(med samboeren da så klart).

Uroen er der fortsatt på kveldene også, men i mindre grad. Når søndagskveld kommer, gleder jeg meg maks til mandagsmorgen.

 

Til en viss grad har jeg det sånn i ferier også. Jul og påske går best, for da er det forholdsvis kort tid og det er liksom en plan med hver dag, på juleaften gjør vi slik og langfredag gjør vi sånn. Men sommerferien på hele tre uker gleder jeg meg ikke til i år...

 

Jeg har forsøkt å snakke med samboeren min om dette, for det er ganske ødeleggende for meg, når jeg går rundt med en slags angst elle katastrofefølelse hele tida. Men han skjønner ikke hva jeg mener, og spør hva han kan gjøre for å hjelpe meg, men det vet jeg faktisk ikke selv. Aller helst vil jeg faktisk være på jobb, eller gå og legge meg, helt alene.

 

Hva kan dette være? Er det flere som har det sånn?

 

Anonymous poster hash: 1b283...b8a

[¤Hippie¤]

Mulig du har litt angst for det spontane? Siden dere ikke har konkrete planer, kan det høres ut som om du synes alt er vanskelig å forholde seg til når du ikke vet hva dagen bringer.

[Anonym bruker]

Mulig du har litt angst for det spontane? Siden dere ikke har konkrete planer, kan det høres ut som om du synes alt er vanskelig å forholde seg til når du ikke vet hva dagen bringer.

Takk for svar!

Ja, det kan hende. Er det noe man kan gjøre noe med, tror du? Og er det en reell angst, eller bare et karaktertrekk hos meg? Jeg vet at du ikke kan vite det helt sikkert, jeg bare tenker høyt.

 

Anonymous poster hash: 1b283...b8a

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn som deg da jeg var liten. Og jeg hadde angst.

 

Men jeg var alltid redd for at verden skulle gå under. Følte meg tryggere med mange andre til stede. Hjalp ikke med bare familien.

 

Så jeg hatet alt av ferier og helligdager. Verst var julen hvor alle var opptatte med sitt...

 

Anonymous poster hash: 99f3f...dc4

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn som deg da jeg var liten. Og jeg hadde angst.

 

Men jeg var alltid redd for at verden skulle gå under. Følte meg tryggere med mange andre til stede. Hjalp ikke med bare familien.

 

Så jeg hatet alt av ferier og helligdager. Verst var julen hvor alle var opptatte med sitt...

 

Anonymous poster hash: 99f3f...dc4

Det hørtes kjent ut ja. Hvordan ble det bedre for deg?

 

Anonymous poster hash: 1b283...b8a

[¤Hippie¤]

 

Mulig du har litt angst for det spontane? Siden dere ikke har konkrete planer, kan det høres ut som om du synes alt er vanskelig å forholde seg til når du ikke vet hva dagen bringer.

Takk for svar!

Ja, det kan hende. Er det noe man kan gjøre noe med, tror du? Og er det en reell angst, eller bare et karaktertrekk hos meg? Jeg vet at du ikke kan vite det helt sikkert, jeg bare tenker høyt.

 

Anonymous poster hash: 1b283...b8a

Det kan du nesten bestemme selv, vil jeg tro. Om du oppsøker profesjonell hjelp, eller du øver selv. Hvis du vil prøve selv, går det mest ut på å gjøre ting spontant når du kjenner det som verst. F.eks ta med alle ut på tur o.l og samtidig tenke positivt, at dere har det moro "sånn plutselig" hvis du skjønner :-P

Det blir noe av det samme en psykolog kommer til å si, samt at dere snakker mye om dine tanker og følelser rundt det.

(Jeg har gått gjennom nesten det samme, så snakker kun av erfaring😊)

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde det sånn som deg da jeg var liten. Og jeg hadde angst.

 

Men jeg var alltid redd for at verden skulle gå under. Følte meg tryggere med mange andre til stede. Hjalp ikke med bare familien.

 

Så jeg hatet alt av ferier og helligdager. Verst var julen hvor alle var opptatte med sitt...

 

Anonymous poster hash: 99f3f...dc4

Det hørtes kjent ut ja. Hvordan ble det bedre for deg?

 

Anonymous poster hash: 1b283...b8a

Usikker. Men er blitt bedre. Har slitt med depresjoner også, så har gått på og går nå på antidepressiva. Vet ikke om det er det som har hjulpet eller om jeg bare har "vokst" det av meg.

 

Kanskje du burde ta det opp med legen din?

 

 

Anonymous poster hash: 99f3f...dc4