Noen som er uføretrygdet her? Erfaringer med stigmatisering?

[Anonym bruker]

Blir man dømt nedenom og hjem? Hva gjør dere på dagtid? Er det trist å være utenom arbeidslivet? Kan dere fortelle litt generelt om uføretrygd og livet rundt?

 

Anonymous poster hash: e9b69...37b

[Anonym bruker]

Jeg er delvis ufør (har kjempet meg tilbake til litt jobbing). Livet går med til å trene, hvile og jobbe litt. Litt husarbeid osv er også en del av hverdagen og familieliv. De tingene er så travelt i forhold til helsa at jeg i grunnen ikke har stort med krefter igjen.

 

Perioder med mye smerter og kvalme er lite morsomme selvsagt.

 

Jeg har rett og slett bare innsett at livet er sånn etter at en idiot kjørte på meg for noen år siden. Man kan sette seg ned å grine, men det hjelper lite i lengden. Man må spille de kortene man har fått som best man kan.

Anonymous poster hash: b13ff...580

[Anonym bruker]

Ja, det blir man. 

Er selv 50% ufør, og jeg jobber 50%. Folk ser at jeg jobber redusert, men ikke at det ikke er de sedvanlige 80% de andre småbarnsmødrene jobber. Så det er ingen som vet at jeg er halvt ufør, i alle fall ikke mange. 

 

Men ja, man blir som ufør dømt. 

Anonymous poster hash: 10208...e46

[Anonym bruker]

Blir man dømt nedenom og hjem? Hva gjør dere på dagtid? Er det trist å være utenom arbeidslivet? Kan dere fortelle litt generelt om uføretrygd og livet rundt?

 

Anonymous poster hash: e9b69...37b

Ja meget ofte ! Spesielt når man har barn, man skulle nemlig heller jobbet seg ihjel den lille prosenten man kan og aldri tenke tanken på noe så ego som å bruke den lille prosenten på å ha en familie.

 

Jeg går hjemme å visner på dagtid, sulteforet på menneskelig kontakt og nedfor av min lave verdi i samfunnet.

 

Det er trist å være utenfor arbeidslivet, det er en viktig arena hvor man opplever fellskap og egenverdi, mestring og p gi av seg selv.

 

Livet som ufør er trist og ensomt, det er også veldig flaut og det fratar en mulighetene for ganske så mye i livet.

 

Anonymous poster hash: 2e440...bc2

[Anonym bruker]

 

 

Blir man dømt nedenom og hjem? Hva gjør dere på dagtid? Er det trist å være utenom arbeidslivet? Kan dere fortelle litt generelt om uføretrygd og livet rundt?

 

Anonymous poster hash: e9b69...37b

Ja meget ofte ! Spesielt når man har barn, man skulle nemlig heller jobbet seg ihjel den lille prosenten man kan og aldri tenke tanken på noe så ego som å bruke den lille prosenten på å ha en familie.

 

Jeg går hjemme å visner på dagtid, sulteforet på menneskelig kontakt og nedfor av min lave verdi i samfunnet.

 

Det er trist å være utenfor arbeidslivet, det er en viktig arena hvor man opplever fellskap og egenverdi, mestring og p gi av seg selv.

 

Livet som ufør er trist og ensomt, det er også veldig flaut og det fratar en mulighetene for ganske så mye i livet.

 

Anonymous poster hash: 2e440...bc2

Hva slags muligheter tar det fra deg?

 

 

Anonymous poster hash: e9b69...37b

[Anonym bruker]

 

Blir man dømt nedenom og hjem? Hva gjør dere på dagtid? Er det trist å være utenom arbeidslivet? Kan dere fortelle litt generelt om uføretrygd og livet rundt?

 

Anonymous poster hash: e9b69...37b

Ja meget ofte ! Spesielt når man har barn, man skulle nemlig heller jobbet seg ihjel den lille prosenten man kan og aldri tenke tanken på noe så ego som å bruke den lille prosenten på å ha en familie.

 

Jeg går hjemme å visner på dagtid, sulteforet på menneskelig kontakt og nedfor av min lave verdi i samfunnet.

 

Det er trist å være utenfor arbeidslivet, det er en viktig arena hvor man opplever fellskap og egenverdi, mestring og p gi av seg selv.

 

Livet som ufør er trist og ensomt, det er også veldig flaut og det fratar en mulighetene for ganske så mye i livet.

 

Anonymous poster hash: 2e440...bc2

 

 

Dette oppsummerte vel ganske greit det jeg hadde tenkt å svare. I tillegg er det vanskelig å finne seg et sted å bo, for vi har ikke økonomi til å kjøpe, og ingen vil leie ut til uføre.

 

Jeg er 85% ufør og jobber 15%, og når folk spør pleier jeg bare å si at jeg jobber deltid, men ikke hvor lite det er...

 

Anonymous poster hash: d614f...51b

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: e9b69...37b

[Anonym bruker]

DYTT

 

Anonymous poster hash: e9b69...37b

[Anonym bruker]

Jeg er ung ufør. Ble ufør som 16-åring så har heller ikke fullført skolegangen min.

Ja, det er mange fordommer rundt dette, ikke minst på dette forumet. Verst av alle har vært familien min, siden de alle er høyt utdannede og ser på meg som en idiot. 

Livet mitt er ikke stort å skryte av. Jeg er sliten hele tiden og har mye vondt. Er svært takknemlig som bor i Norge hvor jeg faktisk kan prøve å bli frisk en gang i fremtiden og ikke presse meg selv i en tidlig grav.

Det verste er nok å være "usynlig syk", altså at folk ikke kan se på meg at det feiler meg noe. 

Anonymous poster hash: 603d2...f3d

[Anonym bruker]

Jeg er utdannet sykepleier og jobber som det, samtidig som jeg jeg tok vidreutdannelse.

 

Jeg handlet i flere år, det viste seg at jeg hadde en hjernesvulst på størrelse med en appelsin. Oddsene var ikke gode. Men jeg overlevde, det første året var jeg "fredet" i arbeidslivet, men så begynnte spørsmålene å komme om når jeg kom tilbake. Men saken var det at det visste jeg ikke for jeg hadde fått en sykehusinfeksjon og måtte gjennom en rekke operasjoner.

 

Så jeg ble etter 2 år oppsagt. Da jeg lå på operasjonsbordet 1 gang mistet jeg mye, jeg mistet nettverket mitt, kolleger og tilhørighet. Det første halve året ble jeg husket på så ble det så som så....

 

Det gikk noen år, og vi fikk barn. Gjennom dette barnet kom mine nå små nettverk.

Jeg har ett i barselgruppa, ett fra barnehagen, og skolen kommer vel kanskje litt etterhvert. Samt at vi har fått litt på treningen til barnet.

 

Noen er jo freidige å spør, og ja jeg svarer. Nå kom ei til meg om jeg kunne være i en festkomiteen .... Det hadde vært hyggelig, men jeg tåler ikke noe stress. Så jeg måtte takke nei, ja da kunne hun komme på besøk... Men for meg blir det mere fri å gå ut eller å komme hjem til noen. Pga mannen min jobber skift så er det slike små pustehull jeg har behov for....men da ble temaet skravlet bort i padling og turgåing og alt det der....

 

Så mye mye forsvant, av venner og bekjente. Arbeidsgiver var dog grei, men viste ingen forståelse og det hele blir jo latterlig når jeg jobbet i hjemmetjenesten som sykepleier og er da også omgitt av de, samt hjelpepleiere, omsorgsarbeidere osv.

 

Så det neste jeg kom hjem til var mitt rekkehus som jeg Eide alene og bodde i alene.

 

Men så begynner litt søt musikk å oppstå, vi hadde ett 10 brifing møte på Gardermoen, jeg en no klær, men noe vesentlig mangla....håret. Vi møttes snakket kort og jeg fikk stukket noen penger i hånden, mamma og pappa satt på parkeringsplassen. Så noen uker senere reiste jeg dit hvor han bodde, med retur 1 mnd senere....jepp og tenkte går dette her rett vest før den tid så går det alltids en buss eller fly.

 

Jeg kom, og etter3 uker spurte han om jeg ville bli med han hjem og hilse på mamma. Så returbiletten ble ikke brukt, ferien ble utvidet.

 

Men selv om jeg har opplevd mye positivt også. Så er det jo egenlig noen venninner jeg savner og som tar meg for det jeg er og ikke kan.

 

Jeg ble jo ufør fordi flere og fere operasjoner som ga meg fatique. Jeg klarer ikke det alle kan, jeg tåler ikke stress. Jeg kan ikke løfte tungt for da ser det ut som jeg er banket opp i fleisen. Som en lege på Ahus sa, du skal ikke være på Catosentret du, du skulle vært på finnskogtoppen fått god mat, massasje og yoga og eller ruslet litt rundt i naturen.

 

Men nå går jeg her igjen å venter på ny operasjon, og livet på utsiden av mine fire vegger lever seg selv.

 

Anonymous poster hash: 38f00...0ca

[Anonym bruker]

Jeg er utdannet sykepleier og jobber som det, samtidig som jeg jeg tok vidreutdannelse.

 

Jeg handlet i flere år, det viste seg at jeg hadde en hjernesvulst på størrelse med en appelsin. Oddsene var ikke gode. Men jeg overlevde, det første året var jeg "fredet" i arbeidslivet, men så begynnte spørsmålene å komme om når jeg kom tilbake. Men saken var det at det visste jeg ikke for jeg hadde fått en sykehusinfeksjon og måtte gjennom en rekke operasjoner.

 

Så jeg ble etter 2 år oppsagt. Da jeg lå på operasjonsbordet 1 gang mistet jeg mye, jeg mistet nettverket mitt, kolleger og tilhørighet. Det første halve året ble jeg husket på så ble det så som så....

 

Det gikk noen år, og vi fikk barn. Gjennom dette barnet kom mine nå små nettverk.

Jeg har ett i barselgruppa, ett fra barnehagen, og skolen kommer vel kanskje litt etterhvert. Samt at vi har fått litt på treningen til barnet.

 

Noen er jo freidige å spør, og ja jeg svarer. Nå kom ei til meg om jeg kunne være i en festkomiteen .... Det hadde vært hyggelig, men jeg tåler ikke noe stress. Så jeg måtte takke nei, ja da kunne hun komme på besøk... Men for meg blir det mere fri å gå ut eller å komme hjem til noen. Pga mannen min jobber skift så er det slike små pustehull jeg har behov for....men da ble temaet skravlet bort i padling og turgåing og alt det der....

 

Så mye mye forsvant, av venner og bekjente. Arbeidsgiver var dog grei, men viste ingen forståelse og det hele blir jo latterlig når jeg jobbet i hjemmetjenesten som sykepleier og er da også omgitt av de, samt hjelpepleiere, omsorgsarbeidere osv.

 

Så det neste jeg kom hjem til var mitt rekkehus som jeg Eide alene og bodde i alene.

 

Men så begynner litt søt musikk å oppstå, vi hadde ett 10 brifing møte på Gardermoen, jeg en no klær, men noe vesentlig mangla....håret. Vi møttes snakket kort og jeg fikk stukket noen penger i hånden, mamma og pappa satt på parkeringsplassen. Så noen uker senere reiste jeg dit hvor han bodde, med retur 1 mnd senere....jepp og tenkte går dette her rett vest før den tid så går det alltids en buss eller fly.

 

Jeg kom, og etter3 uker spurte han om jeg ville bli med han hjem og hilse på mamma. Så returbiletten ble ikke brukt, ferien ble utvidet.

 

Men selv om jeg har opplevd mye positivt også. Så er det jo egenlig noen venninner jeg savner og som tar meg for det jeg er og ikke kan.

 

Jeg ble jo ufør fordi flere og fere operasjoner som ga meg fatique. Jeg klarer ikke det alle kan, jeg tåler ikke stress. Jeg kan ikke løfte tungt for da ser det ut som jeg er banket opp i fleisen. Som en lege på Ahus sa, du skal ikke være på Catosentret du, du skulle vært på finnskogtoppen fått god mat, massasje og yoga og eller ruslet litt rundt i naturen.

 

Men nå går jeg her igjen å venter på ny operasjon, og livet på utsiden av mine fire vegger lever seg selv.

 

Anonymous poster hash: 38f00...0ca

Hæ? Var du veldig trøtt når du skrev dette?

 

Anonymous poster hash: 76e79...41e

[Anonym bruker]

Ja, alle har en mening om deg, som man sikkert har om alle andre også,, forskjellen er at jeg alltid blir dømt etter arbeidsevnen min, eller viljen som flere tror det dreier seg om.

Jeg fikk barn før jeg ble syk og mange mener jeg ikke burde fått de. Det ramler faktisk ikke folk inn å tro at jeg en gang var i full jobb jeg også, og hadde barn.

Jeg hadde før mange hobbyer, nå har jeg ingen igjen.

Jeg er mye alene (utenom mann og barn) og det må jeg for å kunne fungere med familien

Jeg blir sykere av ferier og hyggelige ting, så gleden over slikt er nesten borte

Jeg har mine barndomsvenninner igjen, men alle skal alltid hjelpe meg med gode råd for å bli frisk igjen. Jeg forstår det er godt ment, men det er utrolig slitsom situasjon for meg å være i. Jeg er kanskje i ett eneste selskap i året og da ønsker jeg ikke prate sykdom

Jeg føler selv veldig lav egenverdi fordi jeg ikke jobber

Jeg hater nye bekjentskaper/fester med fremmede etc for det første alle spør om er selvfølgelig hva du jobber med

På dagene hviler og sover jeg for det meste, om ikke orker jeg ikke mine egne barn på ettermiddagen

En sjelden gang drar jeg ut å handler etc på formiddagen, men foretrekker da å dra med min mann, mamma eller søster, da disse forstår hvorfor handleturen plutselig må avbrytes eller jeg trenger en "kaffe" nr 4

Unner ingen å bli ufør! Selv er jeg på aap

 

 

Anonymous poster hash: b801b...43c