Skriker du mye til 3/4-åringen din?

[Anonym bruker]

Er en mor her i bøgda som stadig vekk mister temperamentet og kjefter på ungen sin. Tar alle kampene, hver gang. Puh! Veldig kald og kynisk ellers også, tilsynelatende i allefall.. Kan hende de er perlevenner hjemme, hvem vet. Hvis ungen gråter når hun drar fra ungen i bhg er det fy og hysj!

 

Er det sånn man må være mot unger i den alderen, for at de ikke tar styringa helt? Eller?

 

Anonymous poster hash: 30241...049

[mimlen]

Det hjelper jo ikke å skrike til barn, da lærer man ungene akkurat den oppførselen.

[2xmamma]

Ikke kjekt å skrike til barn. Det hjelper ikke, synes jeg...

[skinnfilla]

Nei, det har jeg til gode å gjøre.

Skriker igrunn aldri, mye enklere å få gjennom meninger og beskjeder ved vanlig og/eller strengt stemmeleie.

[Anonym bruker]

Nei, det skjer aldri. Har ingen tro på kjefting og skriking. Kommunikasjon, forberedelse, samarbeid, åpenhet og klare grenser har jeg stor tro på. Vokste opp med en kjeftesmelle av en mor, og tenkte fra jeg var helt liten at slik skulle jeg ikke bli. Det å ikke kjefte må ikke sidestilles med manglende grenser eller at barna ikke skal få se normale reaksjoner, som feks sinne. Jeg har veloppdragne barn, uten å ha kjeftet en eneste gang.

 

Anonymous poster hash: af2e2...929

[Mamma`n til Will& Ailo]

Skriking er ikke greit, men noen ganger kan selv den beste miste tålmodigheten. Har selv en 3 åring i den værste trassalderen og det er ganske utfordrende skal jeg si deg.. Strenge stemmen blir godt brukt i huset her om dagen.

[Anonym bruker]

Har 'lost it' noen ganger, dessverre... Datteren min er forøvrig rask til å si at sintestemme ikke er lov

 

Anonymous poster hash: c1c6e...98b

[Anonym bruker]

Nei, men jeg bruker min strenge stemme en del. En 3 åring med trass, puh altså ;-)

 

Anonymous poster hash: acfa7...4ee

[Anonym bruker]

Kun når han har vært på vei til å gjøre noe farlig. Type strekker seg etter stekepanna mens jeg lager mat eller sånt. Etterpå sitter jeg og krampeholder han og forklarer at det ikke var meningen, men at jeg ble redd.

Da jeg vokste opp hadde jeg en venninne som ble kjefta på og skreket til hele tiden. De var tre barn i det huset og mora kunne ikke snakke med et normalt toneleie. Jeg var livredd henne!

 

Anonymous poster hash: c1d4b...9be

[Gjest Antarctica]

Huff så trist. Som om kjefting skulle hjelpe.

[Anonym bruker]

Ja, jeg mister dessverre kontrollen på stemmevolumet r jeg blir sint, redd og utrolig irritert. Vet det bare bidrar til at barna blir "skrikete" selv, men jeg klarer ikke kontrollere meg i evigheter! Hadde jeg i det minste fått en hel natts søvn... Eller litt avlastning en time nå og da.. Tror det kunne hjulpet å faktisk savne dem en gang.

 

Anonymous poster hash: d1c51...18e

[MMP]

Nei, ærlig talt! Jeg er den voksne!