Hva synes dere?

[Anonym bruker]

Min kjæreste kommer hele tiden med små kommentarer på meg, på oppførselen til barna mine og diverse.

 

Han reagerer på at han ikke får den kontakten han hadde ønsket med barna (når han kommer så glemmer de noen ganger å si hei til han fordi de forteller noe annet, de stråler ikke av glede når han kommer og henger ikke rundt beina hans når han går....tror nesten det er det han ønsker). De er greie og hyggelige mot han men jeg tror han synes de er utakknemlige og bortskjemte (de er 8 og 10 - to jenter). Noen ganger har de (eldstejenta) reaksjoner på det jeg bestemmer og kan bli sint - føler at han synes det er overdrevent og utilpass, men jeg ser på det som en normal reaksjon som barn i den alderen kan ha. Noen ganger klager de over maten de får, det hender de sutrer for ingenting - men de er stort sett glade og blide å ha med å gjøre. Men er ikke alle barn slik da...mer eller mindre. Jeg har en av hver; en som blir fort sint og en som er "lettere å ha med å gjøre". Det er ikke min oppdragelse som har gjort de slik ene og alene! Hans barn er yngre og på en måte lettere å ha med å gjøre, eller han kan skylde på alderen om de er vrange. 

 

Når det kommer til meg så har jeg lagt merke til at han noen ganger kommer med kommentarer på "at det er rart jeg ikke vet det og det". Akkurat som om jeg er ukult. Jeg har en høyere utdannelse, mens han aldri fullførte sin. Han har en god jobb likevel og det kunne aldri falt meg inn å sette meg på min høye hest pga det. Men jeg føler at han innimellom MÅ påpeke det jeg ikke kan eller vet. Samtidig kan han være oppmuntrende om mange andre ting. Det er bare disse små stikkene....blir så lei!!

 

Det hender jeg banner når jeg slår meg, eller når noe har gått galt. Banner aldri i en vanlig setting. Men selv det MÅ han påpeke, at jeg liksom banner mye og at jeg ikke burde det.

 

I helgen visste han at vi skulle på en greie med barna mine. Så klarte han å planlegge noe annet (vi ble invitert til et vennepar av han) og så måtte han avlyse det. Jeg merket tydelig at han ble oppgitt (vi har fire barn til sammen og det er noen ganger vanskelig å planlegge ting som skal stemme for både han, jeg og evt venner). I stedet for å si at da tar vi igjen det en annen gang, så ble han frustrert (selv om han ikke sa noe så merket jeg det) og det var som om jeg "ødela" for planleggingen hans.

 

Og i dag morges når han skulle på jobb så gikk han uten å si hadet fordi jeg sov. Men alle andre morgener når han har dratt så har han sagt hadet, selv om jeg har sovet. Ikke noen stor sak, men jeg følte at dette hang sammen med frustrasjonen hans.

 

 

Anonymous poster hash: 6eb30...a85