I gode og onde dager.....in sickness and in health......

[Anonym bruker]

Hvorfor er rådet her inne å stikke, skilles, bryte opp så snart en mann får dårlig helse? Fordi at han ikke bidrar nok til fellesskapet? Han er jo del av fellesskapet, er han syk trenger han jo omsorg han også!

Kunne du helst tenke deg at mannen din stakk om du ble syk, eller kunne du helst tenke deg at han sto ved din side?

 

 

Jeg ble alvorlig syk for et par år siden, jeg kunne ikke bidra til fellesskapet, kunne til tider ikke engang ta vare på meg selv. Min mann sto ved min side. Min mann sto ved min side også når det var større sjangse for at jeg skulle stryke med, enn at jeg skulle overleve. Nå er den langdryge rehabiliteringen i gang, både fysisk og psykisk, han står fremdeles ved min side.

 

Men hva er et par år, lovnadene går jo til døden skiller oss ad. Det er jo ikke en stor del av resten av livet?! 10 år er heller ikke en stor del av resten av livet.

 

Jeg blir oppgitt av råd om å forlate mannen fordi han har helse problemer. Det virker som om brudd først og fremst er rådet ved psykisk helse problemer, men vi ser det jo også hyppig ved fysisk sykdom også.

 

 

 

Anonymous poster hash: be531...a4d

[Anonym bruker]

Jeg dytter..........

Dere som sier stikk, vær ego, tenk på deg selv.....

 

Hvordan hadde dere likt det om det var omvendt? Du som ble syk? Hadde du likt det om mannen ville være ego, at han stakk? 

Anonymous poster hash: be531...a4d

[Anonym bruker]

Jeg dytter igjen. Jeg kjeder sikkert folket med dette spørsmålet, men jeg ser det er 140 visninger, og ingen kommentarer. 

Er det ingen som har noe å si, om ikke annet enn at de har reagert på det samme? 

 

Hvorfor sier ingen av de som sier skilsmisse pga sykdom er helt greit noe, for å forklare meg hva som er greia? Det er jo akkurat som det er konsensus på dib, om at blir mannen syk, så stikker man. 

Anonymous poster hash: be531...a4d

[shari_z]

Min mann ble veldig syk etter en enkel operasjon (meniskkirugi) som gikk fryktelig galt. Det ble et mareritt for oss begge to de første 4-5 måneder. Han begynte da å bli gradvis bedre og var tilbake i 100% arbeid 11,5 etter operasjonen. Vi hadde da to barn, 9,5 år og nettopp fylt 2 år, pluss jeg var gravid da dette skjedde (men mistet underveis). Han var fullstendig pleietrengende de første månedene og kunne aldri være alene med ungene. Han var mer jobb enn de to barna våre til sammen.

 

Men oppi alt dette, kunne det ikke falt meg inn å skille meg fra ham. Jeg var jo glad i han, og selv om det var ille mens det holdt på (og han nesten strøk med), innen han hjem utskrevet fra sykehuset, omtrent én måned etter den opprinnelige operasjonen, skjønte vi at han ville bli bedre, men at det ville ta lang tid. Og han ble bedre og forholdet vårt ble sterkere. Det var ikke lett, nei, men det ble vi aldri lovet heller da vi giftet oss.

 

Ikke det du spurte om, men du er ikke alene i å lure på hvorfor folk gir opp så lett og så fort (i lake fall det kan se sånn ut) når sykdomm inntreffer.

[Anonym bruker]

Jo, det var akkurat det jeg spurte om 

 

Når alvorlig sykdom inntreffer får man seg en skikkelig knekk, man kan også bli deprimert, er det fysisk sykdom er det ikke bare kroppen som skal bli frisk igjen, det er også psyken. Det blir kanskje vanskelig å komme seg opp av senga, fordi om fysikken er på veg opp. 

Det kan være mange livssituasjoner som skjer, arbeidsledighet, som kan gi psykisksykdom, som ikke blir bedre av at kona stikker. Det kan være hendelser som skjer, som gjør at psyken får seg en knekk, dødsfall, voldtekter, mpbbing. Man trenger da støtte fra sin kjære, ikke å bli forlatt. 

 

Om min mann hadde forlatt meg når jeg ble innlag på sykehus med alvorlig sykdom, hadde han vrken gjort seg selv, meg, eller ikke minst ungene våre en tjeneste. Jeg har nok vært litt nedfor i perioden også, umulig, deprimert, og redd. Den tingen jeg aldri var redd for var at han skulle gå i fra oss. Eller ta ungene å gå i fra meg. Vi var sammen i dette, og det er jeg uendelig glad for. 

 

Creds til deg og min mann. 

Anonymous poster hash: be531...a4d

[Anonym bruker]

Jeg syns i utgangspunktet ikke fysisk sykdom er skilsmissegrunn, men litt mer åpen for det i enkelte tilfeller når det gjelder psykisk... Har iallefall sett på nært hold hvor destruktivt et forhold kan bli når den ene parten er psykisk syk i årevis, uten evne eller vilje til å "gjøre noe" med det. Selvfølgelig ikke nødvendigvis den syke sin feil at han/hun ikke blir frisk, men hva skal man gjøre når sykdommen over år også bryter ned ektefellen og små barn?

 

Anonymous poster hash: dffe3...df7

[Anonym bruker]

I de aller fleste tilfeller er jeg enig. For noen virker det som det skal ingenting til før de leter etter grønnere gress. Ved sykdom og kriser, når man virkelig trenger hverandre, er det viktig at man står vet hverandres side. Men om den ene parten blir så psykisk syk over lengre tid at det går ut over barna så mener jeg man må kaste inn håndkle. Man trenger ikke skille seg, men mulig man må bo hver for seg en periode. I noen situasjoner må man sørge for at barna ikke blir ødelagt av dette. Også i situasjoner der partneren blir dårligere av det. Det er behandlere som må hjelpe i slike tilfeller, man kan ikke ofre barna

Anonymous poster hash: 8d27f...60c

[Anonym bruker]

Jeg har fulgt mannen min gjennom kreft og alt det innebar og han følger meg gjennom min nylige påviste kroniske lidelse som reduserer meg 60-90%. Vi har vært på nippen til skilsmisse to ganger, men det har vært av andre årsaker og har ikke noe med sykdommene å gjøre. Vi er, som de fleste andre par, sterkest når det stormer som verst, da er vi utrolige støtter til hverandre. Vi har kranglet høylytt om mye opp igjennom årene, men aldri om de store tingene og det har vært mange av de store prøvelsene.

 

Jeg vil anta at de som oppfordrer andre til å gå i vanskelige situasjoner gjør det i beste mening, slik at individet faktisk overlever.

Da mannen min fikk kreft ble jeg alene om alt vi pleide å være to om, i tillegg fikk jeg/ tok jeg pleieansvar for mannen, han orket ikke å holde alle oppdaterer og mange ville ikke forstyrre han så jeg fikk ansvar for oppfølging mtp venner og familié også.

Det var ikke plass til meg som individ i de 11 månedene han var i den akutte sykdomsforløpet, da han ble frisk var han fortsatt ikke i nærheten av å fungere som før hverken fysisk eller psykisk.

For meg kostet det veldig mye å stå med min mann i hans sykdom, men jeg vurderte aldri å gå ifra han. Jeg kan, etter min egen erfaring, forstå at andre ikke ønsker dette for noen og dermed sier løp. Personlig oppfordrer ikke andre til å forlate forholdet sitt uansett da det ikke er min avgjørelse å ta.

 

Anonymous poster hash: 914c6...fc1

[Anonym bruker]

Jeg sier ikke at det ikke finnes sykdommer som er direkte skadelige for barna, alkoholisme, og narkomani er nok i den kategorien. Mange psykiske lidelser også. Men det er så ofte at man hører at brudd må til. 

For ingenting i mine øyne. 

Han var en flink arbeider og en kjærig far, nå ligger han bare på sofaen og er deppa og har vondt i skuldrene, han hadde ikke engang tømt oppvaskemaskina. Da må man skilles liksom. 

Anonymous poster hash: be531...a4d

[Anonym bruker]

Jeg stilte et spørsmål her inne for en tid siden om mannen min som er deprimert. Da var det mange som rådet meg til å gå med en gang. Jeg blir nesten litt skremt og provosert over folk som gir sånne drastiske råd uten å kjenne hele situasjonen.

 

Anonymous poster hash: bbbb8...6e3

[Elsker livet]

Jeg er veldig enig med deg hi. Men det finnes unntak der jeg mener man bør forlate partneren. Man trenger nødvendigvis ikke skilles, men lever man i et forhold der både en selv og barna lider pga. psykisk sykdom må man som mor skjerme både seg selv og barna så lenge det er tilfelle. Barna kommer først i køen med tanke på hvem man skal ivareta, deretter ektefellen. Ektefellen må da få hjelp av det offentlige eller noen andre som ikke blir skadelidende. 

[Anonym bruker]

Jeg stilte et spørsmål her inne for en tid siden om mannen min som er deprimert. Da var det mange som rådet meg til å gå med en gang. Jeg blir nesten litt skremt og provosert over folk som gir sånne drastiske råd uten å kjenne hele situasjonen. Anonymous poster hash: bbbb8...6e3

Det kan godt ha vært jeg som ga deg et sånt råd. Og det skammer jeg meg ikke over.

 

Jeg har levd sammen med en kronisk deprimert mann.

Dessverre må jeg si at det er viktig å være realist i dette. Man kan gjerne være idealist i starten, og henvise til "i gode og onde dager". Men realiteten er den at HAN ikke blir friskere av at JEG også blir syk. Og depresjonen bredte om seg i hjemmet. Særlig når den får et sånt ansikt som den får hos enkelte, der den syke ikke har innsikt selv, og mener at det er alle andre som er slemme, dumme, ondskapsfulle, urettferdige, kjipe osv mens han tror han selv er normal.

 

Når også pasienten begynner å selvmedisinere litt med alkohol o.l., da er det til slutt lite igjen av den mannen du faktisk gifta deg med. Bare vrengebildet av ham er tilbake, og man begynner å innse at man selv er i ferd med å overta hans vrengte syn på verden. Da er det på tide å se nærmere på de ekteskapsløftene. Han har også inngått en avtale, ikke bare jeg! Han har lovt å elske og ære meg. Det gjør han ikke når han trekker meg ned i søla.

 

Anonymous poster hash: 1d642...027

[Anonym bruker]

Jeg har trukket det "heldige" ME loddet i dette livet, hvilket begrenser meg mye i hverdagen. Dessuten går det også mye penger på å forsøke finne årsak/behandling. Jeg lever også på diett som gjør det litt vanskeligere å kose seg med mat/ på resturant sammen.

Jeg er på 4. året nå og vet ikke om jeg hadde holdt ut å være mannen.... Han gis tilbud om å forlate meg uten dramatikk med ujevne mellomrom, men enn så lenge er han tålmodigheten selv og vi får samlivet til å fungere 😀

 

Anonymous poster hash: 24dcf...4c1

[Anonym bruker]

Fysisk sykdom er en ting, men psykisk. Man skal være fryktelig sterk selv,- psykisk for og overleve mentalt. Litt avhengig av hvilke psykdom partner får. Om man elsker hverandre, er det ikke alltid nok til og holde sammen. Og den syke kan oppleve og ikke bli bedre fordi denne ser at han/hun gjør partner syk OGSÅ ved at de holder sammen. Og deretter blir dennes diagnose OGSÅ forverret.

 

Min nabo levde sammen med sin kone som overlevde kraftig hjerneblødning som 34 åring,- for lenge. De bodde sammen til hun ble 50,- før hun MÅTTE på pleiehjem. Vi i omgangskretsen (hadde barn som var på min alder dette paret, og mine foreldre var venner med dette paret) så at han "forsvatn "under disse årene på mange måter...Det fysiske handicapet var en "enkel utfordring",- men de emosjonelle endringen og ikke minst den mentale innvirkning hjerneblødnignen gav denne damen, var det umulig og fortsette og elske. Selv om han VIRKELIG prøvde. Og leve med en som ikke lenger er den man valgte og leve sammen med,- er tunge... Hun ble ikke ond, eller slem, eller "et lite barn", men ting endret seg. Veldig. Tror de begge fikk en opptur da hun dro på hjem, og han fikk ny dame. Faktisk! Hun hadde tross alt dårlig samvittighet for ikke kune være den konen hun egentlig VILLE være, først og fremst fysisk, men etter hvert så oppdaget hun jo også at de fysiske hindrene er det alltids løsning på...Det som skjer inni hodet med en person er mer ødeleggende.

Anonymous poster hash: 091a4...09b

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg hi. Men det finnes unntak der jeg mener man bør forlate partneren. Man trenger nødvendigvis ikke skilles, men lever man i et forhold der både en selv og barna lider pga. psykisk sykdom må man som mor skjerme både seg selv og barna så lenge det er tilfelle. Barna kommer først i køen med tanke på hvem man skal ivareta, deretter ektefellen. Ektefellen må da få hjelp av det offentlige eller noen andre som ikke blir skadelidende. 

Jeg er veldig enig.  Min mann har fått bipolar-diagnose, og det er ikke lett.  Vi er ikke skilt, men jeg har vært helt åpen om at barna kommer på første plass, han kommer på andre plass.  Jeg krever at han skal delta i par-terapi, gå til psykologen sin, ta medisinene sine og finne seg et annet sted å være hvis han ikke klarer oppføre seg normalt (f.eks. gå en tur eller ligge i sengen og lese en bok).  

Jeg tror faktisk det er fjernt fra de fleste å skille seg fra en partner som blir syk eller funksjonshemmet.  Men hvis sykdommen fører til at en tidligere aktiv og livsglad mann ikke bare ender opp som sengeliggende men også kronisk sur og sint, da forstår jeg at ekteskapet ryker.  

 

Anonymous poster hash: 2972c...7a6

[Pobie]

De trådene jeg ser hvor folk sier man skal slå opp, dreier det seg ofte om en mann som er skikkelig drittsekki tillegg til å være syk, eller ikke løfter en finger for å hjelpe seg selv.

 

Jeg hadde selvsagt tatt meg av mannen hvis han var skadet eller syk, men hvis han hadde begynt å skjelle meg ut uten grunn, eller nektet å gjøre noe som helst for å bli bedre og hele byrden lå på meg, da hadde tålmodigheten raskt tatt slutt.