Riktig håndtert av skolen?

[Anonym bruker]

Datteren min har visstnok vært noen ganger hos helsesøster fordi hun mener vi krangler for mye. (Hun oppfatter diskusjoner (hvor jeg blir litt fort sur) som krangler). jeg vet hvordan hun føler og har snakket mye med henne om det. Prøver å forklare at vi er glad i hverandre, men at vi blir sure på hverandre akkurat som hun og venninnene blir. Var ikke klar over at hun følte så på det, så det er fint at hun har tillit nok til å snakke med helsesøster om det.

Jeg fikk en telefon fra helsesøster idag om dette, og sa jeg skulle snakke med jenta om det. Hun hadde og nevnt at hun følte hun måtte være en mor for yngste broren sin. Jeg spurte henne om det, og det handlet om at hun syns det var kjedelig å se etter han mens jeg f.eks var på do eller satt på en vask (hadde skjønt det om jeg ga henne ansvaret for han i helgene så vi kunne ligge å dra oss)

 

Men altså. Etter en samtale med jenta kom det frem at hun hadde kranglet med ei venninne. De hadde sammen gått til sosiallæreren og snakket om det, og da hadde sosiallæreren sagt (mens venninna hørte på) at hun nok ble så fort sint fordi vi foreldrene krangla hjemme...? Dette er flere uker siden, og jeg reagerer på at ingen har tatt kontakt med meg om dette tidligere, og at sosiallæreren trekker en sånn konklusjon OG forteller det i andres nærvær. Eller er det en helt ok måte å gjøre det på?

 

Etter samtalen med jenta er vi enige om at de kranglene nok ikke er så brutale som hun fremstiller det, og at hun skjønner at det er normalt å være litt sure på hverandre til tider. Helsesøster hadde og spurt om vi sloss (noe vi selvsagt IKKE gjør) og da hadde hun sagt "jeg vet ikke. Ikke som jeg ser hvertfall". Føler hun har satt oss i et veldig dårlig lys samtidig som jeg er glad for at hun viser denne tilliten og tør å snakke om det hun føler...

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

Datteren min har visstnok vært noen ganger hos helsesøster fordi hun mener vi krangler for mye. (Hun oppfatter diskusjoner (hvor jeg blir litt fort sur) som krangler). jeg vet hvordan hun føler og har snakket mye med henne om det. Prøver å forklare at vi er glad i hverandre, men at vi blir sure på hverandre akkurat som hun og venninnene blir. Var ikke klar over at hun følte så på det, så det er fint at hun har tillit nok til å snakke med helsesøster om det.

Jeg fikk en telefon fra helsesøster idag om dette, og sa jeg skulle snakke med jenta om det. Hun hadde og nevnt at hun følte hun måtte være en mor for yngste broren sin. Jeg spurte henne om det, og det handlet om at hun syns det var kjedelig å se etter han mens jeg f.eks var på do eller satt på en vask (hadde skjønt det om jeg ga henne ansvaret for han i helgene så vi kunne ligge å dra oss)

 

Men altså. Etter en samtale med jenta kom det frem at hun hadde kranglet med ei venninne. De hadde sammen gått til sosiallæreren og snakket om det, og da hadde sosiallæreren sagt (mens venninna hørte på) at hun nok ble så fort sint fordi vi foreldrene krangla hjemme...? Dette er flere uker siden, og jeg reagerer på at ingen har tatt kontakt med meg om dette tidligere, og at sosiallæreren trekker en sånn konklusjon OG forteller det i andres nærvær. Eller er det en helt ok måte å gjøre det på?

 

Etter samtalen med jenta er vi enige om at de kranglene nok ikke er så brutale som hun fremstiller det, og at hun skjønner at det er normalt å være litt sure på hverandre til tider. Helsesøster hadde og spurt om vi sloss (noe vi selvsagt IKKE gjør) og da hadde hun sagt "jeg vet ikke. Ikke som jeg ser hvertfall". Føler hun har satt oss i et veldig dårlig lys samtidig som jeg er glad for at hun viser denne tilliten og tør å snakke om det hun føler...

 

Anonymous poster hash: b4258...652

hvor gammel er jenta?

 

Anonymous poster hash: 37aaf...e83

[Anonym bruker]

 

 

Datteren min har visstnok vært noen ganger hos helsesøster fordi hun mener vi krangler for mye. (Hun oppfatter diskusjoner (hvor jeg blir litt fort sur) som krangler). jeg vet hvordan hun føler og har snakket mye med henne om det. Prøver å forklare at vi er glad i hverandre, men at vi blir sure på hverandre akkurat som hun og venninnene blir. Var ikke klar over at hun følte så på det, så det er fint at hun har tillit nok til å snakke med helsesøster om det.

Jeg fikk en telefon fra helsesøster idag om dette, og sa jeg skulle snakke med jenta om det. Hun hadde og nevnt at hun følte hun måtte være en mor for yngste broren sin. Jeg spurte henne om det, og det handlet om at hun syns det var kjedelig å se etter han mens jeg f.eks var på do eller satt på en vask (hadde skjønt det om jeg ga henne ansvaret for han i helgene så vi kunne ligge å dra oss)

 

Men altså. Etter en samtale med jenta kom det frem at hun hadde kranglet med ei venninne. De hadde sammen gått til sosiallæreren og snakket om det, og da hadde sosiallæreren sagt (mens venninna hørte på) at hun nok ble så fort sint fordi vi foreldrene krangla hjemme...? Dette er flere uker siden, og jeg reagerer på at ingen har tatt kontakt med meg om dette tidligere, og at sosiallæreren trekker en sånn konklusjon OG forteller det i andres nærvær. Eller er det en helt ok måte å gjøre det på?

 

Etter samtalen med jenta er vi enige om at de kranglene nok ikke er så brutale som hun fremstiller det, og at hun skjønner at det er normalt å være litt sure på hverandre til tider. Helsesøster hadde og spurt om vi sloss (noe vi selvsagt IKKE gjør) og da hadde hun sagt "jeg vet ikke. Ikke som jeg ser hvertfall". Føler hun har satt oss i et veldig dårlig lys samtidig som jeg er glad for at hun viser denne tilliten og tør å snakke om det hun føler...

 

Anonymous poster hash: b4258...652

hvor gammel er jenta?

 

Anonymous poster hash: 37aaf...e83

11

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

Hennes opplevelse av kranglene / diskusjonene er nok helt ulik slik du oppfatter det. Dere burde ta henes opplevelser seriøst og kanskje dere krangler / diskuterer mye. Gjør dere det?

 

Anonymous poster hash: bb69d...c19

[Anonym bruker]

 

Hennes opplevelse av kranglene / diskusjonene er nok helt ulik slik du oppfatter det. Dere burde ta henes opplevelser seriøst og kanskje dere krangler / diskuterer mye. Gjør dere det?

 

 

Anonymous poster hash: bb69d...c19

Det er klart at oppfattelsen er ulik, det skulle bare mangle. Og nei, vi krangler ikke "hele tiden" som hun føler. Det er mange mange uker siden sist jeg eksploderte på mannen, men når det er sagt passer jeg alltid på at vi blir venner igjen når de er her og forklarer hvorfor jeg ble sint, OG beklager til de at jeg hisset meg opp. Det er vel naturlig å småkrangle litt om hvem som skal vaske gulvene og vaske klær?

 

Uansett. Det var skolens håndtering jeg lurte på

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Hjertefru]

Dumt av sosiallæreren å konkludere sånn om ting han ikke har belegg for. Og å si det foran venninna var særdeles klossete håndtert!

[Anonym bruker]

Dumt av sosiallæreren å konkludere sånn om ting han ikke har belegg for. Og å si det foran venninna var særdeles klossete håndtert!

Ja, det er nettopp det jeg reagerte på. Alt det andre er ok (skulle sett hun ringte meg før men). Men hvis da denne venninna flyr rundt å sier at Sara er bare sur fordi foreldrene krangler, så er jo det lite heldig!

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

Men, hvordan viste sosiallæreren om kranglingen deres? Hvis dette er et så allment kjent problem så burde kanskje dere som voksen og foreldre begynne å gå i dere selv.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

[Anonym bruker]

Men, hvordan viste sosiallæreren om kranglingen deres? Hvis dette er et så allment kjent problem så burde kanskje dere som voksen og foreldre begynne å gå i dere selv.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

Jeg vil anta at jenta på et tidspunkt har snakket med sosiallærer om dette, eller så har helsesøster sagt det.

Jeg setter ikke så stor pris på at hele skolen vet om det før oss, derfor lurte jeg på om dette var riktig håndtert.

 

Det er på ingen måte noe grunn til at vi skal gå i oss selv slik du antyder. Ja, vi diskuterer, ja jeg blir sur på mannen og oppgitt på han. Slik helsesøster spurte hørtes det ut som at vaser og tallerkener fløy veggimellom og at dørene smalt døgnet rundt. Det skjer ikke!

 

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Morcheeba]

OMG...Jeg hadde ringt sosiallæreren og spurt hva han / hun egentlig tenkte på...

[Anonym bruker]

OMG...Jeg hadde ringt sosiallæreren og spurt hva han / hun egentlig tenkte på...

Ja, jeg lurer på det. Jeg sa nemlig til jenta at det er fint at hun snakker med helsesøster, men hun kan ikke gå rundt å si sånn fordi andre kan oppfatte det på en annen måte. Da kom det frem at denne venninna visste det pga det som skjedde og samtalen med sosiallærer

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

Inkompetent helsesøster/sosiallærer som høres litt "spenningssøkende" ift sin egen jobb. Dårlig håndtert og lite var ift hva barnet sier - høres nesten ut som at hun "planter" tanker i hodet på barnet.

 

Når dèt er sagt så høres det for meg ut som at du og mannen din absolutt gå inn i dere selv og jobbe med forholdet. Jeg tror voksne ofte undervurderer hvor traumatisk og stressende foreldrekrangling kan være. Jeg hadde selv foreldre som kranglet mye (altså, helt normale, omsorgsfulle, høyt utdannede mennesker med sterke familieverdier, ingen skilsmisse/utroskap/alkoholisme e.l. inni bildet) og det utviklet stor angst og stress i meg - selv i voksen alder får jeg voldsomme reaksjoner når de krangler. Jeg er ekstremt obs på det ift min egen mann.

Ha dette i bakhodet!

Lykke til:-)

 

Anonymous poster hash: 754dc...45c

[Anonym bruker]

 

Men, hvordan viste sosiallæreren om kranglingen deres? Hvis dette er et så allment kjent problem så burde kanskje dere som voksen og foreldre begynne å gå i dere selv.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

Jeg vil anta at jenta på et tidspunkt har snakket med sosiallærer om dette, eller så har helsesøster sagt det.

Jeg setter ikke så stor pris på at hele skolen vet om det før oss, derfor lurte jeg på om dette var riktig håndtert.

 

Det er på ingen måte noe grunn til at vi skal gå i oss selv slik du antyder. Ja, vi diskuterer, ja jeg blir sur på mannen og oppgitt på han. Slik helsesøster spurte hørtes det ut som at vaser og tallerkener fløy veggimellom og at dørene smalt døgnet rundt. Det skjer ikke!

 

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

Hvorfor skal helsesøster ta det opp med sosiallæreren hvis ikke kranglingen deres fører til et problem for barnet? Og hvis det ikke er helsesøster som har sagt noe, men barnet ditt så vil no det fortsatt bety at barnet ditt har problemer med kranglingen deres.

 

I tillegg så må dette sansynligvis dette være et gjentagende tema siden sosiallæreren konkluderer på det viset.

 

Hadde det bare vært noe barnet ditt hadde nevnt i forbifarten har jeg vanskelig for å tro han hadde konkludert på det viset. Så selv om du mener det ikke er et problem, så ser nok ikke barnet ditt det på samme viser.

 

Så i stede for å halshugge sosiallæreren og meg så mener jeg fortsatt at du bør gå i deg selv. Det er ikke normalt å eksplodere på mannen forran barna.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

[Anonym bruker]

Inkompetent helsesøster/sosiallærer som høres litt "spenningssøkende" ift sin egen jobb. Dårlig håndtert og lite var ift hva barnet sier - høres nesten ut som at hun "planter" tanker i hodet på barnet.

 

Når dèt er sagt så høres det for meg ut som at du og mannen din absolutt gå inn i dere selv og jobbe med forholdet. Jeg tror voksne ofte undervurderer hvor traumatisk og stressende foreldrekrangling kan være. Jeg hadde selv foreldre som kranglet mye (altså, helt normale, omsorgsfulle, høyt utdannede mennesker med sterke familieverdier, ingen skilsmisse/utroskap/alkoholisme e.l. inni bildet) og det utviklet stor angst og stress i meg - selv i voksen alder får jeg voldsomme reaksjoner når de krangler. Jeg er ekstremt obs på det ift min egen mann.

Ha dette i bakhodet!

Lykke til:-)

 

Anonymous poster hash: 754dc...45c

Selvsagt tenker jeg på dette hvis jeg blir irritert på mannen, og jeg skåner jo barna så langt det lar seg gjøre. Men jeg tror egentlig at dette stikker dypere enn våre krangler, men det er vanskelig å komme innpå det.

Jeg har tidligere søkt hjelp hos helsesøster fordi jenta har et voldsomt temperament og da kom aldri dette opp hverken i samtale sammen eller hun alene. (Hun er utredet på bupa og skårer ikke aldersadekvat på noen av testene samt ligger i øvre sjikte for diagnose).

Det er ny helsesøster på skolen nå, så føler det blir tungt å starte på nytt. Dette med at hun reagerer på at vi krangler kom og rett etter at hennes venninne måtte flytte på krisesenter med moren sin pga voldelig mann i huset.

Uansett, jeg tror dette bare er en måte å søke etter hjelp på for noe annet, og jeg syns det er rart at ikke helsesøster stiller litt mere spørsmål. Som feks når vi krangler, hva vi krangler om, hvorfor hun føler hun må "ta vare på" broren sin, og slike ting. jeg synes det er feil å gå bak ryggen min sånn...

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

 

 

Men, hvordan viste sosiallæreren om kranglingen deres? Hvis dette er et så allment kjent problem så burde kanskje dere som voksen og foreldre begynne å gå i dere selv.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

Jeg vil anta at jenta på et tidspunkt har snakket med sosiallærer om dette, eller så har helsesøster sagt det.

Jeg setter ikke så stor pris på at hele skolen vet om det før oss, derfor lurte jeg på om dette var riktig håndtert.

 

Det er på ingen måte noe grunn til at vi skal gå i oss selv slik du antyder. Ja, vi diskuterer, ja jeg blir sur på mannen og oppgitt på han. Slik helsesøster spurte hørtes det ut som at vaser og tallerkener fløy veggimellom og at dørene smalt døgnet rundt. Det skjer ikke!

 

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

Hvorfor skal helsesøster ta det opp med sosiallæreren hvis ikke kranglingen deres fører til et problem for barnet? Og hvis det ikke er helsesøster som har sagt noe, men barnet ditt så vil no det fortsatt bety at barnet ditt har problemer med kranglingen deres.

 

I tillegg så må dette sansynligvis dette være et gjentagende tema siden sosiallæreren konkluderer på det viset.

 

Hadde det bare vært noe barnet ditt hadde nevnt i forbifarten har jeg vanskelig for å tro han hadde konkludert på det viset. Så selv om du mener det ikke er et problem, så ser nok ikke barnet ditt det på samme viser.

 

Så i stede for å halshugge sosiallæreren og meg så mener jeg fortsatt at du bør gå i deg selv. Det er ikke normalt å eksplodere på mannen forran barna.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

Jeg vet ikke. Jeg antar, og synser.

 

Hun har snakket med helsesøster 2 ganger, første gang for 2 mnd siden.

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

 

 

 

Men, hvordan viste sosiallæreren om kranglingen deres? Hvis dette er et så allment kjent problem så burde kanskje dere som voksen og foreldre begynne å gå i dere selv.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

Jeg vil anta at jenta på et tidspunkt har snakket med sosiallærer om dette, eller så har helsesøster sagt det.

Jeg setter ikke så stor pris på at hele skolen vet om det før oss, derfor lurte jeg på om dette var riktig håndtert.

 

Det er på ingen måte noe grunn til at vi skal gå i oss selv slik du antyder. Ja, vi diskuterer, ja jeg blir sur på mannen og oppgitt på han. Slik helsesøster spurte hørtes det ut som at vaser og tallerkener fløy veggimellom og at dørene smalt døgnet rundt. Det skjer ikke!

 

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

Hvorfor skal helsesøster ta det opp med sosiallæreren hvis ikke kranglingen deres fører til et problem for barnet? Og hvis det ikke er helsesøster som har sagt noe, men barnet ditt så vil no det fortsatt bety at barnet ditt har problemer med kranglingen deres.

 

I tillegg så må dette sansynligvis dette være et gjentagende tema siden sosiallæreren konkluderer på det viset.

 

Hadde det bare vært noe barnet ditt hadde nevnt i forbifarten har jeg vanskelig for å tro han hadde konkludert på det viset. Så selv om du mener det ikke er et problem, så ser nok ikke barnet ditt det på samme viser.

 

Så i stede for å halshugge sosiallæreren og meg så mener jeg fortsatt at du bør gå i deg selv. Det er ikke normalt å eksplodere på mannen forran barna.

 

Anonymous poster hash: 6c10a...ac5

Jeg vet ikke. Jeg antar, og synser.

 

Hun har snakket med helsesøster 2 ganger, første gang for 2 mnd siden.

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

Og med eksplodere så mener jeg å heve stemmen. Er ikke det normalt? Da kjenner jeg isåfall mange unormale mennesker. Poenget er at jeg godkjenner følelsene hennes og jeg skal aldri ta fra henne det, men det er ikke så heldig for oss at dette snakkes om på skolen uten at vi har mulighet til å forklare hvordan ståa faktisk er.

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at sosiallæreren gjorde feil i å snakke sånn foran venninnen, men jeg er ikke enig i at alle krangler om hvem som skal vaske gulvet og bli sur på mannen for sånne bagateller.

 

Hevet stemmen til mannen har jeg gjort en gang i år tror jeg, og jeg kan ikke huske jeg gjorde det i det hele tatt i fjor. Diskusjoner om hvem som skal vaske gulv som du sier tar man da ikke foran ungene, og man blir ikke sure på hverandre som noen hormonelle tenåringer heller. Det må jo lage mye dårlig stemning i huset?

 

Er det virkelig vanlig å krangle flere ganger i måneden? Det er ikke normalt i min verden ihvertfall.....

Anonymous poster hash: c5b17...03e

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at sosiallæreren gjorde feil i å snakke sånn foran venninnen, men jeg er ikke enig i at alle krangler om hvem som skal vaske gulvet og bli sur på mannen for sånne bagateller. Hevet stemmen til mannen har jeg gjort en gang i år tror jeg, og jeg kan ikke huske jeg gjorde det i det hele tatt i fjor. Diskusjoner om hvem som skal vaske gulv som du sier tar man da ikke foran ungene, og man blir ikke sure på hverandre som noen hormonelle tenåringer heller. Det må jo lage mye dårlig stemning i huset? Er det virkelig vanlig å krangle flere ganger i måneden? Det er ikke normalt i min verden ihvertfall..... Anonymous poster hash: c5b17...03e

Vanlig og vanlig... Det varierer vel fra familie til familie. Noen har jo lettere for å heve stemmen enn andre. Trenger ikke å bety at man er så sint akkurat. Folk er forskjellige. Men i de familiene vil jo ofte barna være vant til dette, så ser neppe for meg at mine barn kommer til å løpe til helsesøster å fortelle om krangling akkurat. Min datter er vant til at det diskuteres relativt høylytt hos oss, kjæresten hennes er fra en sånn "lille-venn"-familie som hun sier. Ser at dette fører til litt kommunikasjonsproblemer mellom de to, da han nesten blir litt redd og tror hun er kjempesinna når hun egentlig bare er litt småirritert.

Bortsett fra det tror jeg det er sunt for mennesker, også barn, å kjenne og godta hele registeret av følelesssuttrykk.

 

 

 

Anonymous poster hash: b1ccb...3f1

[Anonym bruker]

 

Jeg er enig i at sosiallæreren gjorde feil i å snakke sånn foran venninnen, men jeg er ikke enig i at alle krangler om hvem som skal vaske gulvet og bli sur på mannen for sånne bagateller.

 

Hevet stemmen til mannen har jeg gjort en gang i år tror jeg, og jeg kan ikke huske jeg gjorde det i det hele tatt i fjor. Diskusjoner om hvem som skal vaske gulv som du sier tar man da ikke foran ungene, og man blir ikke sure på hverandre som noen hormonelle tenåringer heller. Det må jo lage mye dårlig stemning i huset?

 

Er det virkelig vanlig å krangle flere ganger i måneden? Det er ikke normalt i min verden ihvertfall.....

 

Anonymous poster hash: c5b17...03e

Nei, men det er jo det jeg mener. Vi krangler ikke om det. Vi snakker om det. Jeg kan bli irritert, men ikke sånn at jeg hever stemmen. Jeg blir oppgitt og lei, men ikke på en sånn skala som hun skisserte. Men igjen, hun føler det sånn og det er helt greit.

 

Jeg sier jo til ungene "nå har jeg sagt 100 ganger at dere må legge matboksen på kjøkkenet " uten at jeg er sint på de. Irritert og oppgitt ja, men ikke sint! Det merkelige er at når jeg snakker til de sånn så reagerer hun ikke, men når jeg snakker sånn til mannen så er det krise.

 

Derfor tror jeg dette handler om noe annet. Jeg bor ikke med pappaen hennes og hun hadde sagt hun ikke ville at brødrene skulle ende opp som skilsmissebarn. Derfor tror jeg egentlig at det bunner i det og ikke at jeg sier til han ar jeg blir så irritert fordi han ikke gidder å vaske gulvene.

 

Og er det virkelig ikke vanlig å snakke om slikt foran barna? Når snakker man om sånt da?alenetid har vi jo aldri

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

 

Jeg er enig i at sosiallæreren gjorde feil i å snakke sånn foran venninnen, men jeg er ikke enig i at alle krangler om hvem som skal vaske gulvet og bli sur på mannen for sånne bagateller. Hevet stemmen til mannen har jeg gjort en gang i år tror jeg, og jeg kan ikke huske jeg gjorde det i det hele tatt i fjor. Diskusjoner om hvem som skal vaske gulv som du sier tar man da ikke foran ungene, og man blir ikke sure på hverandre som noen hormonelle tenåringer heller. Det må jo lage mye dårlig stemning i huset? Er det virkelig vanlig å krangle flere ganger i måneden? Det er ikke normalt i min verden ihvertfall..... Anonymous poster hash: c5b17...03e

Vanlig og vanlig... Det varierer vel fra familie til familie. Noen har jo lettere for å heve stemmen enn andre. Trenger ikke å bety at man er så sint akkurat. Folk er forskjellige. Men i de familiene vil jo ofte barna være vant til dette, så ser neppe for meg at mine barn kommer til å løpe til helsesøster å fortelle om krangling akkurat. Min datter er vant til at det diskuteres relativt høylytt hos oss, kjæresten hennes er fra en sånn "lille-venn"-familie som hun sier. Ser at dette fører til litt kommunikasjonsproblemer mellom de to, da han nesten blir litt redd og tror hun er kjempesinna når hun egentlig bare er litt småirritert.

Bortsett fra det tror jeg det er sunt for mennesker, også barn, å kjenne og godta hele registeret av følelesssuttrykk.

 

 

 

Anonymous poster hash: b1ccb...3f1

Takk for at du satt ord på det jeg ikke Klarte. Mannen min er fra samme type familie og det er jo grobunn for enda mer diskusjon og irritasjon Men jeg er så påpasselig med å sørge for at ungene see vi blir venner igjen og så jeg forstår ikke.

Hun er jo den som virkelig tar av her. Som river i stykker rommet sitt over en bagatell. Derfor ba vi og om hjelp tidligere. Men nå koker jo alt ned til at vi krangler hele tida derfor er hun sånn :/ Men det er et helt feil bilde de maler.

Men, vi får bare ta oss sammen enda mer. Er jo ikke noe godt å vite at hun har det sånn

 

 

Anonymous poster hash: b4258...652

[Anonym bruker]

Her så gikk min datter og sa at jeg kjeftet på henne, og var mye sint hver eneste dag. Hun måtte og ta seg av lillebroren sin, dette fordi gikk hun og fant is, saft, frukt osv. på kjøkkenet, så spurte jeg om hun kunne finne til lillebroren sin og.

 

Spesielt det hvor sint jeg var, pratet hun med mange om. Men jeg var aldri sint, og kjeftet så og si aldri på henne. Men at jeg ba henne om å rydde opp etter seg, etter middag og lignende. Ba om det med helt normal stemme. Så etter 1 år, med denne sytingen og klagingen hennes, og hvor virkelig jeg hadde prøvd å prate med henne om det. Så gjorde hun noe virkelig galt, og jeg ble virkelig sint og kjeftet skikkelig, og da jeg var ferdig sa jeg at det her, er og være sint og kjefte. Hun så jo helt sjokkert ut, for var jo ikke vant til å få kjeft. Og etter det så klagde hun aldri over at jeg kjeftet.

Anonymous poster hash: 1af76...261

[Anonym bruker]

Du skriver "Det er mange uker siden du eksploderte på mannen", at du blir fort sur når dere diskuterer, jenta selv har et stort problem med temperamentet.

 

I tillegg skriver du at dere har blitt enige om at kranglene ikke er så brutale som hun fremstiller det..

 

Altså.. Hvor skal man begynne...

Barn lærer det de lever. Om de vokser opp med foreldre som fyrer seg fort opp, ja, da tror de det er normalt, og de kopierer vår oppførsel. "Gjør som jeg sier, men ikke som jeg gjør" funker dårlig på barn.. Du kan ikke fyre løs under en diskusjon for så å bli overrasket over at din datter gjør det samme.

 

Og dere har blitt enige om at hun "tar feil" i fht alvorlighetsgraden på kranglingen? Har tanken slått deg at dette faktisk ER et stort problem for henne, at hun blir redd, og at hun faktisk føler/oppfatter det sånn? Man skal aldri si at noen FØLER feil. Dette er hennes personlige sannhet.

 

Du skriver også at du ikke ser noen grunn til at dere skal gå i dere selv, men utifra alt du har skrevet i tråden så syns jeg det heller vitner om litt liten selvinnsikt! Når barnet plages såpass mye med "kranglingen" deres at hun faktisk oppsøker helsepersonell, da vil jeg faktisk påstå at det er på tide å gå seg selv, jo..

Og uansett om du mener dette bunner i noe annet, det hele koker jo ned til at jenta sliter med noe . Hun oppgir en grunn, men du nekter. Hvorfor er det så vanskelig for deg å tro at hun faktisk blir skremt når du "hever stemmen" i frustrasjon?

Syns du virkelig ikke det er verdt å ihvertfall PRØVE og sette seg inn i hennes følelser, se litt på deg selv, spørre deg selv om du er en del av problemet eller løsningen?

 

Jeg syns du kimser av hennes tanker/følelser/erfaringer, hi. Du virker jo mer opptatt av hva andre skulle tro enn av at jenta sliter.

 

Og for å svare på innlegget; jo, det var uproft å si dette foran venninna..

 

Anonymous poster hash: 9e827...c74