Sliter sånn med å ha barn sammen med en som ikke er bf.. råd?

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn altfor tidlig, og tenkte helt feil når jeg valgte å bli gravid. Men heldigvis forelsket jeg meg helt i barnet og synes det var veldig koselig. Jeg hadde ingen hjelp fra besteforeldre eller lignende, så jeg gikk til samtaler hos helsesøster- og det hjalp. 

 

Barnefar virket som om han var betatt av barnet når det kom til verden, men så fikk han fødselsdepresjon og tok avstand til oss begge to.. han fant ikke sin plass.. Han var utro 1 gang, jeg tilga han- ettersom han hadde det vanskelig. Men så fortsatte han, med flere ulike jenter de kommende 2 årene. Jeg gråt hver kveld, prøvde å foreslå parterapi og alt.. men han ville ikke. Bare fortsatte.. 

 

Til slutt var jeg ødelagt og orket ikke mer. All energien min hadde gått i barnet og jeg hadde mistet meg selv. 

 

Så måtte jeg en ny mann etter  en stund alene. Han viste meg veien tilbake til meg selv, jeg innså at jeg trengte hjelp og etterhvert flyttet vi sammen. Men det skulle vise seg å bli en utfordring uten like. Jeg klarer ikke kreve noe fra han, ettersom han ikke er pappaen- og han er ikke typen som tilbyr seg å hjelpe med det første. Så det har blitt mye sinne fra min side, for jeg føler at barnet er mer i veien for han, enn han synes det er koselig. 

 

Men når jeg snakker med han om det, sier han at han er glad i barnet og liker å bo med det.. Og at jeg bare må spørre om jeg trenger hjelp med noe. 

Han er ung, og vil ikke ha egne barn. Ikke enda hvertfall.. Men siden han ikke har vært med fra starten av, så føler jeg ikke han har kommet inn i papparollen heller. Og nå har vi bodd sammen i 2 år snart. 

 

Er det bare å gi opp? Hva kan jeg gjøre for å integrere han? Hva burde jeg kreve? 

Anonymous poster hash: 1bd47...2bd

[Lektor Doppler med tillegg]

Dersom du holder han utenfor rollen som pappa så kan du vel heller ikke forvente at han fyller den? Min mann tok umiddelbart initiativ ovenfor mine barn, byttet bleier, koste, leste og stilte opp. Du kan ikke forvente at han skal skjønne hva du tenker. Du må forklare han det. 

[Anonym bruker]

Dersom du holder han utenfor rollen som pappa så kan du vel heller ikke forvente at han fyller den? Min mann tok umiddelbart initiativ ovenfor mine barn, byttet bleier, koste, leste og stilte opp. Du kan ikke forvente at han skal skjønne hva du tenker. Du må forklare han det. 

 

Nå vet jeg ikke om du siktet til bf eller nåværende samboer, men jeg føler ikke at jeg har holdt de utenfor. Og at mannen din tok initiativ med engang er jo fint for deg, for da slapp du det dilemmaet jeg har, ettersom ingen av mine tar sånt initiativ. HI

 

Anonymous poster hash: 1bd47...2bd

[Anonym bruker]

Signer hun over. Sett deg ned å snakk med han og fortell hvordan du vil ha det. Så ser du hva som er mulig å få til. Dette blir forutsigbart for deg, barnet og kjæresten.

 

Kanskje samboeren din aldri har følt at han får slippe til og ikke ønsker å tråkke deg på tærne?

 

Kommunikasjon, er stikkordet

 

Anonymous poster hash: 2a4dc...057

[Lektor Doppler med tillegg]

 

Dersom du holder han utenfor rollen som pappa så kan du vel heller ikke forvente at han fyller den? Min mann tok umiddelbart initiativ ovenfor mine barn, byttet bleier, koste, leste og stilte opp. Du kan ikke forvente at han skal skjønne hva du tenker. Du må forklare han det. 

 

Nå vet jeg ikke om du siktet til bf eller nåværende samboer, men jeg føler ikke at jeg har holdt de utenfor. Og at mannen din tok initiativ med engang er jo fint for deg, for da slapp du det dilemmaet jeg har, ettersom ingen av mine tar sånt initiativ. HI

 

Anonymous poster hash: 1bd47...2bd

 

Tror du misforsto meg litt jeg trengte som du sier ikke gjøre noe, men samtidig så må du si noe til din samboer om hva du forventer. Menn er dårlige tankelesere. Du sier selv at du ikke vil kreve noe, samtidig som du er sur for at han ikke gjør noe. Dersom din respons er "jeg gjør dette selv" hele veien, kanskje han føler seg avvist og overflødig? Det er ikke lett å gå inn som stefar heller. 

[rytme]

Du er nok farget av din dårlige erfaring med bf.

 

Din samboer sier at han liker å bo med barnet, er glad i det og gjerne vil hjelpe. Det er nok like unaturlig for ham å hoppe inn som stefar som det er for deg å be om hjelp. Han kan nok være usikker og redd for å gjøre noe feil og han kan ha inntrykk av at du foretrekker å gjøre ting på din måte. 

 

Ut i fra det du skriver så virker han som en fin mann. Synes du skal fortelle han at du gjerne vil at han skal være mer involvert, men at du har vært usikker fordi du ikke føler du kan kreve noe. Så kan du høre med han. Ville han syntes det var greit om du ba ham om å hente i bhg? Ville han syntes det var greit om du ba ham om å gi barnet et bad eller ta barnet med ut og leke noen timer? Så må han få anledning til å være ærlig tilbake. Begynn med litt og litt  

 

Til slutt vil jeg bare si at jeg er gift med far til mitt barn. Og han er en god far på alle måter. Men han gjør ting på andre måter enn meg. Og ganske ofte tenker jeg at min måte er best. At det ikke var nødvendig å være så streng. Eller at nå gav du opp for lett. osv. Men jeg må la han gjøre ting slik som han synes det er best. Og selvfølgelig kan jeg innimellom si ifra eller komme med tips, men man kan ikke mase om alt man er uenig om. Det kan bli vanskelig for deg hvis du lar han slippe til mer. Du er vant til å være den som bestemmer hvordan alt skal være, men hvis du skal forvente mer hjelp så må du også forvente at han gjør ting annerledes enn det du synes er best Og begrense hvor ofte du skal kommentere det  

[Anonym bruker]

Du må snakke med din samboer om dette - hvor han vil stå i forhold til deg og i forhold til barnet. Vil han tre inn som pappaen hennes, eller vil han at barnet skal være bare ditt, eller ønsker han å ta del i noe, men ikke alt (og snakke om HVA han i så fall ønsker å ta del i) osv... Og du må fortelle ham hvor DU ønsker ham hen i forhold til barnet. Vil du han skal tre inn som hennes far? Vil du helst ha ansvaret selv, men kunne spørre ham om hjelp ved behov osv... 

Dette handler kun om kommunikasjon, slik jeg ser det. 
 

Anonymous poster hash: ad65f...ac8

[Anonym bruker]

Hvor gamle er dere?

Det er lite sansynlg at en mann på under 25 vil steppe inn som stefar og bli der til barnet er voksent, men om du nå er nærmere 30 og barnet nærmer seg tenåring er det mye mer sansynlig at du finner en jevnaldrende mann som vil gå inn i den rollen. Ikke forhast deg. La det gå et par år der dere bare er kjærester før dere flytter sammen.

Anonymous poster hash: aaf92...ab6

[smiia]

 

Du må snakke med din samboer om dette - hvor han vil stå i forhold til deg og i forhold til barnet. Vil han tre inn som pappaen hennes, eller vil han at barnet skal være bare ditt, eller ønsker han å ta del i noe, men ikke alt (og snakke om HVA han i så fall ønsker å ta del i) osv... Og du må fortelle ham hvor DU ønsker ham hen i forhold til barnet. Vil du han skal tre inn som hennes far? Vil du helst ha ansvaret selv, men kunne spørre ham om hjelp ved behov osv...

 

Dette handler kun om kommunikasjon, slik jeg ser det.

 

 

Anonymous poster hash: ad65f...ac8

Støtter veldig denne. Og så må du se om det er noenlunde sammenfallende hva du ønsker og hva han er villig til å gi. Hvis han egentlig ønsker å ha det slik som nå, må du vurdere hvordan du vil forholde deg til det: være stadig sint og frustrert, finne deg i det og slutte å reagere på det, finne ut at du ikke ønsker at hjernen du eller barnet fortjener å leve i en slik familie.

Du sier han er veldig ung, så dersom han ikke er veldig steil på at han ikke ønsker å bidra, så tror jeg jeg hadde gjort et forsøk på å introdusere mer og mer involvering - slik en lenger opp foreslår. Men å hele tiden ha god kommunikasjon rundt det er viktig!

[Anonym bruker]

Takk for alle tilbakemeldinger. Det er dette jeg sliter så innmari med.. Jeg kan godt ta meg av barnet hele tiden, men når man har mulighet til å få hjelp er det så irriterende å ikke få det. 

 

I går var jeg kjempesyk, og når han kom hjem spurte han om han skulle hente i bhg (han har ikke gjort det før). Jeg sa at det hadde jeg satt veldig stor pris på. Når jeg skulle ringe bhg og de ikke tok telefonen sa han "åå så synd, da må jo du hente allikevel" og smilte.. Fikk tak i de, og han måtte dra. Han uffa seg litt på vei ut av døra. Sånne ting gjør at jeg ikke vil spørre igjen og jeg synes det er utrolig unødvendig! Jeg gjør alt for han, og med et smil uansett. 

 

Og når han først har gjort det. Så sitter han på pcn resten av kvelden, for jeg føler at han tenker at han fortjener det siden han trossalt har hentet i bhg. Selvom det er oppvask over hele kjøkkenet, vi har ikke dasspapir, ungen måtte bade, vi måtte ha mat.. Og da blir jeg så utrolig demotivert. 

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg går ikke rundt å kjefter eller er sur på han heller. Jeg orker ikke det mer. Jeg bare blir skikkelig turned-off HI

Anonymous poster hash: 1bd47...2bd

[Anonym bruker]

Helt ærlig, tror du han er klar for rollen som stefar? Hvor bor han nå, på gutterommet? Synd at mange er så snar til å åpnet hjemmet til barna, bare det er litt forelskelse i lufta.

Anonymous poster hash: 5f639...f08

[Anonym bruker]

 

Helt ærlig, tror du han er klar for rollen som stefar? Hvor bor han nå, på gutterommet? Synd at mange er så snar til å åpnet hjemmet til barna, bare det er litt forelskelse i lufta.

 

Anonymous poster hash: 5f639...f08

 

 

Han har vært stefar i 2 år med xn sin, og jeg åpnet ikke hjemmet mitt med engang, vi var sammen i 1 år først :/ Og vi hadde det fint, han virket seriøst og han er veldig flink til å prate for seg. det virket som om det kom til å gå veldig fint. Ungen er kjempeglad i han, for han er veldig flink til å leke med henne. Men ansvarsoppgaver er det dårligere med. Unødvendig kommentar ^

HI

 

Anonymous poster hash: 1bd47...2bd

[Anonym bruker]

Om man skal pirke litt; du har jo ikke barn med en som ikke er bf. Men bevares, han virker jo som en stødig og stabil stefar. Øvelse gjør mester.

Anonymous poster hash: 5f639...f08

[smiia]

 

Takk for alle tilbakemeldinger. Det er dette jeg sliter så innmari med.. Jeg kan godt ta meg av barnet hele tiden, men når man har mulighet til å få hjelp er det så irriterende å ikke få det.

 

I går var jeg kjempesyk, og når han kom hjem spurte han om han skulle hente i bhg (han har ikke gjort det før). Jeg sa at det hadde jeg satt veldig stor pris på. Når jeg skulle ringe bhg og de ikke tok telefonen sa han "åå så synd, da må jo du hente allikevel" og smilte.. Fikk tak i de, og han måtte dra. Han uffa seg litt på vei ut av døra. Sånne ting gjør at jeg ikke vil spørre igjen og jeg synes det er utrolig unødvendig! Jeg gjør alt for han, og med et smil uansett.

 

Og når han først har gjort det. Så sitter han på pcn resten av kvelden, for jeg føler at han tenker at han fortjener det siden han trossalt har hentet i bhg. Selvom det er oppvask over hele kjøkkenet, vi har ikke dasspapir, ungen måtte bade, vi måtte ha mat.. Og da blir jeg så utrolig demotivert.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg går ikke rundt å kjefter eller er sur på han heller. Jeg orker ikke det mer. Jeg bare blir skikkelig turned-off HI

 

Anonymous poster hash: 1bd47...2bd

Her virker det ikke som om det bare er innsatsen som stefar som mangler, men en generell tendens til å ikke ta ansvar.

Er alle huslige plikter ditt ansvar (rydde, vaske, lage mat etc.), og så ser han på det som at han er snill og hjelper deg hvis han bidrar med noe?

Den holdningen hadde jeg satt som mål å plukke av han rimelig kjapt. Han bor ikke sammen med mamma nå, men sammen med en partner der dere er likestilt i forhold til å skape og vedlikeholde et hjem.

Du er nødt til å kreve mer av han, en del menn er sånn skrudd sammen at de sniker seg unna kjedelige plikter dersom de kan slippe unna med det.

Selv om du ikke føler deg komfortabel med å forlange mye av han i forhold til barnet, så skal han bidra like mye med matlaging, rydding, rengjøring og andre plikter hverdagen inneholder.

Jeg kjenner igjen tanken om at hvis han ikke tilbyr seg så vil ikke jeg forlange. Var slik selv da jeg var yngre og mer usikker på meg selv. Men man gjør seg selv bare en bjørnetjeneste, man blir utnyttet og partneren mister respekten for deg. For egen del går det utover lysten og de positive følelsene ovenfor partneren, noe du selv også er inne på.