Anonym bruker Skrevet 5. mai 2015 #1 Skrevet 5. mai 2015 Mistet broren min i mai for 6 år siden. Savner han, men savnet er jo blitt lettere. Men, når datoen for dødsfallet nærmer seg blir jeg helt forandret. Er hissig og sint. Prøver å ikke vise det, men i år er det spesielt ille. Aner ikke hvordan jeg skal "fikse det" heller. Har jo snakket mye om sorgen og savnet etter broren min. Føler det går mest utover mannen min, og slik kan det jo ikke være. Noen som har hatt det slik? Absolutt ALT irriterer meg for tiden, og er utrolig slitsomt. Føler meg som en tikkende bombe. Anonymous poster hash: bcc78...ba5
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2015 #2 Skrevet 5. mai 2015 Dette må du få gjort noe med. Terapi? Et par psykologtimer i slutten av april hvert år? Jeg vet ikke... Men jeg har bodd med en mann som mistet søsteren sin i en ulykke, og hvert år begynte jeg å grue meg omtrent 3 måneder før datoen for dødsfallet. Det tar på for partneren og! Jeg visste hva som ventet meg, og det tærer på forholdet. Jeg sier ikke at du ikke har grunn til å føle det du gjør, men mannen din har ikke gjort noe for å fortjene å få all dritten, for å si det slik... Hvis du har barn blir det enda viktigere! Klem! Anonymous poster hash: 17310...43b
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2015 #3 Skrevet 5. mai 2015 Dette må du få gjort noe med. Terapi? Et par psykologtimer i slutten av april hvert år? Jeg vet ikke... Men jeg har bodd med en mann som mistet søsteren sin i en ulykke, og hvert år begynte jeg å grue meg omtrent 3 måneder før datoen for dødsfallet. Det tar på for partneren og! Jeg visste hva som ventet meg, og det tærer på forholdet. Jeg sier ikke at du ikke har grunn til å føle det du gjør, men mannen din har ikke gjort noe for å fortjene å få all dritten, for å si det slik... Hvis du har barn blir det enda viktigere! Klem! Anonymous poster hash: 17310...43b [/acron Bor på et lite sted, så er ikke psykolog her. Skjønner jeg må gjøre noe, for er utrolig slitsom for alle parter. Takk for svar! HI Anonymous poster hash: bcc78...ba5
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2015 #4 Skrevet 5. mai 2015 Bor på et lite sted, så er ikke psykolog her. Skjønner jeg må gjøre noe, for er utrolig slitsom for alle parter. Takk for svar! HI Anonymous poster hash: bcc78...ba5 Hør om kommunen din har psykiatrisk sykepleier, de har ofte det også i små kommuner. Det er mange som får hjelp der, og der er det ofte kortere ventetid også. Fortell mannen din at du skal gjøre noe for å ta tak i dette slik at det ikke går ut over ham (og ev. barna) noe mer. Klem til deg Anonymous poster hash: 7747e...5e9
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2015 #5 Skrevet 5. mai 2015 Jeg har også hørt flere som har hatt god hjelp av å snakke med en prest noen ganger i lignende situasjoner som du er i. Også personer som ikke er spesielt kristne av seg. Anonymous poster hash: 7747e...5e9
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå