Når går savnet etter "den andre mannen" over?

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her før. Om den gamle kameraten som plutselig var så mye mer. Gjensidige følelser til tross for forhold på hver vår kant. Ingenting fysisk skjedde, bortsett fra at vi holdt hverandre i hendene og følte på spenningen mellom oss.

 

Vi forsøkte å holde vennskapet som før en stund, men det ble for vanskelig. Så jeg brøt kontakten. Og han har nok også kommet til samme konklusjon, for han har ikke tatt noe særlig kontakt. Det er nå 4 mnd siden jeg brøt kontakten for første gang. Etter 2 mnd tok han kontakt, og jeg ble tatt tilbake til start. Nå har to nye mnd gått. Men jeg tenker på ham hver dag. Jeg må bare få han ut av systemet, for det er utrolig frustrerende.

 

Jeg vet at vi to ikke hadde funket som kjærester heller. Livene våre er alt for forskjellige. Det er bare disse følelsene som ikke slipper.

 

Forholdet til mannen er ikke noe særlig bra. Men vi er en familie, og jeg tenker at denne kneika kan vi komme oss over, selv om den har vart en stund. Følelsene er ikke som de var, sexlivet er så og si fraværende, og jeg er ikke den sprudlende personen som jeg liker å være sammen med ham. Han irriterer meg. Av flere grunner så har en irritasjon bygd seg opp gjennom flere år. Men - han er en god far, og vi er en familie med et hjem. Det ønsker jeg ikke å ta fra datteren vår.

 

Det er jo ingen som kan hjelpe meg her, måtte bare få det ut.

 

Om noen har opplevd noe liknende, skriv gjerne om det. Det hjelper å lese andres erfaringer. Er du kanskje en av dem som gikk fra familien? Hva skjedde? Jeg ser jo for meg at etter en tid med lykkelig forelskelse så er man igjen i hverdagslivet med den nye, og i tillegg har man da kanskje den dårlige samvittigheten å slite med fordi man gikk..

Anonymous poster hash: 377b0...83d

[Gjest Sekretøsa]

The noe that got away?

det er vanskelig. Kanskje går det aldri over? For min del gikk det over når jeg virkelig innså at oss to hadde aldri noensinne fungert, aldri! Men samtidig er det fortsatt dager hvor jeg kjenner på det...tror Muligens det er fordi jeg ikke VET hvordan. Hadde vi blitt sammen og forsøkt, så hadde det vært enklere å godta. Jeg er godt gift og lykkelig nå, så det handler ikke om det, men jeg fikk aldri sjansen til å forsøke med han andre. Tror det er derfor det fortsatt kjennes...innimellom.... 15 år etter at jeg traff han første gang :/

[Anonym bruker]

The noe that got away?

det er vanskelig. Kanskje går det aldri over? For min del gikk det over når jeg virkelig innså at oss to hadde aldri noensinne fungert, aldri! Men samtidig er det fortsatt dager hvor jeg kjenner på det...tror Muligens det er fordi jeg ikke VET hvordan. Hadde vi blitt sammen og forsøkt, så hadde det vært enklere å godta. Jeg er godt gift og lykkelig nå, så det handler ikke om det, men jeg fikk aldri sjansen til å forsøke med han andre. Tror det er derfor det fortsatt kjennes...innimellom.... 15 år etter at jeg traff han første gang :/

Ja, the one that got away. Jeg visste det ikke før et par år siden heller. Han visste det da vi var yngre, visstnok - men har aldri sagt noe til meg. Han var jo min beste venn.  Jeg er så sur for at det ikke kunne komme tilsyne før vi var opptatt på hver vår kant!

 

Et forhold mellom oss ville aldri fungere. Det vet jeg. Men hadde jeg bare kunnet hoppe på ham - rett og slett. :D  Derfor måtte jeg bare holde meg helt unna. Men jeg håper hver dag på at han skal sende en sms, eller ringe, eller dukke opp. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

[Gjest Sekretøsa]

 

 

The noe that got away?

det er vanskelig. Kanskje går det aldri over? For min del gikk det over når jeg virkelig innså at oss to hadde aldri noensinne fungert, aldri! Men samtidig er det fortsatt dager hvor jeg kjenner på det...tror Muligens det er fordi jeg ikke VET hvordan. Hadde vi blitt sammen og forsøkt, så hadde det vært enklere å godta. Jeg er godt gift og lykkelig nå, så det handler ikke om det, men jeg fikk aldri sjansen til å forsøke med han andre. Tror det er derfor det fortsatt kjennes...innimellom.... 15 år etter at jeg traff han første gang :/

Ja, the one that got away. Jeg visste det ikke før et par år siden heller. Han visste det da vi var yngre, visstnok - men har aldri sagt noe til meg. Han var jo min beste venn. Jeg er så sur for at det ikke kunne komme tilsyne før vi var opptatt på hver vår kant!

 

Et forhold mellom oss ville aldri fungere. Det vet jeg. Men hadde jeg bare kunnet hoppe på ham - rett og slett. :D Derfor måtte jeg bare holde meg helt unna. Men jeg håper hver dag på at han skal sende en sms, eller ringe, eller dukke opp.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

Føler med deg... kanskje du skal møte han, prate med han, fortelle han at du fortsatt føler noe for han? Kanskje dumt, kanskje lurt. Få det ut av systemet!

[Anonym bruker]

 

 

The noe that got away?

det er vanskelig. Kanskje går det aldri over? For min del gikk det over når jeg virkelig innså at oss to hadde aldri noensinne fungert, aldri! Men samtidig er det fortsatt dager hvor jeg kjenner på det...tror Muligens det er fordi jeg ikke VET hvordan. Hadde vi blitt sammen og forsøkt, så hadde det vært enklere å godta. Jeg er godt gift og lykkelig nå, så det handler ikke om det, men jeg fikk aldri sjansen til å forsøke med han andre. Tror det er derfor det fortsatt kjennes...innimellom.... 15 år etter at jeg traff han første gang :/

Ja, the one that got away. Jeg visste det ikke før et par år siden heller. Han visste det da vi var yngre, visstnok - men har aldri sagt noe til meg. Han var jo min beste venn. Jeg er så sur for at det ikke kunne komme tilsyne før vi var opptatt på hver vår kant!

 

Et forhold mellom oss ville aldri fungere. Det vet jeg. Men hadde jeg bare kunnet hoppe på ham - rett og slett. :biggrin: Derfor måtte jeg bare holde meg helt unna. Men jeg håper hver dag på at han skal sende en sms, eller ringe, eller dukke opp.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

Føler med deg... kanskje du skal møte han, prate med han, fortelle han at du fortsatt føler noe for han? Kanskje dumt, kanskje lurt. Få det ut av systemet!

 

Vi har planlagt å møtes ved to anledninger. Men når dagen kommer svarer han ikke på meldinger og det blir ikke noe av. Han forsvinner bare. Aner ikke hvorfor og det har vel gjort at jeg har skjønt enda mer at det ikke er noen fremtid med ham.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

[Luksusdyret]

 

 

 

The noe that got away?

det er vanskelig. Kanskje går det aldri over? For min del gikk det over når jeg virkelig innså at oss to hadde aldri noensinne fungert, aldri! Men samtidig er det fortsatt dager hvor jeg kjenner på det...tror Muligens det er fordi jeg ikke VET hvordan. Hadde vi blitt sammen og forsøkt, så hadde det vært enklere å godta. Jeg er godt gift og lykkelig nå, så det handler ikke om det, men jeg fikk aldri sjansen til å forsøke med han andre. Tror det er derfor det fortsatt kjennes...innimellom.... 15 år etter at jeg traff han første gang :/

Ja, the one that got away. Jeg visste det ikke før et par år siden heller. Han visste det da vi var yngre, visstnok - men har aldri sagt noe til meg. Han var jo min beste venn. Jeg er så sur for at det ikke kunne komme tilsyne før vi var opptatt på hver vår kant!

 

Et forhold mellom oss ville aldri fungere. Det vet jeg. Men hadde jeg bare kunnet hoppe på ham - rett og slett. :biggrin: Derfor måtte jeg bare holde meg helt unna. Men jeg håper hver dag på at han skal sende en sms, eller ringe, eller dukke opp.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

Føler med deg... kanskje du skal møte han, prate med han, fortelle han at du fortsatt føler noe for han? Kanskje dumt, kanskje lurt. Få det ut av systemet!

 

Vi har planlagt å møtes ved to anledninger. Men når dagen kommer svarer han ikke på meldinger og det blir ikke noe av. Han forsvinner bare. Aner ikke hvorfor og det har vel gjort at jeg har skjønt enda mer at det ikke er noen fremtid med ham.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

 

 

 

 

Jeg synes ikke det er noe god ide å møte en annen mann og prate om følelser for ham bak ryggen på mannen, hadde det vært min mann som traff ei venninne for å prate om hvor mye følelser han hadde for henne, og jeg fant det ut, så ville jeg kastet ham på dør. Han "forsvinner" vel fordi han ikke vil skape problemer for deg i ditt forhold?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

The noe that got away?

det er vanskelig. Kanskje går det aldri over? For min del gikk det over når jeg virkelig innså at oss to hadde aldri noensinne fungert, aldri! Men samtidig er det fortsatt dager hvor jeg kjenner på det...tror Muligens det er fordi jeg ikke VET hvordan. Hadde vi blitt sammen og forsøkt, så hadde det vært enklere å godta. Jeg er godt gift og lykkelig nå, så det handler ikke om det, men jeg fikk aldri sjansen til å forsøke med han andre. Tror det er derfor det fortsatt kjennes...innimellom.... 15 år etter at jeg traff han første gang :/

Ja, the one that got away. Jeg visste det ikke før et par år siden heller. Han visste det da vi var yngre, visstnok - men har aldri sagt noe til meg. Han var jo min beste venn. Jeg er så sur for at det ikke kunne komme tilsyne før vi var opptatt på hver vår kant!

 

Et forhold mellom oss ville aldri fungere. Det vet jeg. Men hadde jeg bare kunnet hoppe på ham - rett og slett. :biggrin: Derfor måtte jeg bare holde meg helt unna. Men jeg håper hver dag på at han skal sende en sms, eller ringe, eller dukke opp.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

Føler med deg... kanskje du skal møte han, prate med han, fortelle han at du fortsatt føler noe for han? Kanskje dumt, kanskje lurt. Få det ut av systemet!

 

Vi har planlagt å møtes ved to anledninger. Men når dagen kommer svarer han ikke på meldinger og det blir ikke noe av. Han forsvinner bare. Aner ikke hvorfor og det har vel gjort at jeg har skjønt enda mer at det ikke er noen fremtid med ham.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

 

 

 

 

Jeg synes ikke det er noe god ide å møte en annen mann og prate om følelser for ham bak ryggen på mannen, hadde det vært min mann som traff ei venninne for å prate om hvor mye følelser han hadde for henne, og jeg fant det ut, så ville jeg kastet ham på dør. Han "forsvinner" vel fordi han ikke vil skape problemer for deg i ditt forhold?

 

Han ønsker vel også selv å bevare sitt forhold. Han kunne ikke fått bedre, tror jeg. Problemet var ikke forholdet hans, men at gamle følelser kom tilbake.

 

Må understreke at han har fortalt meg hva han føler. Jeg har aldri sagt det med ord til ham. Men det har jo vært veldig tydelig vil jeg tro.

 

HI

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

The noe that got away?

det er vanskelig. Kanskje går det aldri over? For min del gikk det over når jeg virkelig innså at oss to hadde aldri noensinne fungert, aldri! Men samtidig er det fortsatt dager hvor jeg kjenner på det...tror Muligens det er fordi jeg ikke VET hvordan. Hadde vi blitt sammen og forsøkt, så hadde det vært enklere å godta. Jeg er godt gift og lykkelig nå, så det handler ikke om det, men jeg fikk aldri sjansen til å forsøke med han andre. Tror det er derfor det fortsatt kjennes...innimellom.... 15 år etter at jeg traff han første gang :/

Ja, the one that got away. Jeg visste det ikke før et par år siden heller. Han visste det da vi var yngre, visstnok - men har aldri sagt noe til meg. Han var jo min beste venn. Jeg er så sur for at det ikke kunne komme tilsyne før vi var opptatt på hver vår kant!

 

Et forhold mellom oss ville aldri fungere. Det vet jeg. Men hadde jeg bare kunnet hoppe på ham - rett og slett. :biggrin: Derfor måtte jeg bare holde meg helt unna. Men jeg håper hver dag på at han skal sende en sms, eller ringe, eller dukke opp.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

Føler med deg... kanskje du skal møte han, prate med han, fortelle han at du fortsatt føler noe for han? Kanskje dumt, kanskje lurt. Få det ut av systemet!

 

Vi har planlagt å møtes ved to anledninger. Men når dagen kommer svarer han ikke på meldinger og det blir ikke noe av. Han forsvinner bare. Aner ikke hvorfor og det har vel gjort at jeg har skjønt enda mer at det ikke er noen fremtid med ham.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

 

 

 

 

Jeg synes ikke det er noe god ide å møte en annen mann og prate om følelser for ham bak ryggen på mannen, hadde det vært min mann som traff ei venninne for å prate om hvor mye følelser han hadde for henne, og jeg fant det ut, så ville jeg kastet ham på dør. Han "forsvinner" vel fordi han ikke vil skape problemer for deg i ditt forhold?

 

Han ønsker vel også selv å bevare sitt forhold. Han kunne ikke fått bedre, tror jeg. Problemet var ikke forholdet hans, men at gamle følelser kom tilbake.

 

Må understreke at han har fortalt meg hva han føler. Jeg har aldri sagt det med ord til ham. Men det har jo vært veldig tydelig vil jeg tro.

 

HI

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

 

Det var det som vekket de gamle følelsene, at han plutselig følte at jeg så på ham på en annen måte

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

[Anonym bruker]

Jeg møtte en for mange år siden. Men jeg skulle flytte om en måned, og aldersforskjellen føltes stor for ham (jeg var russ, han var ferdigutdannet). Så det ble bare den måneden.

 

Jeg flyttet og møtte mannen min. Men glemte ikke han andre.

 

Etter ti år, så hadde jeg og mannen en svært dårlig periode. Og jeg begynte å skrive meldinger med han andre. Det viste seg at han tenkte på meg også. Aldersforskjellen som var stor ti år tidligere, var marginal nå. Og han også hadde lurt på hva som hadde skjedd om han hadde valgt annerledes den gangen, og ikke bare feiget ut som han gjorde.

Det ble til at han ville møtes. Men jeg feiget ut en time før. Og skrev at jeg beklaget at det hadde gått så langt, og at jeg ville ende all kontakt.

 

Jeg valgte mannen min og sønnen vår. Og noen måneder senere ble jeg gravid på ny .

Savnet etter han andre forsvant gradvis, og nå, et par år etter at vi skulle ha møttes, så blir jeg småkvalm av hele greia. Jeg ser på datteren min, og vet at jeg valgte rett da jeg brøt all kontakt.

 

Men samtidig så tror jeg, i min situasjon, at jeg måtte gjennom den fasen med meldinger med han andre for å komme over ham. Vi fikk aldri avsluttet ting den gangen. Jeg bare reiste, og han ble igjen, og det som kunne ha vært bare forsvant. Og nå har vi fått en avslutning, en som vi burde ha hatt ti år tidligere.

 

Jeg og mannen er nå svært lykkelige. Og jeg angrer ikke på valget mitt.

 

Anonymous poster hash: 27aaa...8f8

[Anonym bruker]

Jeg møtte en for mange år siden. Men jeg skulle flytte om en måned, og aldersforskjellen føltes stor for ham (jeg var russ, han var ferdigutdannet). Så det ble bare den måneden.

 

Jeg flyttet og møtte mannen min. Men glemte ikke han andre.

 

Etter ti år, så hadde jeg og mannen en svært dårlig periode. Og jeg begynte å skrive meldinger med han andre. Det viste seg at han tenkte på meg også. Aldersforskjellen som var stor ti år tidligere, var marginal nå. Og han også hadde lurt på hva som hadde skjedd om han hadde valgt annerledes den gangen, og ikke bare feiget ut som han gjorde.

Det ble til at han ville møtes. Men jeg feiget ut en time før. Og skrev at jeg beklaget at det hadde gått så langt, og at jeg ville ende all kontakt.

 

Jeg valgte mannen min og sønnen vår. Og noen måneder senere ble jeg gravid på ny .

Savnet etter han andre forsvant gradvis, og nå, et par år etter at vi skulle ha møttes, så blir jeg småkvalm av hele greia. Jeg ser på datteren min, og vet at jeg valgte rett da jeg brøt all kontakt.

 

Men samtidig så tror jeg, i min situasjon, at jeg måtte gjennom den fasen med meldinger med han andre for å komme over ham. Vi fikk aldri avsluttet ting den gangen. Jeg bare reiste, og han ble igjen, og det som kunne ha vært bare forsvant. Og nå har vi fått en avslutning, en som vi burde ha hatt ti år tidligere.

 

Jeg og mannen er nå svært lykkelige. Og jeg angrer ikke på valget mitt.

 

Anonymous poster hash: 27aaa...8f8

Takk for et veldig godt og tankevekkende svar

 

Jeg tenker også at jeg vil se tilbake på dette om noen år og tenke at jeg er glad for at jeg valgte som jeg gjorde. Men per i dag har jeg en enorm tiltrekning til denne mannen. Så rart, jeg har jo aldri sett på oss på den måten gjennom de 20 åra vi har kjent hverandre.

 

Jeg har alltid vært ei "kompisjente" og i yngre år tolket jeg hans inderlighet til meg som tegn på at vi var bestevenner, men det var ikke det det var...

 

Også plutselig en dag så tok han hånden min når vi var ute og tok en kaffe, og det gikk opp for meg at jeg hadde helt andre følelser enn vennskapelige for ham. Det var helt rart. Og sårt, siden det både var umulig at det kunne bli noe mer, og at vennskapet samtidig gikk til ****** Ikke det at vi i voksen alder har vært bestevenner, eller møtt hverandre så ofte, men han er en viktig del av min historie på et vis..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc392...5f9

[Anonym bruker]

Noen som gikk fra familie til en ny mann? Hvordan gikk det?

 

HI

Anonymous poster hash: cc392...5f9

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke når savnet går over jeg... Jeg møtte min da jeg var 16, over 20 år siden. Han døde nylig, helt plutselig Og her sitter jeg igjen i sjokk med tusen ubesvarte spørsmål og tanker om hva som hadde skjedd hvis jeg hadde tatt mer hensyn til egne ( og ikke alle andre involverte parters) følelser og hoppet ut i det. Det vi hadde var helt spesielt, og noe jeg aldri har opplevd med noen andre. Men kjærligheten veide altså ikke tyngst på vektskåla da avgjørelsen skulle tas Hadde egentlig skrevet et langt svar, men kjenner at jeg ikke orker å utlevere så mange detaljer om dette likevel akkurat nå.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si deg, men husk i alle fall på at livet er skjørt og plutselig kan det være for sent..

 

 

Anonymous poster hash: 6bf1c...98d