Hvis mannen din var bipolar..

[Anonym bruker]

.. og han ønsket å slutte med medisiner som har funket veldig bra, hva ville du gjort/sagt/ment? 

Aldri vært innlagt, men han burde vell til tider vært det i fortiden. Er egentlig et guds under at han er i live i dag. Begrunnelsen for at han vil slutte er at han føler bivirkningene er for sterke, utslett, mindre sex-lyst og flass etter at han ble medisinert.

 

Jeg skjønner at han på et vis vil prøve å slutte helt siden han begynte i terapi samtidig som han begynte med medisinsk behandling så man vet jo ikke 100 % sikkert hva det er egentlig som har fungert. Han er heldigvis åpen for å starte på medisiner igjen hvis vi ser at det ikke går uten.

Hva ville du gjort? 

Anonymous poster hash: 32b84...340

[Anonym bruker]

Kanskje hatt en avtale om at han kan prøve, men må begynne igjen dersom det ikke fungerer dersom du skal bli i forholdet.

Anonymous poster hash: be5a2...c92

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg er bipolar. Noen bør absolutt ikke slutte med medisiner, mens andre klarer seg veldig bra. Jeg valgte selv å slutte på medisiner for ett år siden fordi jeg hadde ønske om å bli gravid etterhvert og magefølelsen sa meg at det kom til å gå fint å være uten medisin. Jeg trappet ned sakte over 7 mnd før jeg var helt ferdig og for meg har det gått kjempebra. Jeg ble tvert imot mye bedre av å slutte på medisiner, men det er jo veldig individuelt. Jeg forstår at han blir fortvilt av bivirkningene, de jeg hadde gjorde meg omtrent sengeliggende. Om han er positiv til å starte igjen dersom det ikke går (og mener det) så er det ok å forsøke dersom han er stabil nok synes jeg. Dersom det er bare noe han sier for å få slutte så er det ett større problem. Men det er iallefall viktig at han gjør det i samarbeid med sine behandlere og trapper ned veldig sakte. Man får litt humørsvingninger mens man trapper ned, men hos meg varte det bare 2-3 dager pr nedjustering av dose. 

Anonymous poster hash: 9eee2...b87

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville stolt på min manns vurdering. Jeg ville nok sagt hva jeg mente, men støttet det valget han bestemte seg for å ta. (Da tar jeg det for gitt at du stoler på at mannen din ønsker det beste for seg og sin familie.)

 

Anonymous poster hash: c17d5...102

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar, og kan derfor forstå din mann. Jeg har aldri vært medisinert (burde vært, men hadde ingen diagnose på det verste). Fikk hjelp hos legen etter at jeg innså at noe var feil ved meg (min mann trodde jeg bare var slik og at det var normalt...), og har måtte gå til samtaleterapi. Det har hjulpet meg veldig. Ingen medisiner. 

Jeg har kontroll på de verste svingningene. Jeg kan være noe eksplosiv ved sinne. Jeg kan gå fra rolig til å eksplodere. Så går det fem sekunder, og jeg er rolig igjen. Dette er ikke normalen, det skjer veldig sjelden. Men det skjer. Jeg er noe impulsiv også. 
Men nå er jeg blitt depressiv, så og si hele året. Jeg har fine dager, så har jeg lange perioder med mild/moderat depresjon og dager hvor jeg ønsker å ta selvmord. Etter denne fødselen har jeg derfor bestemt meg for å prøve ut stemningsstabiliserende medisin, i håp om at jeg først og fremst skal få et bedre humør, men også å bli kvitt den brå-eksplosive siden av meg (for den klarer jeg ikke kontrollere i det hele tatt. Jeg vet ikke selv at jeg klikker før det faktisk skjer). Det gjør ingenting om jeg blir kvitt impulsiviteten også.

Poenget mitt er egentlig at han har helt rett i å prøve seg frem. Liker han ikke medikamentene, er det helt ok å forsøke uten. Det kan gå kjempefint. Det finnes ting som kan trigge til "anfall" (hos meg trigger stress og bråk veldig), og terapi kan hjelpe til med å finne disse tingene og hjelpe ham til å håndtere dem på en måte som fungerer for ham. 
Men det er viktig at dere har en åpen dialog om det, at dere begge kan snakke åpent om opplevelsen av ham. Synes du han blir for impulsiv etc., så må han kunne tåle å høre dette. Han kan ta det som hjelp - da vet han hva han bør jobbe med. Han må også kunne fortelle deg hvordan han opplever hverdagen uten medisiner - depresjon, urolig osv...

Anonymous poster hash: fe56b...376

[Anonym bruker]

Jeg ville foreslått å bli med han til en samtale om dette med behandler - og vise at du har tillit til mannen, men ønsker å være med på lager, så velinformert som mulig, ettersom du ønsker å forstå og også fordi evnt uheldige virkninger av seponering i høyeste grad vil påvirke deg..

 

Anonymous poster hash: a3593...9b7

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hva behandleren mener? "Bipolar" som diagnose har et stort spekter, det er stor forskjell på det som beskrives i innleggene over, og en bipolar som blir manisk psykotisk, tror han er Jesus og taper alt han eier på gambling i en manisk episode.... Jeg støtter forslaget om å bli med til behandler for å høre hva han/hun mener samt legge en god plan.

 

Anonymous poster hash: 32f0a...3b2

[Anonym bruker]

Takk for svar damer!  

Jeg støtter ham uansett! Han er mannen min og jeg forstår godt at han vil slutte. Jeg er bare så redd for at det skal bli slik det var før han fikk diagnosen. Kunne finne ham på soverommet der han satt i senga å bare glana i veggen i timevis. Man visste aldri hvor man hadde ham, den ene sprelske ideen etter den andre osv. Han har også hatt milde psykoser. Han har heldigvis aldri vært voldelig eller direkte slem psykisk. Det som bekymrer meg litt er at første gang han ble alvorlig deprimert (etter at vi ble sammen) måtte jeg ringe fastlegen for han NEKTA å dra til legen, når han endelig kom seg til legen var alt greit og han fulgte behandlingen, men han er enda litt "på den måten". Han gikk en lang periode uten samtaler til behandlere, men så kom det jo. Starter alltid med at han får disse ville ideene. Det kan være f.eks at nå skal han starte sitt eget parti, bli rockestjerne, finne opp en eller annen dings som ikke henger på greip. Som sagt, han blir helt tullerusk. Opptursperioden  varer i alt fra 2 uker til flere mnd. Etter det kommer den store depresjonen. Det er bare så vanskelig å få ham til å innse at NÅ må han faktisk få hjelp. 

 

Den var ikke dum den med at jeg blir med til behandleren hans så kan vi begge få snakket litt med en tredjepart om hva vi skal gjøre hvis det ikke fungerer uten medisiner.  

Hi

Anonymous poster hash: 32b84...340

[Anonym bruker]

Å nei hadde jeg sagt da. Min mor gjorde det samme. Trappet ned over en lengre periode, var frisk i et års tid etter det, og så gikk det ned (og opp). Det er nå fire år siden, og de sliter fortsatt med å klare og stabilisere henne igjen. Hun er like syk som før hun startet på de første gang, enda det er lenge siden hun begynte på medisiner igjen.

Det er jo selvfølgelig et tilfelle, og så mange andre det har gått bra for. Men hadde virkelig ikke orket tanken.

Kommer også an på hvilken grad av bipolar man har. Er man sterkest rammet trenger man (nesten alltid) medisiner altså...

 

Anonymous poster hash: 53a50...d32

[Anonym bruker]

Jeg svarte deg lengre oppe her som bipolar selv. Når du nå beskriver hvordan mannen din er uten medisin så ville jeg nok vært svært skeptisk til at han skulle slutte på medisin. Da har han kanskje ikke nok innsikt selv, og jeg personlig ville aldri vurdert å slutte på medisin om jeg hadde hatt psykoselignende episoder eller vært manisk. Han høres ut som type 1 bipolar og da mener jeg personlig at medisinering er noe man sjeldent bør seponere, iallefall når man har en familie å ta ansvar for. Bivirkninger er tøft, men psykotiske episoder og manier er vesentlig verre. Men bli med han til behandleren i første omgang. 

Anonymous poster hash: 9eee2...b87