Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #1 Skrevet 3. mai 2015 Har ikke snakket med mannen min siden torsdag. Vi kranglet veldig, noe vi faktisk svært sjeldent gjør. Har ikke så mange jeg føler jeg kan dele dette med, så her kommer det damer: Jeg har barn , som ikke er hans, og er gravid i 30 uke med hans barn. Frem til nå har jeg gledet meg over å være gravid, selv om sv.skapet har vært tøft. Begynte med å spy de første tre månedene , før bekkenløsning tok over og jeg måtte sykmeldes for noen uker siden. Han sa opp sin faste jobb for over et år siden, og har senere søkt mange jobber uten resultat. Han blir derimot stadig ringt opp med spørsmål om å være vikar, men han sier mye nei, og er veldig kresen på hvilke oppdrag han tar. For noen måneder siden fortalte han meg at han var nedfor pga at han ikke får jobb, noe jeg selvsagt har full forståelse for. På det tidspunktet hadde vi en diskusjon der jeg ba han om å hjelpe til mere hjemme, fordi jeg ganske enkelt er litt handikappet om dagen. Bærer jeg handleposer for eksempel, sliter jeg i flere dager. Middag lager han aldri annet enn til seg selv (hvorfor i allverden ikke til oss andre i samme slengen??), men spiser gjerne middag som jeg har lagd til oss, før han reiser seg fra bordet og går rett til godstolen for å sette seg.Hjelp til opprydding eller generelt i huset får jeg bare hvis jeg spør om det, og da får jeg en temmelig furtete holdning tilbake. Søpla tømmer han aldri. Han trener mye og sier at det er dette som gjør at han ikke føler at han blir gal. Jeg synes det er flott at han trener og at han kommer seg ut. Har også forsøkt å oppmuntre han til å komme seg ut. Jeg har også latt utrolig mye passere som jeg har irritert meg over, nettopp fordi jeg vet at han har hatt det tøft. Jeg har selv hatt det rimelig tøft i det siste , men hva jeg kan gjøre er som sagt veldig begrenset, både når det gjelder det sosiale og det fysiske. Det frustrerer meg enormt å måtte be om hjelp når jeg synes han burde tilby seg.. Jeg må spørre han om å handle (vi må jo ha mat!), spørre han om hjelp til å rydde osv. Understreker at det slett ikke er hver dag jeg ber om hjelp, men bare når jeg MÅ. Jeg er ikke et sytete ,masete kvinnfolk!!. Her en kveld var jeg i relativt god form og ble bedt bort til en veninne. Jeg spurte da om han kunne være med barna,så jeg fikk luftet meg litt. Men det kunne han ikke, for han skulle trene. Han mente da jeg skulle ringe barnefaren og spørre han, noe jeg hadde veldig lite lyst til. Jeg sa også at det ikke er ofte jeg kommer meg ut, så det hadde vært hyggelig å få det til i kveld( i en vanlig /rolig tone). Han svarte med å eksplodere på meg med at det var skuffende at jeg forsøkte meg på manipulering på han, at alt handlet om meg, at jeg manglet forståelse for hans situasjon, osv. I tillegg svarte han meg både hånlig og nedlatende når jeg forsøkte å si at det absolutt ikke var det jeg mente. Han mente også at jeg forsøker å skyve over på han at det er hans skyld at jeg ikke kommer meg ut, noe som ikke kunne falle meg inn å tenke en gang. Jeg ble bare utrolig såret, og han har ikke snakket med meg etter dette, og ikke jeg med han. Barna mine dro til barnefaren den kvelden. Hell i uhell at de fikk for seg at de ville til faren da, og at dette passet for far. ( De fikk ikke med seg krangelen vår, siden vi aldri krangler foran barna). Jeg er bare kjempelei meg,vet ikke hva som skjer framover. Elsker denne mannen!. Han har så utrolig mange gode sider også..vel å merke når han har det bra. Men jeg finner meg ikke i å bli snakket til på denne måten. Jeg føler at jeg trenger en unnskyldning, men tror ikke at det kommer til å skje. Har allerede vært gjennom et samlivsbrudd, da fordi exen var utro. Orker ikke tanken på et brudd til. Vet at ikke det høres slik ut akkurat nå, men for meg er denne mannen verdt å kjempe for. Gode råd mottas med takk!. Og kommentarer som dump han, løp, eller lignende trenger jeg ikke. Jeg er ikke typen til å stikke så fort det brenner litt under beina. Bare vet ikke hvor jeg skal ta styrken fra nå. Tungt!!. Vil understreke at vi hadde det veldig bra, frem til jeg ble gravid og han sa opp jobben. Anonymous poster hash: f5956...c25
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #2 Skrevet 3. mai 2015 Hva skjedde med avsnitt? Anonymous poster hash: d004e...001
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #3 Skrevet 3. mai 2015 Oj, oj, oj.... den mannen din trenger en realitetsorientering! Han sa opp jobben sin for et år siden og er altfor kresen nå hva han tar av jobber. Han skal snart bli far - han har et ansvar langt utenfor seg selv. Han gir blaffen i deg når han ikke gidder gjøre noe hjemme. Han bor på hotell hos deg! Han gir blaffen i om du blir dårligere fordi han ikke gidder gjøre noe. Det er ikke det at han skal "hjelpe til" - han skal uoppfordret gjøre sin halvdel av plikter i hjemmet... halvparten når du er frisk. Nå som du har bekkenløsning og er gravid med hans barn og han ikke jobber så bør han gjøre det aller meste. Det at en voksen (?) mann velger å lage middag kun til seg selv (når han ellers ikke gjøre noe i huset heller), ikke deg og barna dine også, det vitner om en så navlebeskuende egoisme at jeg har ikke ord. Han har hele dagene fri, han kan søke jobber, han kan trene og han kan gjøre husarbeid i det som ellers er jobbtid. Du er dessverre blind, Hi. Du elsker nok denne mannen - men han elsker ikke deg! Eneste unntaket jeg kan finne er om mannen er deprimert - men da plikter han å oppsøke hjelp for det asap!!! Du sier at du ikke orker brudd. Men hvor lenge har du tenkt å leve slik om mannen ikke endrer seg? Hvor lang tid skal denne mannen få fortsette å behandle deg som en dritt og tråkke på deg? Hvor lenge skal du la ham psyke deg ned med all hans negativitet? Han tar ikke ansvar for sitt eget liv - og han føler null ansvar for deg! Han føler ikke en gang ansvar for sitt kommende barn... Du har 10 uker til termin. Ring familievernkontoret i morgen tidlig, fortell situasjonen og be om å få time der så fort som overhodet mulig. Jeg tror det er eneste måten å ev. redde forholdet. Men da må mannen din innse at dere trenger hjelp. Og er han deprimert så må han også innrømme at han trenger hjelp. Ikke minst, han må være villig til å oppsøke og ta imot hjelp. Hvis han ikke vil være med i terapi, da er det ikke noe håp for forholdet deres. Da elsker han deg ikke nok til å en gang prøve. Familivernkontoret i morgen!!! Anonymous poster hash: 2812f...7bd
Gjest Antarctica Skrevet 3. mai 2015 #4 Skrevet 3. mai 2015 Patologisk egoist. (Hun over her nevner depresjon som mulig diagnose, men vet du hva. Man blir ineffektiv og mye annet rart av depresjon, men drittsekk blir man ikke.) Beklager, men denne mannen betyr bad news. Tror du det blir bedre med en nyfødt i hus? Ikke ofte jeg sier dette, men på huet og rævva ut er eneste medisin denne gangen.
sug lut Skrevet 3. mai 2015 #5 Skrevet 3. mai 2015 "Hans situasjon" som han søker forståelse for er altså at han er en lat, egoistisk og arbeidssky tulling? Sjarmerende.
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #6 Skrevet 3. mai 2015 Bare en tanke.... Hvordan tror du livet med denne mannen blir med ny baby i hus? Anonymous poster hash: 3083d...9fc
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #7 Skrevet 3. mai 2015 Du høres undertrykt ut og underkuet. Det var vel et sjakktrekk å bli gravid med ham... Anonymous poster hash: acef8...cd6
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #8 Skrevet 3. mai 2015 Hva skjedde med avsnitt? Anonymous poster hash: d004e...001 Hvis du er mere opptatt av avsnitt enn om hva jeg skriver ,så kan du vel drite i å svare på tråden min?.. Anonymous poster hash: f5956...c25
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #9 Skrevet 3. mai 2015 Hvorfor sa han opp jobben? Hadde ikke godtatt at min mann sa opp en fast jobb for så å være så kresen på vikarjobber at han blir syk av det. For dette er ikke normalt! Anonymous poster hash: fa1d3...5fb
Sint naken biltyv Skrevet 3. mai 2015 #10 Skrevet 3. mai 2015 Hva skjedde med avsnitt? Anonymous poster hash: d004e...001 Hvis du er mere opptatt av avsnitt enn om hva jeg skriver ,så kan du vel drite i å svare på tråden min?.. Anonymous poster hash: f5956...c25 Så hyggelig du var da.... Kanskje ikke rart mannen din er sur med den tonen din. Orket ikke lese hele pga null avsnitt
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #11 Skrevet 3. mai 2015 Så hyggelig du var da.... Kanskje ikke rart mannen din er sur med den tonen din. Orket ikke lese hele pga null avsnitt Hadde du giddet å lese så kanskje du kunne svart i en hyggeligere tone også. Hva er vitsen med å slenge ut av seg en slik kommentar når du ikke aner hva innlegget til Hi dreier seg om? Vil tro tonen din ville vært anderledes om du hadde tatt deg tid til mer enn slenge med leppa. Ble det for vanskelig å lese uten avsnitt så står du helt fritt til å droppe å svare også... Anonymous poster hash: 2812f...7bd
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #12 Skrevet 3. mai 2015 Oj, oj, oj.... den mannen din trenger en realitetsorientering! Han sa opp jobben sin for et år siden og er altfor kresen nå hva han tar av jobber. Han skal snart bli far - han har et ansvar langt utenfor seg selv. Han gir blaffen i deg når han ikke gidder gjøre noe hjemme. Han bor på hotell hos deg! Han gir blaffen i om du blir dårligere fordi han ikke gidder gjøre noe. Det er ikke det at han skal "hjelpe til" - han skal uoppfordret gjøre sin halvdel av plikter i hjemmet... halvparten når du er frisk. Nå som du har bekkenløsning og er gravid med hans barn og han ikke jobber så bør han gjøre det aller meste. Det at en voksen (?) mann velger å lage middag kun til seg selv (når han ellers ikke gjøre noe i huset heller), ikke deg og barna dine også, det vitner om en så navlebeskuende egoisme at jeg har ikke ord. Han har hele dagene fri, han kan søke jobber, han kan trene og han kan gjøre husarbeid i det som ellers er jobbtid. Du er dessverre blind, Hi. Du elsker nok denne mannen - men han elsker ikke deg! Eneste unntaket jeg kan finne er om mannen er deprimert - men da plikter han å oppsøke hjelp for det asap!!! Du sier at du ikke orker brudd. Men hvor lenge har du tenkt å leve slik om mannen ikke endrer seg? Hvor lang tid skal denne mannen få fortsette å behandle deg som en dritt og tråkke på deg? Hvor lenge skal du la ham psyke deg ned med all hans negativitet? Han tar ikke ansvar for sitt eget liv - og han føler null ansvar for deg! Han føler ikke en gang ansvar for sitt kommende barn... Du har 10 uker til termin. Ring familievernkontoret i morgen tidlig, fortell situasjonen og be om å få time der så fort som overhodet mulig. Jeg tror det er eneste måten å ev. redde forholdet. Men da må mannen din innse at dere trenger hjelp. Og er han deprimert så må han også innrømme at han trenger hjelp. Ikke minst, han må være villig til å oppsøke og ta imot hjelp. Hvis han ikke vil være med i terapi, da er det ikke noe håp for forholdet deres. Da elsker han deg ikke nok til å en gang prøve. Familivernkontoret i morgen!!! Anonymous poster hash: 2812f...7bd Jeg har sett alle disse merkelige trådene til HI som har problemer med mannen sin til stadighet, og mye annet mellom himmel og jord for den del. Dette er faktisk det første innlegget mitt på temaet, så velg å tro på meg ,eller la være. Jeg er ikke HI! Hadde jeg vært blind, hadde jeg vel ikke laget denne tråden??.Broblemet er ikke at jeg ikke ser at vi har problemer. Jeg har tatt opp dette tidligere med han, dette med husarbeid og slikt, siden det er noe som har blitt verre og verre. Han var ikke slik tidlig i forholdet, og vi kjente hverandre i tre år/var kjærester før vi flyttet sammen. Tro meg! .Hadde jeg visst at det kom til å bli slik som dette hadde jeg vel ikke blitt gravid med han!. Men dette startet som sagt når han sa opp jobben, som han mistrivdes sterkt i. Han har søkt på mange jobber som han vil ha, men har fått mange avslag. De vikarjobbene han derimot FÅR tilbud om, er den type jobber som han føler seg ferdig med, og ikke vil ha. (I forbindelse med gamlejobben). Og nei, jeg synes heller ikke det er noen unnskyldning for å oppføre seg dårlig mot meg det at han er nedfor/deprimert. Har vel i grunnen tenkt tanken at han kunne ha trengt profesjonell hjelp, men siden han ikke jobber har vi vel i grunnen ikke råd til det heller. Men..vurderer seriøst familievernkontoret. Jeg synes det er mange her som er kjappe til å dømme meg som både kuet og det ene med det andre. Men det er vel slik man må regne med når man legger ut her. Jeg gjentar: Han var ikke slik før!. Og jeg forsøker!. Men har lært meg at jeg ikke kan forandre andre, bare meg selv. Endrer jeg atferd, må han faktisk forholde seg til det. Så vi får se fremover nå da. Anonymous poster hash: f5956...c25
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #13 Skrevet 3. mai 2015 Oj, oj, oj.... den mannen din trenger en realitetsorientering! Han sa opp jobben sin for et år siden og er altfor kresen nå hva han tar av jobber. Han skal snart bli far - han har et ansvar langt utenfor seg selv. Han gir blaffen i deg når han ikke gidder gjøre noe hjemme. Han bor på hotell hos deg! Han gir blaffen i om du blir dårligere fordi han ikke gidder gjøre noe. Det er ikke det at han skal "hjelpe til" - han skal uoppfordret gjøre sin halvdel av plikter i hjemmet... halvparten når du er frisk. Nå som du har bekkenløsning og er gravid med hans barn og han ikke jobber så bør han gjøre det aller meste. Det at en voksen (?) mann velger å lage middag kun til seg selv (når han ellers ikke gjøre noe i huset heller), ikke deg og barna dine også, det vitner om en så navlebeskuende egoisme at jeg har ikke ord. Han har hele dagene fri, han kan søke jobber, han kan trene og han kan gjøre husarbeid i det som ellers er jobbtid. Du er dessverre blind, Hi. Du elsker nok denne mannen - men han elsker ikke deg! Eneste unntaket jeg kan finne er om mannen er deprimert - men da plikter han å oppsøke hjelp for det asap!!! Du sier at du ikke orker brudd. Men hvor lenge har du tenkt å leve slik om mannen ikke endrer seg? Hvor lang tid skal denne mannen få fortsette å behandle deg som en dritt og tråkke på deg? Hvor lenge skal du la ham psyke deg ned med all hans negativitet? Han tar ikke ansvar for sitt eget liv - og han føler null ansvar for deg! Han føler ikke en gang ansvar for sitt kommende barn... Du har 10 uker til termin. Ring familievernkontoret i morgen tidlig, fortell situasjonen og be om å få time der så fort som overhodet mulig. Jeg tror det er eneste måten å ev. redde forholdet. Men da må mannen din innse at dere trenger hjelp. Og er han deprimert så må han også innrømme at han trenger hjelp. Ikke minst, han må være villig til å oppsøke og ta imot hjelp. Hvis han ikke vil være med i terapi, da er det ikke noe håp for forholdet deres. Da elsker han deg ikke nok til å en gang prøve. Familivernkontoret i morgen!!! Anonymous poster hash: 2812f...7bd Jeg har sett alle disse merkelige trådene til HI som har problemer med mannen sin til stadighet, og mye annet mellom himmel og jord for den del. Dette er faktisk det første innlegget mitt på temaet, så velg å tro på meg ,eller la være. Jeg er ikke HI! Hadde jeg vært blind, hadde jeg vel ikke laget denne tråden??.Broblemet er ikke at jeg ikke ser at vi har problemer. Jeg har tatt opp dette tidligere med han, dette med husarbeid og slikt, siden det er noe som har blitt verre og verre. Han var ikke slik tidlig i forholdet, og vi kjente hverandre i tre år/var kjærester før vi flyttet sammen. Tro meg! .Hadde jeg visst at det kom til å bli slik som dette hadde jeg vel ikke blitt gravid med han!. Men dette startet som sagt når han sa opp jobben, som han mistrivdes sterkt i. Han har søkt på mange jobber som han vil ha, men har fått mange avslag. De vikarjobbene han derimot FÅR tilbud om, er den type jobber som han føler seg ferdig med, og ikke vil ha. (I forbindelse med gamlejobben). Og nei, jeg synes heller ikke det er noen unnskyldning for å oppføre seg dårlig mot meg det at han er nedfor/deprimert. Har vel i grunnen tenkt tanken at han kunne ha trengt profesjonell hjelp, men siden han ikke jobber har vi vel i grunnen ikke råd til det heller. Men..vurderer seriøst familievernkontoret. Jeg synes det er mange her som er kjappe til å dømme meg som både kuet og det ene med det andre. Men det er vel slik man må regne med når man legger ut her. Jeg gjentar: Han var ikke slik før!. Og jeg forsøker!. Men har lært meg at jeg ikke kan forandre andre, bare meg selv. Endrer jeg atferd, må han faktisk forholde seg til det. Så vi får se fremover nå da. Anonymous poster hash: f5956...c25 Er du ikke HI? Du vet at det er en ny HI pr tråd, ikke sant? Du er denne trådens HI. Anonymous poster hash: 4ae72...b2d
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #14 Skrevet 3. mai 2015 Oj, oj, oj.... den mannen din trenger en realitetsorientering! Han sa opp jobben sin for et år siden og er altfor kresen nå hva han tar av jobber.Han skal snart bli far - han har et ansvar langt utenfor seg selv. Han gir blaffen i deg når han ikke gidder gjøre noe hjemme. Han bor på hotell hos deg! Han gir blaffen i om du blir dårligere fordi han ikke gidder gjøre noe. Det er ikke det at han skal "hjelpe til" - han skal uoppfordret gjøre sin halvdel av plikter i hjemmet... halvparten når du er frisk. Nå som du har bekkenløsning og er gravid med hans barn og han ikke jobber så bør han gjøre det aller meste. Det at en voksen (?) mann velger å lage middag kun til seg selv (når han ellers ikke gjøre noe i huset heller), ikke deg og barna dine også, det vitner om en så navlebeskuende egoisme at jeg har ikke ord. Han har hele dagene fri, han kan søke jobber, han kan trene og han kan gjøre husarbeid i det som ellers er jobbtid. Du er dessverre blind, Hi. Du elsker nok denne mannen - men han elsker ikke deg! Eneste unntaket jeg kan finne er om mannen er deprimert - men da plikter han å oppsøke hjelp for det asap!!! Du sier at du ikke orker brudd. Men hvor lenge har du tenkt å leve slik om mannen ikke endrer seg? Hvor lang tid skal denne mannen få fortsette å behandle deg som en dritt og tråkke på deg? Hvor lenge skal du la ham psyke deg ned med all hans negativitet? Han tar ikke ansvar for sitt eget liv - og han føler null ansvar for deg! Han føler ikke en gang ansvar for sitt kommende barn... Du har 10 uker til termin. Ring familievernkontoret i morgen tidlig, fortell situasjonen og be om å få time der så fort som overhodet mulig. Jeg tror det er eneste måten å ev. redde forholdet. Men da må mannen din innse at dere trenger hjelp. Og er han deprimert så må han også innrømme at han trenger hjelp. Ikke minst, han må være villig til å oppsøke og ta imot hjelp. Hvis han ikke vil være med i terapi, da er det ikke noe håp for forholdet deres. Da elsker han deg ikke nok til å en gang prøve. Familivernkontoret i morgen!!!Anonymous poster hash: 2812f...7bd Jeg har sett alle disse merkelige trådene til HI som har problemer med mannen sin til stadighet, og mye annet mellom himmel og jord for den del. Dette er faktisk det første innlegget mitt på temaet, så velg å tro på meg ,eller la være. Jeg er ikke HI! Hadde jeg vært blind, hadde jeg vel ikke laget denne tråden??.Broblemet er ikke at jeg ikke ser at vi har problemer. Jeg har tatt opp dette tidligere med han, dette med husarbeid og slikt, siden det er noe som har blitt verre og verre. Han var ikke slik tidlig i forholdet, og vi kjente hverandre i tre år/var kjærester før vi flyttet sammen. Tro meg! .Hadde jeg visst at det kom til å bli slik som dette hadde jeg vel ikke blitt gravid med han!. Men dette startet som sagt når han sa opp jobben, som han mistrivdes sterkt i. Han har søkt på mange jobber som han vil ha, men har fått mange avslag. De vikarjobbene han derimot FÅR tilbud om, er den type jobber som han føler seg ferdig med, og ikke vil ha. (I forbindelse med gamlejobben). Og nei, jeg synes heller ikke det er noen unnskyldning for å oppføre seg dårlig mot meg det at han er nedfor/deprimert. Har vel i grunnen tenkt tanken at han kunne ha trengt profesjonell hjelp, men siden han ikke jobber har vi vel i grunnen ikke råd til det heller. Men..vurderer seriøst familievernkontoret. Jeg synes det er mange her som er kjappe til å dømme meg som både kuet og det ene med det andre. Men det er vel slik man må regne med når man legger ut her. Jeg gjentar: Han var ikke slik før!. Og jeg forsøker!. Men har lært meg at jeg ikke kan forandre andre, bare meg selv. Endrer jeg atferd, må han faktisk forholde seg til det. Så vi får se fremover nå da. Anonymous poster hash: f5956...c25 Eh, jo, du er HI.. Anonymous poster hash: 053da...bb0
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #15 Skrevet 3. mai 2015 Denne mannen er klin lik min x!! En umoden egoistisk bedrevitende som aldri endret seg. Nå er jeg heldigvis kvitt denne tullingen men har to barn med han. Han har barna 50% av tiden og har omsider sett hvor mye jobb det å være forelder faktisk er. Jeg derimot har fått tilbake overskudd ettersom jeg er kvitt det største "barnet" Lykke til! Familievernkontor og div. kan jo prøves. Evt slutt å Gjøre husarbeid for han, ikke vask hans klær, lag mat til han eller rydd hans rot! Anonymous poster hash: e9bc7...38c
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #16 Skrevet 3. mai 2015 Oj, oj, oj.... den mannen din trenger en realitetsorientering! Han sa opp jobben sin for et år siden og er altfor kresen nå hva han tar av jobber. Han skal snart bli far - han har et ansvar langt utenfor seg selv. Han gir blaffen i deg når han ikke gidder gjøre noe hjemme. Han bor på hotell hos deg! Han gir blaffen i om du blir dårligere fordi han ikke gidder gjøre noe. Det er ikke det at han skal "hjelpe til" - han skal uoppfordret gjøre sin halvdel av plikter i hjemmet... halvparten når du er frisk. Nå som du har bekkenløsning og er gravid med hans barn og han ikke jobber så bør han gjøre det aller meste. Det at en voksen (?) mann velger å lage middag kun til seg selv (når han ellers ikke gjøre noe i huset heller), ikke deg og barna dine også, det vitner om en så navlebeskuende egoisme at jeg har ikke ord. Han har hele dagene fri, han kan søke jobber, han kan trene og han kan gjøre husarbeid i det som ellers er jobbtid. Du er dessverre blind, Hi. Du elsker nok denne mannen - men han elsker ikke deg! Eneste unntaket jeg kan finne er om mannen er deprimert - men da plikter han å oppsøke hjelp for det asap!!! Du sier at du ikke orker brudd. Men hvor lenge har du tenkt å leve slik om mannen ikke endrer seg? Hvor lang tid skal denne mannen få fortsette å behandle deg som en dritt og tråkke på deg? Hvor lenge skal du la ham psyke deg ned med all hans negativitet? Han tar ikke ansvar for sitt eget liv - og han føler null ansvar for deg! Han føler ikke en gang ansvar for sitt kommende barn... Du har 10 uker til termin. Ring familievernkontoret i morgen tidlig, fortell situasjonen og be om å få time der så fort som overhodet mulig. Jeg tror det er eneste måten å ev. redde forholdet. Men da må mannen din innse at dere trenger hjelp. Og er han deprimert så må han også innrømme at han trenger hjelp. Ikke minst, han må være villig til å oppsøke og ta imot hjelp. Hvis han ikke vil være med i terapi, da er det ikke noe håp for forholdet deres. Da elsker han deg ikke nok til å en gang prøve. Familivernkontoret i morgen!!! Anonymous poster hash: 2812f...7bd Jeg har sett alle disse merkelige trådene til HI som har problemer med mannen sin til stadighet, og mye annet mellom himmel og jord for den del. Dette er faktisk det første innlegget mitt på temaet, så velg å tro på meg ,eller la være. Jeg er ikke HI! Hadde jeg vært blind, hadde jeg vel ikke laget denne tråden??.Broblemet er ikke at jeg ikke ser at vi har problemer. Jeg har tatt opp dette tidligere med han, dette med husarbeid og slikt, siden det er noe som har blitt verre og verre. Han var ikke slik tidlig i forholdet, og vi kjente hverandre i tre år/var kjærester før vi flyttet sammen. Tro meg! .Hadde jeg visst at det kom til å bli slik som dette hadde jeg vel ikke blitt gravid med han!. Men dette startet som sagt når han sa opp jobben, som han mistrivdes sterkt i. Han har søkt på mange jobber som han vil ha, men har fått mange avslag. De vikarjobbene han derimot FÅR tilbud om, er den type jobber som han føler seg ferdig med, og ikke vil ha. (I forbindelse med gamlejobben). Og nei, jeg synes heller ikke det er noen unnskyldning for å oppføre seg dårlig mot meg det at han er nedfor/deprimert. Har vel i grunnen tenkt tanken at han kunne ha trengt profesjonell hjelp, men siden han ikke jobber har vi vel i grunnen ikke råd til det heller. Men..vurderer seriøst familievernkontoret. Jeg synes det er mange her som er kjappe til å dømme meg som både kuet og det ene med det andre. Men det er vel slik man må regne med når man legger ut her. Jeg gjentar: Han var ikke slik før!. Og jeg forsøker!. Men har lært meg at jeg ikke kan forandre andre, bare meg selv. Endrer jeg atferd, må han faktisk forholde seg til det. Så vi får se fremover nå da. Anonymous poster hash: f5956...c25 Du er hi. Hi betyr hovedinnlegger, altså den som starter tråden, altså deg Anonymous poster hash: db9c8...bda
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2015 #17 Skrevet 4. mai 2015 Jeg forstår faktisk ikke at du gidder. Fyren høres jo ut som en idiot. Anonymous poster hash: c1fca...e28
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2015 #18 Skrevet 4. mai 2015 Jeg har sett alle disse merkelige trådene til HI som har problemer med mannen sin til stadighet, og mye annet mellom himmel og jord for den del. Dette er faktisk det første innlegget mitt på temaet, så velg å tro på meg ,eller la være. Jeg er ikke HI! Hadde jeg vært blind, hadde jeg vel ikke laget denne tråden??.Broblemet er ikke at jeg ikke ser at vi har problemer. Jeg har tatt opp dette tidligere med han, dette med husarbeid og slikt, siden det er noe som har blitt verre og verre. Han var ikke slik tidlig i forholdet, og vi kjente hverandre i tre år/var kjærester før vi flyttet sammen. Tro meg! .Hadde jeg visst at det kom til å bli slik som dette hadde jeg vel ikke blitt gravid med han!. Men dette startet som sagt når han sa opp jobben, som han mistrivdes sterkt i. Han har søkt på mange jobber som han vil ha, men har fått mange avslag. De vikarjobbene han derimot FÅR tilbud om, er den type jobber som han føler seg ferdig med, og ikke vil ha. (I forbindelse med gamlejobben). Og nei, jeg synes heller ikke det er noen unnskyldning for å oppføre seg dårlig mot meg det at han er nedfor/deprimert. Har vel i grunnen tenkt tanken at han kunne ha trengt profesjonell hjelp, men siden han ikke jobber har vi vel i grunnen ikke råd til det heller. Men..vurderer seriøst familievernkontoret. Jeg synes det er mange her som er kjappe til å dømme meg som både kuet og det ene med det andre. Men det er vel slik man må regne med når man legger ut her. Jeg gjentar: Han var ikke slik før!. Og jeg forsøker!. Men har lært meg at jeg ikke kan forandre andre, bare meg selv. Endrer jeg atferd, må han faktisk forholde seg til det. Så vi får se fremover nå da. Anonymous poster hash: f5956...c25 Ha ha ha, nå måtte jeg le Ganske søtt hvordan du til stadighet har sett alle de merkelige trådene til HI Anonymous poster hash: 9175a...1d6
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå