Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #1 Skrevet 3. mai 2015 Jeg har en samboer som ganske plutselig blir sint for småting, det går som regel utover meg, aldri fysisk altså! Nå har jeg vært syk og sengeliggende i 2 dager, på 3 dagen nå. Han har vært sint og kjeftet hver dag. Jeg skjønner at det er frustrerende når ting ikke blir gjort i huset, som de normalt pleier når jeg er frisk! Når jeg hver dag er på jobb, tar oppvask, klesvask, ungestell og rydding, klager han og kjefter over små detaljer (eksempel: bordet er ikke tørket ordentlig). Han er hjemme hele dagen, med minstejenta vår, han jobber med diverse rydding og ting ute når jeg kommer hjem, så han gjør ting han også altså. Men jeg blir så frustrert over å få kjeft HELE tiden, det er aldri bra nok! Nå har jeg ikke orket noe, uansett hvor mye jeg kunne ønske at jeg kunne! Hadde mye heller vasket hus hele dagen enn å få kjeft.. Jeg har bare lyst på husfred, stakkars barna blir jo bare gående i krangling og gråting.. 😔 Jeg har ikke mulighet til å dra fra han heller, han har gode perioder der han er verdens beste også, men jeg blir helt ødelagt av all den kjeftingen hele tiden, og at skylden ALLTID skal legges på meg.. Jeg er jo så elendig i alt.. Anonymous poster hash: 8c4cc...6b8
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #2 Skrevet 3. mai 2015 Selvfølgelig har du mulighet til å gå fra han. Sett ned foten og si at nok er nok, du er en voksen likeverdig kvinne som fortjener respekt. Blir det ikke bedre er det familievernkontoret neste! Anonymous poster hash: 3e910...b36
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #3 Skrevet 3. mai 2015 Ta kontakt med familevernkontor. Sånn her skal det absolutt ikke være Anonymous poster hash: 09e12...f61
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #4 Skrevet 3. mai 2015 Selvfølgelig har du mulighet til å gå fra han. Sett ned foten og si at nok er nok, du er en voksen likeverdig kvinne som fortjener respekt. Blir det ikke bedre er det familievernkontoret neste! Anonymous poster hash: 3e910...b36 Det er desverre lettere sagt enn gjort.. Jeg skal innrømme at selvtilliten er ganske lav og det spiller sikkert inn, men jeg har ikke jobb og ikke penger, så å flytte går ikke, hvertfall ikke nå. Jeg er redd han kaster meg ut (han eier huset) hvis jeg "truer" med å gå også, og jeg er ingenting uten barna mine, så det tør jeg ikke. Familievern er det bare å glemme, det har jeg forsøkt å få til flere ganger, men det nytter ikke.. Jeg burde kanskje bare bite det i meg.. Han er snill med barna altså, liker bare ikke at de blir vitne til all kranglingen.. Anonymous poster hash: 8c4cc...6b8
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #5 Skrevet 3. mai 2015 Du skriver jo i hovedinnlegget at du har jobb. Anonymous poster hash: 7c1f2...b9f
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #6 Skrevet 3. mai 2015 Du skriver jo i hovedinnlegget at du har jobb. Anonymous poster hash: 7c1f2...b9f Jeg har jobber i et vikariat, men har ikke jobb fra mai.. Anonymous poster hash: 8c4cc...6b8
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #7 Skrevet 3. mai 2015 Kom deg ut av det. Moren min hadde en sånn mann, og da det endelig ble slutt måtte hun gå til psykolog, da han til slutt hadde fått henne til å tro at hun ikke var verdt noe og ikke fikk til noe. Både hun og barna sliter nå mange, mange år etterpå. Anonymous poster hash: a65d4...a79
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #8 Skrevet 3. mai 2015 Det er desverre lettere sagt enn gjort.. Jeg skal innrømme at selvtilliten er ganske lav og det spiller sikkert inn, men jeg har ikke jobb og ikke penger, så å flytte går ikke, hvertfall ikke nå. Jeg er redd han kaster meg ut (han eier huset) hvis jeg "truer" med å gå også, og jeg er ingenting uten barna mine, så det tør jeg ikke. Familievern er det bare å glemme, det har jeg forsøkt å få til flere ganger, men det nytter ikke.. Jeg burde kanskje bare bite det i meg.. Han er snill med barna altså, liker bare ikke at de blir vitne til all kranglingen.. Anonymous poster hash: 8c4cc...6b8 Nei, du er ikke overfølsom. Han eier huset, han behandler deg som en dritt. Barna dine lever med krangling og gråting. Det du gir barna dine er en utrygg oppvekst som vil skade dem psykisk. De lærer seg at slik du blir behandlet - og lar deg behandle! - av faren, det er slik rollene skal være mellom en mann og en kvinne. Er det det du ønsker å gi barna dine? Mannen vil ikke endre seg, han vil ikke til fvk. Han er ikke "verdens beste" i perioder - han er en ustabil drittsekk som innimellom (når det passer ham) kan være hyggelig. Men han respekterer deg ikke og bryr seg ikke om deg når han kan behandle deg som han gjør. Og når du blir så tillater du ham å fortsette å behandle deg som han gjør. DU må ta tak i ditt eget liv. Du må innse at han ikke kommer til å endre seg!!!!! Gå til nav og be om hjelp, skaff deg en ny jobb så fort som mulig. Du har et ansvar for ditt og barna dine sitt liv - kom deg unna! Og joda, du har et valg... Anonymous poster hash: 7c469...f98
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #9 Skrevet 3. mai 2015 Det er desverre lettere sagt enn gjort.. Jeg skal innrømme at selvtilliten er ganske lav og det spiller sikkert inn, men jeg har ikke jobb og ikke penger, så å flytte går ikke, hvertfall ikke nå. Jeg er redd han kaster meg ut (han eier huset) hvis jeg "truer" med å gå også, og jeg er ingenting uten barna mine, så det tør jeg ikke. Familievern er det bare å glemme, det har jeg forsøkt å få til flere ganger, men det nytter ikke.. Jeg burde kanskje bare bite det i meg.. Han er snill med barna altså, liker bare ikke at de blir vitne til all kranglingen.. Anonymous poster hash: 8c4cc...6b8 Nei, du er ikke overfølsom. Han eier huset, han behandler deg som en dritt. Barna dine lever med krangling og gråting. Det du gir barna dine er en utrygg oppvekst som vil skade dem psykisk. De lærer seg at slik du blir behandlet - og lar deg behandle! - av faren, det er slik rollene skal være mellom en mann og en kvinne. Er det det du ønsker å gi barna dine? Mannen vil ikke endre seg, han vil ikke til fvk. Han er ikke "verdens beste" i perioder - han er en ustabil drittsekk som innimellom (når det passer ham) kan være hyggelig. Men han respekterer deg ikke og bryr seg ikke om deg når han kan behandle deg som han gjør. Og når du blir så tillater du ham å fortsette å behandle deg som han gjør. DU må ta tak i ditt eget liv. Du må innse at han ikke kommer til å endre seg!!!!! Gå til nav og be om hjelp, skaff deg en ny jobb så fort som mulig. Du har et ansvar for ditt og barna dine sitt liv - kom deg unna! Og joda, du har et valg... Anonymous poster hash: 7c469...f98 Jeg vet at du har rett.. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at barna skal vokse opp med slike holdninger! Men jeg er ikke sterk i det heletatt, jeg er en veldig svak person, det er så lett for andre å si "stå opp for deg selv, ta ansvar for livet ditt", men jeg klarer det jo ikke!! Jeg må gjøre dette alene, og jeg er så redd for konsekvensene av det! For det første er jeg redd for at han tar barna fra meg, jeg er redd for hvordan jeg skal klare meg økonomisk alene, jeg og barna har et godt forhold til familien hans, og de vil sikkert støtte han, dermed tar jeg fra barna noen de har veldig god kontakt med! Selv om jeg ikke burde, er jeg redd for hva folk kommer til å si, hva slags rykter han kan komme til å spre om meg.. Og jeg har ikke lyst til at barna skal få det vanskeligere, han kommer til å sette dem i midten av alt, og få dem til å "velge side, noe jeg ikke ønsker å pålegge barna mine.. Samtidig får jeg vondt i hjertet, når han i dag fikk meg til å gråte og jenta vår på tre kommer å stryker meg på kinnet og spør om det går bra😢 Jeg tenker at jeg kanskje tar lett til tårene også, så jeg burde tåle mer.. Kanskje det er jeg som er vanskelig, og ikke ser det selv? Anonymous poster hash: 8c4cc...6b8
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #10 Skrevet 3. mai 2015 Du kan bestille en time på familievernkontoret til deg selv, og gå dit alene for å få noen å prate med. Nav vil hjelpe deg økonomisk til du får deg jobb, du klarer deg helt greit på pengestøtten derfra. Skjønner at det ikke er lett, men prosessen må starte i ditt hode. Du er bra nok, du fortjener ikke å bli behandlet sånn! Anonymous poster hash: 3e910...b36
Gjest Antarctica Skrevet 3. mai 2015 #11 Skrevet 3. mai 2015 Patologisk drittsekk nr 2 i dag. Alt dere gidder å holde ut. Ikke skyld på "kan ikke skilles", "han er snill også innimellom", "han elsker meg jo likevel" og mye annet piss. Dette er en slem idiot som ikke er glad i deg, HI. Og ungene dine vokser opp i en krigssone fordi du er livredd for selvstendighet.
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #12 Skrevet 3. mai 2015 Det virker dessverre ut som du er blitt litt hjernevaska. Du unnskylder oppførselen hans i halve hovedinnlegget, og i tillegg lurer du på om du kanskje bør tåle mer?! Har du vært i et normalt forhold før? Dette er ikke normalt! Du er syk! Han går hjemme hele dagen! Han kan vel vaske det jævla bordet sjøl hvis det er skittent!? Han kan ikke prate sånn til deg og det skal du ikke finne deg i. Du høres dessverre litt "svak" ut ja. Du må slutte å godta dette! Er det slik du vil leve resten av livet? Vil du at ungene skal vokse opp inef slikt hjem der far behandler mor på den måten du blir? Hva hadde du sagt til ei venninne om hun hadde fortalt deg at hun levde slik som du gjør nå, og ble snakket til på den måten? Beklager hvis jeg virker litt hard, men jeg fatter ikke hvordan du og mange andre jenter lar dere bli behandla på den måten? Det er jo ikke bra for noen, aller minst barna! Uff... Du får be han rydde ute når han er syk så kan du jo se hva han orker. Lykke til - gjør noe med situasjonen! Anonymous poster hash: b6f10...4d4
Anonym bruker Skrevet 3. mai 2015 #13 Skrevet 3. mai 2015 Med "Du er syk" mente jeg at du ikke er i form og at han bør la deg bli frisk Inger tempo og heller vaske selv. Beklager at det kom ut på feil måte! Anonymous poster hash: b6f10...4d4
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå