Bulimi.

[Anonym bruker]

ja.. Bulimi... Er så sliten. Så ønsker å høre råd, og noen fine solskinnshistorier fra dere som har blitt friske? klarer ikke, og orker ikke kjeft nå. Er utslitt av å kjempe mot denne sykdommen . .

 

Anonymous poster hash: 15cbd...8d7

[Anonym bruker]

Følger denne. Ikke at jeg er frisk. Bulimi på 6. Året. Rimelig lei...

Anonymous poster hash: 6a8dd...5bd

[Anonym bruker]

Følger denne. Ikke at jeg er frisk. Bulimi på 6. Året. Rimelig lei... Anonymous poster hash: 6a8dd...5bd

sender deg en klem, er så vondt. Idag kunne jeg for første gang på evigheter gråte .. For første gang på lenge føle meg sint pga denne jævla sykdommen , og for første gang på lenge føle at jeg har tapt.. Trodde jeg hadde litt kontroll nå. Men nå ligger jeg rett ut i senga, men kjøttsår og Hevelse i halsen, og klarer ikke smake noe annet enn blod og utmattelse... Kom akkurat på, at "anfallene" mine har faktisk vart i 5 dager nå. Kanskje ikke rart jeg er sliten.. Håper vi ffår høre noe, som gir oss litt håp da TR

 

Anonymous poster hash: 15cbd...8d7

[Anonym bruker]

Åh hadde tenkt å lage en tråd selv... Men har ikke turt. Har slitt siden jeg var barn og er nå 3 år.

 

Fikk nylig diagnose og det var ikke ventet Pga jeg har trodd at bulimi betyr at man kaster opp men det er jeg så redd for at jeg aldri gjør frivillig. Men bulimi er visst ikke slik at alle spyr.

Jeg har det slik at jeg spiser vanlig/mye/usunt i perioder, også får jeg angst og hat og panikk og så har jeg perioder med sult/faste! Atypisk bulimi. Jeg er overvektig så ingen har visst.... Men går mye opp og ned i vekt. Alle skryter av meg da og det trigger meg mere...

 

Nå er jeg inni en "dårlig" periode og har så vidt spist siden før Påske. Har gått ned 10-12 kg og sykdommen jubler jo mer jeg går ned, mens fornuften er sint og er redd. Det er jo usunt og jeg vil ha hjelp.

 

Jeg gikk i januar og ba om hjelp. Går på Dps 1-2 dager i uken nå.

Har aldri måttet møte sykdommen slik før og det er helt jævlig! Jeg har mange ganger bare lyst å avbryte men jeg er fast bestemt på å fullføre nå! 😣 Må det. Orker ikke føle at dette styrer livet. Jeg må ha hjelp før det går over i anoreksi.

 

Be om hjelp du også. Selv om det er vanskelig så er det ungene og tanken på et normalt forhold til mat og kropp som driver meg.

 

Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: e4a14...50a

 

Anonymous poster hash: e4a14...50a

[Anonym bruker]

Anonym over.... Jeg er 33 år mente jeg. Hehe.

 

Anonymous poster hash: e4a14...50a

[Anonym bruker]

følger med i tråden.

 

Anonymous poster hash: e4a14...50a

[Anonym bruker]

Jeg tok meg sammen idag.. fortalte legen om hvor ille jeg har det.. helgen har vært et mareritt. Er så sliten. Så nå skal jeg søkes inn til behandling. Håper dette går fort og at noe hjelper.. er så sliten og har så vondt hater kroppen min og meg selv for at alt jeg tenker på er at jeg vil spise og så spy.. alt jeg tenker på er at jeg vil spise alle avføringspillene jeg har.. halsen er hoven og hodet og føles det som. . Øynene henger. . Kroppen også. . HI

 

Anonymous poster hash: 15cbd...8d7

[Kaviar88]

<3 uffameg! Håper du får hjelp med behandling.

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem (og alle andre som sliter med spiseforstyrrelser). Vet hvor tøft det er. Sliter selv med anoreksi. Selv om jeg er bedre nå enn da det startet for 7 år siden, så henger det fremdeles med meg og styrer mye av hverdagen min. Lei jeg også, men klarer ikke komme meg helt ut av det.

Anonymous poster hash: 3ffae...164

[Anonym bruker]

Hei du .<br /><br />Jeg har lenge tenkt å starte en slik tråd, men hver gang jeg gjør det for jeg bare useriøse svar. Jeg er snart 35 år , har slitt med mat siden jeg var 14 år gammel. Spise forstyrelser har alltid en grunn, du spiser for å glemme /døyve smerte/fortrenge /glemme og til slutt er dette blitt en vane så du bare fortsetter og fortsetter, ja til du ikke engang vet hvorfor du driver med dette. Det handler ikke om dårlig selvkontroll osv, slik mange tror. Jeg klarte å slutte å røyke, men klarer ikke å snu mat styret mitt. Prøver og prøver men jeg klarer det bare ikke. jeg har posttraumatisk stresslidelse, depresjon og bulemi/overspising, (har ikke kasta opp på 9 mnd nå, så veldig bra) Men da er det overspisinga da, det er akkurat som et sug, jeg må bare kaste i meg mat, må bare, så blir jeg rolig når jeg gjør det, men etterpå for jeg veldig dårlig samvitighet,da blir jeg skuffa og sint over meg selv.Mat er det første jeg tenker på når jeg står opp. og det siste jeg tenker på når jeg skal legge meg, mat mat mat, blir så jævlig lei av meg selv til tider. Jeg fikk ikke mat når jeg var mindre av min stemor, når ikke min far så det så nekta hu meg mat, kanskje j fikk en brødskive i løpet av en hel dag, jeg var oppe på natta og stjal mat/brødskiver.Min far visste ingenting om dette .. Min bror voldtok meg i over 2 år, jeg hata å bo hjemme, jeg har slitt i mange mange år med store traumer ,pga min barndom. Men etter 20 år bestemte jeg meg for at nå skulle jeg ikke lenger være et offer, jeg nekta å la frykten min styre meg, jeg nekta å leve i fortiden, og jeg starta min kamp ut av helvete . Jeg syntes at jeg har kommet langt nå, jeg har begravd alle voldtektene , satt dem i en kiste og kasta nøkkelen langt vekk, jeg nekter å være redd min bror mer , har ikke kontakt med han ,men før turde j ikke engang å være i byen da jeg kunne møte på han. Nå går jeg på byen uten å være redd han mer, men jeg har jobba mye med meg selv for å komme så langt, ennå en lang vei å gå men jeg er kommet langt. jeg er stolt av meg selv som har klart å kommet meg ut, jeg har fått masse hjelp av min flinke psykiater.. Så mitt råd til deg ,finn en flink en som du stoler på. Det har tatt meg mange mange år. Men jeg sliter fremdeles med mat.. Maten er hovedprob mitt, da min teraput sier at jeg er "flink til å fortrenge ting" Men for å overleve må jeg fortrenge voldtekten . Jeg spekulerer på å legge meg inn på en traume avd, fikk tilbudet for 5 år siden men da var jeg ikke klar følte jeg .Barna mine var små,og det hadde ikke gått da... Men nå føler jeg at jeg er klar. Jeg vil ha hjelp med maten og jobbe med mine traumer. Slik at jeg kan få fred.. Jeg vil tips deg om å ta kontakt med http://www.iks.no/iks/spiseforst/typer_spis/ --- De har jeg ringt til flere ganger når ting har blitt for vansklig ..................................... Ring dem. Du blir aldri frisk ,hvis du ikke spør om hjelp---------------- Jeg skal ringe dem nå kjenner jeg.............................. Ønsker deg lykke til .............

 

Anonymous poster hash: 14515...b05

[Anonym bruker]

Jeg vil bare sende deg en klem og si at du er er tøff som har snakka med legen, forhåpentligvis får du behandling som hjelper.

Fordi man kan bli frisk. Jeg var anorektisk i rundt 10 år. I perioder veldig syk og levde et liv som var fullstendig dominert av spiseforstyrrelsen og anorektiske tanker.

 

I dag føles det som noe som hendte med noen andre, det er så fjernt fra hverdagen og livsanskuelsen jeg har nå. Jeg forstår ikke helt hvem den syke jenta var og de tankene som ga mening da føles så veldig fremmede. Mange med tidligere spiseforstyrrelser vil ha med seg noe av tankene videre også når de fungerer som friske, men det går også an å bli helt ferdig med det. Jeg ble det. Du kan bli det. Jeg ønsker deg all lykke til og så lenge du virkelig vil bli frisk kan du klare det.

 

 

Anonymous poster hash: d4608...d5c

[Anonym bruker]

Jeg må bare spørre dere som kan litt om dette:

 

Gjennom terapi og behandlig, sammenligner man overdrevent bruk av alkohol med for eksempel overspising? For jeg kjenner meg igjen i mye av dere skriver, men i mitt tilfelle dreier det seg om alkohol. Alkohol løser så mye for meg, men jeg ser jo at jeg har et problem. Jeg kan stadig bestemme meg for ikke å drikke, men så fortsetter jeg bare som før. Resultatet er mye dårlig samvittighet og følelsen av tapt kontroll.

 

Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 9c133...b91

[Anonym bruker]

Så dere god morgen Norge idag?ang spiseforstyrrelser? Noen som har prøvd kunst terapi?☺☺ Hi

 

Anonymous poster hash: 15cbd...8d7

[Anonym bruker]

Jeg må bare spørre dere som kan litt om dette:

 

Gjennom terapi og behandlig, sammenligner man overdrevent bruk av alkohol med for eksempel overspising? For jeg kjenner meg igjen i mye av dere skriver, men i mitt tilfelle dreier det seg om alkohol. Alkohol løser så mye for meg, men jeg ser jo at jeg har et problem. Jeg kan stadig bestemme meg for ikke å drikke, men så fortsetter jeg bare som før. Resultatet er mye dårlig samvittighet og følelsen av tapt kontroll.

 

Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 9c133...b91

i Programmet "med mat som fiende" så kommer det frem at folk med spiseforstyrrelser også gjerne sliter med andre avhengigheter,- eller bytter fra en spiseforstyrrelse til en avhengighet,- narkotika, alkohol, trening mm

 

Jeg vil tro du er en alkoholiker, og ja, det kan være like tanker som en person med spiseforstyrrelser har.

 

Vil kommenter #10 : sitat;-  Spise forstyrelser har alltid en grunn, du spiser for å glemme /døyve smerte/fortrenge /glemme og til slutt er dette blitt en vane så du bare fortsetter og fortsetter

 

Jeg mener dette er helt feil, for noen av oss. Jeg ble ALDRI frisk så lenge jeg gikk til psykolog og denne ikke kunne innse at jeg ble syk fordi jeg skulle bli tynnere. Hverken mer eller mindre. Jeg fikk ikke lov til og si at det var min egen forfengelighet og slankemåte som til slutt gikk meg til hode, og gjorde meg syk. Jeg sliter med vekta nå igjen, og jeg vil ned. Og syke tanker kommer tilbake. En og alene fordi jeg har gått opp i vekt, ikke fordi annet "fælt" har skjedd i mitt liv nå eller tidligere... Jeg vil ikke leve med denne vekta. Den hindrer meg i løpinga (får vondt i kroppen) og andre ting..

 

Tror mye av svaret for og få folk friske ligger nettopp her;-man må skille mellom de av oss som utvikler spiseforstyrrelse underveis i et prosjekt for og bli tynn,-og de som blir syke fordi mat er en form for "egenmedisinering". Man kan ikke behandle dette likt. Og om årsaken er "traumer",- og ikke "forfengelighet",- så er det viktig og finne traumen og dermed legge den bak seg. Det hjelper ikke hvor mye broen din angrer, sier unnskyld eller ØNSKER ta tilbake det han gjorde. Det hjelper like mye som at han hadde gjort det samme igjen. Den eneste som kan helbrede " historien" og tankene om det som skjedde er du, her i dag! IKKE bruk det som skjedde som unnskyldning  for ikke ta vare på deg selv i dag. Din bror misbrukte deg den gang, hvorfor skal du fortsette og misbruke deg selv? Det gjør deg jo ikke til annet enn en person som ham? Det er ikke din bror som har skyld i at du FORTSETTER med dette,- det er din skyld. Om du skjønner hva jeg mener.... Og hver dag du fortsetter og misbruke deg selv, hver dag øker sjansen for at dine barn tar over dine "vaner" og begynner med dette selv.

 

Når det er sagt HI. Du har tatt det første store steget,- og fortalt det "til noen": Selv om dette "noen" er totalt fremmede , mer eller mindre gale kvinnfolk.. Så har du fortalt det. Det neste er og fortelle det til en lege,- og ta det videre derifra. Evt med helsesøster om du har barn i den alder at du er dit med de...

 

Anonymous poster hash: de4ff...ee7