Det usynlige barnet. Hvorfor var det ingen som så meg?

[Anonym bruker]

 

Jeg vokste opp i en familie på fem. Jeg var eldst i søskenflokken. Det var kun 16 mnd mellom meg og min bror. Min yngste bror kom til verden da jeg var 5. 

 

Jeg har alltid vært den snille jenta. Den som aldri gjorde opprør. Den som prøvde å gjøre alle til lags. Den som prøvde å hindre krig. Den som var så var overfor stemninger at den minste sinnsstemning kunne lage stor bølger inni meg. 

 

Jeg hatet når mamma og pappa "diskuterte". De var så sinte på hverandre. Ingenting fysisk, men jeg følte det så på kroppen hver gang de anklagde hverandre for alt mulig. 

 

Mine to brødre hatet hverandre. Kranglet som hund og katt under hele oppveksten. Han mellomste ble litt av en villstyring. Masse temperament. Tålte ingenting. Eksploderte bare jeg tygget mat på "feil" måte, slik at han hørte det. 

 

Mamma og pappa jobbet mye for å få endene til og møtes. Jeg ble hushjelp. Ville ikke at mamma og pappa skulle være så slitne hele tiden. 

 

Bilturer var et helvete. Vi satt tre søsken bak i en liten bil. Når mine brødre kranglet eksploderte pappa. Da tok han armen bak og kløp i beinet for å få dem til å tie stille. Ofte var det mitt bein som ved en feil ble kløpet. 

 

Jeg var sjenert, hadde sosial angst og sa aldri noe i klasserommet. Jeg hadde heldigvis venner, men jeg turte ikke si min mening i noe, jattet alltid med og var enig. Jeg var livredd for at de skulle vende meg ryggen om jeg sa nei. 

 

Jeg hadde angst store deler av barndommen. Jeg var livredd dommedag. Jeg fikk dødsangst da jeg begynte å blø fra halsen med jevne mellomrom. Men jeg turte ALDRI å si noe! Levde med alt dette alene. 

 

Så det jeg nå som voksen kvinne med egne barn tenker på er: Var det INGEN som så meg? Var det ingen som så hvordan jeg led? At jeg aldri lo eller var glad? Hvorfor var det ingen som tok tak? Fikk meg til psykolog? Lærere, foreldre, andre voksne rundt meg? 

 

Ja, livet mitt er også hektisk, men jeg tror da vitterlig jeg hadde merket det om noen av mine barn led av angst, var deprimerte eller det var noe som ikke stemte? Eller er jeg naiv nå? Hadde jeg også, som alle rundt meg, bare lukket øynene og latt som ingenting? 

 

Eller var det bare det at jeg var så flink til å skjule hvordan jeg egentlig hadde det? 

 

Anonymous poster hash: df852...d6e

[Anonym bruker]

Forstår tankene dine men pass deg for å bli bitter.

 

Anonymous poster hash: 610ef...ac1

[Anonym bruker]

Ikke heng deg opp i det. Livet er nå!

 

Anonymous poster hash: 61b8d...9e2

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt endel som deg tidligere, og jeg tror det kan ha mange forklaringer. For din del høres det ut som mellomste bror tok mye av oppmerksomheten og energien fra foreldrene dine. Du var jo snill og lydig, ergo gikk alt bra. Den gang var det ikke noe fokus på de stille og snille barna. Psykolog var ikke vanlig, og antakelig mer skamfullt.

 

Jeg har nå et stebarn som er akkurat som deg og meg som barn. Jeg bekymrer meg grønn for henne og foreldrene hennes fortsetter å skryte hver gang hun ofrer seg og tar hensyn til andre. Som om hun ikke gjør det nok allerede. Det hun trenger er jo skryt for å stå opp for seg selv, si sine meninger og være litt sint. Men det ser ikke foreldrene. Jeg tror det er veldig vanlig at slikt er vanskelig å se selv når man lever midt oppi det.

 

Anonymous poster hash: c0b65...652

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt endel som deg tidligere, og jeg tror det kan ha mange forklaringer. For din del høres det ut som mellomste bror tok mye av oppmerksomheten og energien fra foreldrene dine. Du var jo snill og lydig, ergo gikk alt bra. Den gang var det ikke noe fokus på de stille og snille barna. Psykolog var ikke vanlig, og antakelig mer skamfullt.

 

Jeg har nå et stebarn som er akkurat som deg og meg som barn. Jeg bekymrer meg grønn for henne og foreldrene hennes fortsetter å skryte hver gang hun ofrer seg og tar hensyn til andre. Som om hun ikke gjør det nok allerede. Det hun trenger er jo skryt for å stå opp for seg selv, si sine meninger og være litt sint. Men det ser ikke foreldrene. Jeg tror det er veldig vanlig at slikt er vanskelig å se selv når man lever midt oppi det.

 

Anonymous poster hash: c0b65...652

Huff... Godt hun har deg som SER henne! Lær henne og stå opp for seg selv. Jeg er sikker på at ting hadde vært litt annerledes for meg nå om noen hadde tatt tak da jeg var barn.

 

Ikke at jeg klager på livet mitt i dag altså. Er veldig fornøyd. Og jeg er absolutt ikke bitter. Har hele tiden trodd jeg hadde en perfekt oppvekst.

 

Det er mest etter at jeg selv fikk barn at disse tankene er kommet. Er så vanskelig for meg å forstå at det går an å overse et deprimert, angstfylt lite barn. Men nå er jeg kanskje mer oppmerksom på det pga mine egne erfaringer da.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: df852...d6e

[Anonym bruker]

Hvorfor gidder du bruke tid og energi på dette? Livet er nå!

 

Anonymous poster hash: 43d26...4c2

[Anonym bruker]

Du høres egentlig veldig bitter ut!

 

Det finnes mange sjenerte barn som ikke ønsker å være frampå eller di noe i klasserommene i dag også. Det er et personlighetstrekk, ingen diagnose. Ikke alle er "skapt" for å gjøre opprør og har et annet lynne. Å ønske fredelighet å prøve å nede eller gjøre andre til lags er ikke nødvendigvis negativt (med mindre man ikke utsletter seg selv).

 

Nei, det ikje lett å se at noen har angst (for dommedag) med mindre de isolerer seg. Du hadde venner, var på skole, gjorde det bra. Psykolog var ikke vanlig for barn tidligere. Du var kanskje flink til å skjule ting?

 

At barn og unge har oppgaver i hjemmet eller gjør husarbeid er ikke nødvendigvis negativt. Heller det enn at de skal være ansvarsløse til de flytter hjemmefra!

 

Anonymous poster hash: c0e8f...6ce

[Mine 3 småtroll!]

Jeg synes ikke du høres bitter ut. Det var også feil av foreldrene dine å la deg ta så mye ansvar for å "bevare husfreden".

Greit at barn skal gå hjelpe til i hjemmet, men det skal være likt for alle søsknene.

 

Forstår at du tenker en del på dette. Barndommen legger grunnlaget for hjem vi er og følelseslivet vårt senere i livet. Det hjelper ikke å si år "livet er nå..." slik noen over her gjør.

 

Noen kan se tilbake på barndommen og tenke at , ja ja, det var kjipt, men nå er alt greit. Andre mennesker behøver hjelp til å bearbeide vonde følelser. Synes du skal kontakte en psykolog. Å snakke om dette vil helt sikkert hjelpe deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Signerer de andre. Prøv å beardeide det hele og lev livet mens du har det. Er i samme situasjon med min datter, lik situasjon, hun er eldst med to små brødre. Hun skal gjøre alle til lags. Bare håper og ber om at jeg takler det på riktig måte for henne.

 

Anonymous poster hash: 92af2...5ec

[Anonym bruker]

Du høres egentlig veldig bitter ut!

 

Det finnes mange sjenerte barn som ikke ønsker å være frampå eller di noe i klasserommene i dag også. Det er et personlighetstrekk, ingen diagnose. Ikke alle er "skapt" for å gjøre opprør og har et annet lynne. Å ønske fredelighet å prøve å nede eller gjøre andre til lags er ikke nødvendigvis negativt (med mindre man ikke utsletter seg selv).

 

Nei, det ikje lett å se at noen har angst (for dommedag) med mindre de isolerer seg. Du hadde venner, var på skole, gjorde det bra. Psykolog var ikke vanlig for barn tidligere. Du var kanskje flink til å skjule ting?

 

At barn og unge har oppgaver i hjemmet eller gjør husarbeid er ikke nødvendigvis negativt. Heller det enn at de skal være ansvarsløse til de flytter hjemmefra!

 

Anonymous poster hash: c0e8f...6ce

Du babler i vei om ting du helt tydelig ikke forstår. Et lite tips til deg er kanskje å holde munnen lukket og heller åpne ørene for å lære og forstå andres tanker og følelsesliv.

 

Anonymous poster hash: 2d8b2...9de

[Anonym bruker]

 

Du høres egentlig veldig bitter ut!

 

Det finnes mange sjenerte barn som ikke ønsker å være frampå eller di noe i klasserommene i dag også. Det er et personlighetstrekk, ingen diagnose. Ikke alle er "skapt" for å gjøre opprør og har et annet lynne. Å ønske fredelighet å prøve å nede eller gjøre andre til lags er ikke nødvendigvis negativt (med mindre man ikke utsletter seg selv).

 

Nei, det ikje lett å se at noen har angst (for dommedag) med mindre de isolerer seg. Du hadde venner, var på skole, gjorde det bra. Psykolog var ikke vanlig for barn tidligere. Du var kanskje flink til å skjule ting?

 

At barn og unge har oppgaver i hjemmet eller gjør husarbeid er ikke nødvendigvis negativt. Heller det enn at de skal være ansvarsløse til de flytter hjemmefra!

 

Anonymous poster hash: c0e8f...6ce

Du babler i vei om ting du helt tydelig ikke forstår. Et lite tips til deg er kanskje å holde munnen lukket og heller åpne ørene for å lære og forstå andres tanker og følelsesliv.

 

Anonymous poster hash: 2d8b2...9de

 

 

Synes ikke at hun babler i vei. Hun gir flere grunner til at ingen så i HI da hun var liten. Feil og si at HI er bitter ja det er jeg enig i. Men det at du er uenig gir deg ikke fasiten på hvorfor HI eventuelt ikke ble sett da hun var yngre.

 

Anonymous poster hash: a93f8...8c4

[Anonym bruker]

 

Jeg vokste opp i en familie på fem. Jeg var eldst i søskenflokken. Det var kun 16 mnd mellom meg og min bror. Min yngste bror kom til verden da jeg var 5. 

 

Jeg har alltid vært den snille jenta. Den som aldri gjorde opprør. Den som prøvde å gjøre alle til lags. Den som prøvde å hindre krig. Den som var så var overfor stemninger at den minste sinnsstemning kunne lage stor bølger inni meg. 

 

Jeg hatet når mamma og pappa "diskuterte". De var så sinte på hverandre. Ingenting fysisk, men jeg følte det så på kroppen hver gang de anklagde hverandre for alt mulig. 

 

Mine to brødre hatet hverandre. Kranglet som hund og katt under hele oppveksten. Han mellomste ble litt av en villstyring. Masse temperament. Tålte ingenting. Eksploderte bare jeg tygget mat på "feil" måte, slik at han hørte det. 

 

Mamma og pappa jobbet mye for å få endene til og møtes. Jeg ble hushjelp. Ville ikke at mamma og pappa skulle være så slitne hele tiden. 

 

Bilturer var et helvete. Vi satt tre søsken bak i en liten bil. Når mine brødre kranglet eksploderte pappa. Da tok han armen bak og kløp i beinet for å få dem til å tie stille. Ofte var det mitt bein som ved en feil ble kløpet. 

 

Jeg var sjenert, hadde sosial angst og sa aldri noe i klasserommet. Jeg hadde heldigvis venner, men jeg turte ikke si min mening i noe, jattet alltid med og var enig. Jeg var livredd for at de skulle vende meg ryggen om jeg sa nei. 

 

Jeg hadde angst store deler av barndommen. Jeg var livredd dommedag. Jeg fikk dødsangst da jeg begynte å blø fra halsen med jevne mellomrom. Men jeg turte ALDRI å si noe! Levde med alt dette alene. 

 

Så det jeg nå som voksen kvinne med egne barn tenker på er: Var det INGEN som så meg? Var det ingen som så hvordan jeg led? At jeg aldri lo eller var glad? Hvorfor var det ingen som tok tak? Fikk meg til psykolog? Lærere, foreldre, andre voksne rundt meg? 

 

Ja, livet mitt er også hektisk, men jeg tror da vitterlig jeg hadde merket det om noen av mine barn led av angst, var deprimerte eller det var noe som ikke stemte? Eller er jeg naiv nå? Hadde jeg også, som alle rundt meg, bare lukket øynene og latt som ingenting? 

 

Eller var det bare det at jeg var så flink til å skjule hvordan jeg egentlig hadde det? 

 

 

Anonymous poster hash: df852...d6e

 

 

Hva tenker du selv kunne ha vært til hjelp?

 

Ut fra det du skriver så ser jeg at du har vært et barn med et følsomt temperament og angst, men hatt en ganske normal familie der de andre har vært mer temperamentfulle og tatt mer plass, slik at din rolle har blitt den stille og behjelpelige.

Men ingen har gjort deg noe vondt og kan sies å ha skylden for dette.

 

Foreldrene dine kunne sikkert ha brukt mer tid på å få deg til å snakke om følelsene dine, men det er godt mulig at de ikke visste at du hadde det så vondt inni deg og trodde du helst ville være i fred.

 

Anonymous poster hash: c7010...2c2

[Iiiiik]

Tror du ikke foreldrene dine gjorde så godt de kunne? De hadde kanskje et strevsomt ekteskap og de hadde en eksplosiv sønn som angrep lillebroren sin. Og så hadde de en snill og rolig jente. Kanskje litt for forsiktig og ikke alltid så glad som de kunne ønske seg, men et barn som fungerte greit. Jeg synes det blir feil å diagnostisere det som angst og depresjon, men at du var trist og engstelig er sikkert riktig. Så lenge hverdagsfungeringen var sånn noenlunde, hadde kanskje ikke foreldrene dine kapasitet til å bekymre seg? Det er fint at du har det bra nå og din erfaring og dine refleksjoner i ettertid gjør at du er ekstra oppmerksom på dine egne barns behov. 

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du høres bitter ut. Det var også feil av foreldrene dine å la deg ta så mye ansvar for å "bevare husfreden".

Greit at barn skal gå hjelpe til i hjemmet, men det skal være likt for alle søsknene.

 

Forstår at du tenker en del på dette. Barndommen legger grunnlaget for hjem vi er og følelseslivet vårt senere i livet. Det hjelper ikke å si år "livet er nå..." slik noen over her gjør.

 

Noen kan se tilbake på barndommen og tenke at , ja ja, det var kjipt, men nå er alt greit. Andre mennesker behøver hjelp til å bearbeide vonde følelser. Synes du skal kontakte en psykolog. Å snakke om dette vil helt sikkert hjelpe deg. Lykke til!

 

Jenter som er eldst tar ofte naturlig et slikt ansvar i familien, og det er naturlig at det stilles større krav til de eldste enn de yngre.

Med fem barn i familien ganske tett, hvor flere tar mye plass og lager uro, og HI på overflaten så ut til å ha det ok, å synes jeg ikke det er alt for rart at det ikke ble oppdaget at HI ikke hadde det så bra inni seg.

 

Mange som er midt i en større søskenflokk føler ofte det samme, at de har vært mer eller mindre usynlige.

 

Anonymous poster hash: c7010...2c2

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt endel som deg tidligere, og jeg tror det kan ha mange forklaringer. For din del høres det ut som mellomste bror tok mye av oppmerksomheten og energien fra foreldrene dine. Du var jo snill og lydig, ergo gikk alt bra. Den gang var det ikke noe fokus på de stille og snille barna. Psykolog var ikke vanlig, og antakelig mer skamfullt.

 

Jeg har nå et stebarn som er akkurat som deg og meg som barn. Jeg bekymrer meg grønn for henne og foreldrene hennes fortsetter å skryte hver gang hun ofrer seg og tar hensyn til andre. Som om hun ikke gjør det nok allerede. Det hun trenger er jo skryt for å stå opp for seg selv, si sine meninger og være litt sint. Men det ser ikke foreldrene. Jeg tror det er veldig vanlig at slikt er vanskelig å se selv når man lever midt oppi det.

 

Anonymous poster hash: c0b65...652

 

Jeg har selv et barn som i blant kan være rene kommandanten hjemme og virkelig ikke er redd for å si hva det mener her. Men det samme barnet kan være svært engstelig for å gjøre eller si noe feil foran læreren eller klassen, og jeg forsøker å oppmuntre det til å tørre å si fra hvis noe ikke oppleves som greit på skolen eller med venner.

 

Anonymous poster hash: c7010...2c2

[Anonym bruker]

Utenifra vil du jo ha blitt oppfattet som sjenert, man kan jo ha det fint selv om man er sjenert. Det vil jo ha vært vanskelig for folk rundt deg å se hva som plaget deg, de kan jo ikke ha sett det bare utifra at du var sjenert.

Anonymous poster hash: 7f77c...1fc

[Anonym bruker]

 

Jeg vokste opp i en familie på fem. Jeg var eldst i søskenflokken. Det var kun 16 mnd mellom meg og min bror. Min yngste bror kom til verden da jeg var 5.

 

Jeg har alltid vært den snille jenta. Den som aldri gjorde opprør. Den som prøvde å gjøre alle til lags. Den som prøvde å hindre krig. Den som var så var overfor stemninger at den minste sinnsstemning kunne lage stor bølger inni meg.

 

Jeg hatet når mamma og pappa "diskuterte". De var så sinte på hverandre. Ingenting fysisk, men jeg følte det så på kroppen hver gang de anklagde hverandre for alt mulig.

 

Mine to brødre hatet hverandre. Kranglet som hund og katt under hele oppveksten. Han mellomste ble litt av en villstyring. Masse temperament. Tålte ingenting. Eksploderte bare jeg tygget mat på "feil" måte, slik at han hørte det.

 

Mamma og pappa jobbet mye for å få endene til og møtes. Jeg ble hushjelp. Ville ikke at mamma og pappa skulle være så slitne hele tiden.

 

Bilturer var et helvete. Vi satt tre søsken bak i en liten bil. Når mine brødre kranglet eksploderte pappa. Da tok han armen bak og kløp i beinet for å få dem til å tie stille. Ofte var det mitt bein som ved en feil ble kløpet.

 

Jeg var sjenert, hadde sosial angst og sa aldri noe i klasserommet. Jeg hadde heldigvis venner, men jeg turte ikke si min mening i noe, jattet alltid med og var enig. Jeg var livredd for at de skulle vende meg ryggen om jeg sa nei.

 

Jeg hadde angst store deler av barndommen. Jeg var livredd dommedag. Jeg fikk dødsangst da jeg begynte å blø fra halsen med jevne mellomrom. Men jeg turte ALDRI å si noe! Levde med alt dette alene.

 

Så det jeg nå som voksen kvinne med egne barn tenker på er: Var det INGEN som så meg? Var det ingen som så hvordan jeg led? At jeg aldri lo eller var glad? Hvorfor var det ingen som tok tak? Fikk meg til psykolog? Lærere, foreldre, andre voksne rundt meg?

 

Ja, livet mitt er også hektisk, men jeg tror da vitterlig jeg hadde merket det om noen av mine barn led av angst, var deprimerte eller det var noe som ikke stemte? Eller er jeg naiv nå? Hadde jeg også, som alle rundt meg, bare lukket øynene og latt som ingenting?

 

Eller var det bare det at jeg var så flink til å skjule hvordan jeg egentlig hadde det?

 

 

Anonymous poster hash: df852...d6e

Kjenner meg veeeeldig igjen i historien din. Jeg ble heller ikke sett. Jeg håper og tror vi er kommet lengre når det gjelder barneoppdragelse. Jeg tror vi nå har større fokus på at hvert barn er et unikt individ med rett til en god barndom -og skal ikke bare være endel av flokken.

 

 

Anonymous poster hash: 60bf7...3cf