Når man er låst i et dårlig forhold..

[Anonym bruker]

Jeg har ikke venner lenger og familien min bor ikke i Norge, så har ingen å dele mitt liv og tanker med lenger. Kanskje jeg får en kommentar, kanskje ikke, men må bare fortelle noen at jeg er trist og låst i et dårlig forhold jeg ikke vet hvordan jeg kan gjøre bedre.

 

Vi startet opp som veldig lykkelige for noen år siden, hadde da både familie, helse og venner. Etterhvert dukket barn en opp og barn to opp og forholdet blomstret enda mer:-)

 

Etterhvert ble den ene etter den andre venninnen min skilt og da ble plutselig tur på søndager byttet ut med party annenhver lørdag og fyllesyke på søndagene. Jeg er ikke helt utemenneske så jeg skled liksom mer og mer bort fra dem til det eneste jeg så til dem var festbilder på facebook. Kommentarer ble til likes og etterhvert forsvant også likesene. Nå har facebook selv gjort dem usynlig på grunn av for lite kontakt mellom oss.

 

Samtidig på det andre holdet så forsvant mannen min sin interesse for meg og jeg begynte å føle meg skyldig for å ønske sex hver 4 måned..begynte å trene mye og fikk utløp for mye frustrasjon, ble etter ett år stoppet av prolaps og fikk mye smerter i etterkant.

 

Har dessverre ikke lappen så når ryggen sviktet fikk jeg også vondt for å ta buss.

 

Tiden gikk og jeg ble mer og mer isolert, mannen min begynte med små bemerkninger om både det ene og det andre, små stikk som gjorde at vi har fått en slags isfront mot hverandre, har prøvd å prate med ham flere ganger men han sovner i samtalen, blir sint, eller begynner å dra frem gamle krangler.

 

Vi startet vårt eget firma for ett par år siden også og jeg håpet at det villebri ge oss nærmere hverandre og jobbe sammen, men nei, alt som går galt er min feil, gjør han no galt skylder han på meg eller kommenterer noe han mener jeg har gjort galt i det siste.

 

I det siste har han klaget på meg ustanselig, beskylder meg for å ikke gjøre noe hjemme.

 

Sist uke presterte sønnen vår og si stolt; "mamma jeg er som pappa jeg, lat og sur"

 

Jeg lo godt for han var så søt når han sa det, men i etterkant ble jeg trist..sønnen min syns pappaen er lat og sur.

 

Mannen min syns selvfølgelig dette var forferdelig å høre og begynte selvfølgelig med å kritisere meg og at jeg burde ikke lære ungene våre og si slikt. Unger er ærlige og tilogmed når barna kommenterer på denne måten skjønner han ikke at det er han som er problemet, ikke ungene.

 

Nå ligger jeg her midt på natta og fatter ikke hva jeg kan gjøre for å gjøre livet bedre?

 

Jeg er syk og kan ikke forlate ham på grunn av dette, men jeg kan ikke fortsette slik som dette heller lenger, jeg lever praktisk talt helt alene uten venner og familie med ungene mine og en drage av en mann som min avdøde mor kalte ham.

 

Jeg har ikke hatt sex og noen å ligge inntil på mange år, og bare det er forferdelig, og når jeg ikke har noen å dele dette med heller så blir det uutholdelig.

 

Står på vent for å komme til psykolog, men var visst venteliste oppimot 2 år så psykriatisk hjelp kan jeg se langt etter foreløpig....

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: fed39...47d

[Anonym bruker]

Kan du bestille time til FVK og så går dere dit og prater? Hvis du mistenker at han vil nekte kan du jo si at du ønsker å endre på deg selv slik at dere kan få det bedre. Og når dere har kommet dit vil du jo etterhvert komme inn på hva det er DU synes er vanskelig i forholdet, og terapeuten vil sannsynligvis støtte deg i dette og legge det frem for ham på en måte slik at han ikke føler seg angrepet (og går i lås), og da vil han kanskje etterhvert innse sine egne feil også. (Selv om det er han som er hovedproblemet, jeg skjønner det!)

 

Dere har jo hatt det godt en gang, og ofte kan det bli bedre igjen når bare kortene blir lagt på bordet på en måte som gjør at han ikke låser seg fullstendig...det er jo verdt et forsøk?

 

Hvorfor kan du ikke forlate ham fordi du er syk?

 

Ut og skaffe nye venner! Potensielle venner finnes overalt!

 

Anonymous poster hash: 20f20...6fa