"Å true med brudd"

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har ett par ganger i året noen krangler der vi er skikkelig uenig. Da sier mannen hver gang at hvis jeg ikke biter det i meg det vi krangler om kan jeg bare flytte. Jeg blir så irritert og sint!! Så ser han på meg som om det er en ordre. Nå er jeg så lei, har mest lyst å pakke bagen og se hvordan han reagerer da!

 

Anonymous poster hash: 04274...cc0

[Anonym bruker]

Dette sier mannen 3-4 ganger i måneden. Slitsomt!.....

Anonymous poster hash: 604d0...a25

[Anonym bruker]

Opplever det ja... Det er vondt. Man blir usikker og føler ting er ustabilt. Et forhold skal tåle krangel....

 

Anonymous poster hash: 54201...620

[Anonym bruker]

Da hadde jeg jaggu gjort som han ba meg om. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 67129...39b

[Anonym bruker]

Hvorfor gidder dere å finne dere i dette? At mannen skal bestemme og være herre over krangler, over forholdet osv. Ta ansvar da kvinner!

Anonymous poster hash: ba3eb...b0a

[Anonym bruker]

Har også opplevd det, hver gang vi var uenige så kom det "Dette orker jeg ikke mer". Neivel sa jeg den siste gangen. Da kan vi like godt avslutte dette med en gang, for jeg orker ikke høre den hver eneste gang vi er uenige. For vi kommer garantert til å bli uenige igjen, og den trusselen orker jeg ikke gå rundt med. Siden har han ikke sagt det. Jeg tenker han er voksen nok til å ta det opp med meg på en ordentlig måte dersom han virkelig ønsker å gå fra meg.

Anonymous poster hash: fbf03...7dc

[Anonym bruker]

Mannen min gjorde det en gang, en eneste gang. Da gikk jeg å pakket baggen hans. Gav klar beskjed om at jeg ønsket ikke å tie i en diskusjon i reddsel for at han kom til å gå. Han fikk ta et valg, enten fortsette forholdet eller gå. Jeg kom ikke til å tvinge han til å være sammen med meg. Jeg ønsket at vi skulle være sammen, men ikke om han ikke ønsket det samme. Etter dette kom han ikke med slikt flere ganger.

 

Det er barnslig oppførsel som ikke hører hjemme i et forhold med hus, unger og hele pakken. Det er slikt man gjorde da man var fjortis. Enda da var det barnslig.

 

Anonymous poster hash: bc0d4...4b7

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp gått i fra min samboer på grunn av nettopp det du skriver om HI. Når en mann truer med å kaste ut "den han elsker" og har 3 barn med, så skal han jammen få det sånn. Jeg orket ikke mer av utpsykingen og truslene hans. Selvsagt ligger det langt mer bak som økonomisk styr, daglige krangler, lite fungerende samliv og null sexliv...the list goes on. Og ja! Vi prøvde par-terapi..det gjorde stortsett alt verre. 

Sist han truet med å kaste meg ut, så jeg til ham at dersom dette gjentar seg, blir det den siste gangen du sier det til meg. Og det føltes fantastisk å komme seg ut av et så lite stabilt forhold. 

Tar ikke lett på dette i og med at vi har 3 små barn, men vi lever en gang, barna ble tydelig preget av den skjeve "makt-fordelingen" og alt ble bare et eneste stort surr det siste året. Når man i tillegg får høre flere ganger daglig at man feiler eller mangler det ene eller det andre og at man ikke får til noenting og er hjelpesløs, da er det bare å gå.  

Gjør det som kjennes rett for deg, men tro meg, du har store sjanser for at livet blir bedre uten en sånn umoden tosk. 

Anonymous poster hash: ac1dc...33d

[Anonym bruker]

 

Jeg har nettopp gått i fra min samboer på grunn av nettopp det du skriver om HI. Når en mann truer med å kaste ut "den han elsker" og har 3 barn med, så skal han jammen få det sånn. Jeg orket ikke mer av utpsykingen og truslene hans. Selvsagt ligger det langt mer bak som økonomisk styr, daglige krangler, lite fungerende samliv og null sexliv...the list goes on. Og ja! Vi prøvde par-terapi..det gjorde stortsett alt verre.

 

Sist han truet med å kaste meg ut, så jeg til ham at dersom dette gjentar seg, blir det den siste gangen du sier det til meg. Og det føltes fantastisk å komme seg ut av et så lite stabilt forhold.

 

Tar ikke lett på dette i og med at vi har 3 små barn, men vi lever en gang, barna ble tydelig preget av den skjeve "makt-fordelingen" og alt ble bare et eneste stort surr det siste året. Når man i tillegg får høre flere ganger daglig at man feiler eller mangler det ene eller det andre og at man ikke får til noenting og er hjelpesløs, da er det bare å gå.

 

Gjør det som kjennes rett for deg, men tro meg, du har store sjanser for at livet blir bedre uten en sånn umoden tosk.

 

Anonymous poster hash: ac1dc...33d

Dette var som å lese om oss. Men jeg er her ennå.

Hvordan løser dere det med barna og hvor gamle er de?

 

Her trues det nemlig med at jeg bare skal gå, men ungene kan jeg glemme og han skal lage et helvete.

 

Anonymous poster hash: 18ef2...169

[Anonym bruker]

Da hadde jeg svart ganske klart ja.

 

"Om forholdet vårt ikke tåler en uenighet, og om jeg skal trues til taushet og underkastelse for ellers går du fra meg, da kan jeg rett og slett ikke være sammen med deg. Mine meninger er like viktige som dine, og om du skal true med å gå fra meg når vi er uenige kan du umulig elske eller respektere meg. Jeg ringer familievernkontoret i morgen, kanskje brudd er det riktige om jeg betyr så lite for deg at du vil kaste meg ut når vi er uenig om noe"

 

Anonymous poster hash: 7390e...fc4

[Anonym bruker]

 

Jeg har nettopp gått i fra min samboer på grunn av nettopp det du skriver om HI. Når en mann truer med å kaste ut "den han elsker" og har 3 barn med, så skal han jammen få det sånn. Jeg orket ikke mer av utpsykingen og truslene hans. Selvsagt ligger det langt mer bak som økonomisk styr, daglige krangler, lite fungerende samliv og null sexliv...the list goes on. Og ja! Vi prøvde par-terapi..det gjorde stortsett alt verre.

 

Sist han truet med å kaste meg ut, så jeg til ham at dersom dette gjentar seg, blir det den siste gangen du sier det til meg. Og det føltes fantastisk å komme seg ut av et så lite stabilt forhold.

 

Tar ikke lett på dette i og med at vi har 3 små barn, men vi lever en gang, barna ble tydelig preget av den skjeve "makt-fordelingen" og alt ble bare et eneste stort surr det siste året. Når man i tillegg får høre flere ganger daglig at man feiler eller mangler det ene eller det andre og at man ikke får til noenting og er hjelpesløs, da er det bare å gå.

 

Gjør det som kjennes rett for deg, men tro meg, du har store sjanser for at livet blir bedre uten en sånn umoden tosk.

 

Anonymous poster hash: ac1dc...33d

Dette var som å lese om oss. Men jeg er her ennå.

Hvordan løser dere det med barna og hvor gamle er de?

 

Her trues det nemlig med at jeg bare skal gå, men ungene kan jeg glemme og han skal lage et helvete.

 

Anonymous poster hash: 18ef2...169

 

Han truet meg også ang barna, men jeg vet jo at han ikke kan holde dem i gjen fra meg på noen måte. Det var alltid understreket at det var kun jeg som ble kastet ut. 

Barna er 5, 3 og 2 år gamle. De tar det hele med stor ro. Sover godt, spiser nå til alle måltider, snakker mer og han på 3 har nå blitt bleiefri, alle 3 har fått normale, regulerte mager, etter å ha slitt med forstoppelse og dårlig matlyst i over et år. 

 

Vi har enda ikke vært på mekling, for han forsøker å drøye det mest mulig ut for å få tid til å psyke meg ned eller overtale meg til å forandre mening regner jeg med... Hele 4 ganger har meklingen blitt avlyst, så gjenstår det å se om han kan være mann nok til å stille på neste oppsatte møte. 

 

Det har vært vanskelig og tøft, for jeg er veldig glad i mannen, men jeg innser mer og mer at jeg har romantisert og idealisert forholdet vi hadde til den grad at det ble virkelighetsoppfatningen min av et normalt og fungerende forhold. 

Det er vondt å skulle bryte opp og begynne på ny med 3 barn, men å se hvordan de små har blomstret de siste 4 ukene, gir meg styrke. 

 

Kommer nok til å være bitter og få litt små-panikk innimellom det neste året, og jeg blir nok kjapt erstattet for å si det slik, så jeg må ha is i magen og hodet over vannet, men alternativet skremmer meg mer enn det å skulle være alene resten av livet, så dette skal gå bra. 

 

Det at han til stadighet ringer for å minne meg på hvor forferdelig jeg er og hvor mange feil jeg har, mens han samtidig spør etter når jeg skal komme hjem og "knulle ham" eller gi ham en blow-job, gjør det bare enklere å gå, men det er noe ubehagelig å føle seg så stalket. 

 

Her er det pågående trusler om å utpeke meg som en "hore", alkoholiker, egoist, uansvarlig...bla bla bla... Mannen kan jo ikke være helt frisk, og jeg har heldigvis et stort nettverk rundt meg, som har lagt merke til hans dominerende og egoistiske atferd, inkl. ansatte i barnehagen og felles venner. Og han er særs lite opptatt av å spørre etter barna, så han anser oss nok mer som eiendom enn noen han er glad i. 

 

Håper du klarer å samle mot til å gå om det er det du vil, det kan føles feil og kaotisk, men du må nesten ta stilling til hva du kan leve med eller uten. 

 

 

 

Anonymous poster hash: ac1dc...33d

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har nettopp gått i fra min samboer på grunn av nettopp det du skriver om HI. Når en mann truer med å kaste ut "den han elsker" og har 3 barn med, så skal han jammen få det sånn. Jeg orket ikke mer av utpsykingen og truslene hans. Selvsagt ligger det langt mer bak som økonomisk styr, daglige krangler, lite fungerende samliv og null sexliv...the list goes on. Og ja! Vi prøvde par-terapi..det gjorde stortsett alt verre.

 

Sist han truet med å kaste meg ut, så jeg til ham at dersom dette gjentar seg, blir det den siste gangen du sier det til meg. Og det føltes fantastisk å komme seg ut av et så lite stabilt forhold.

 

Tar ikke lett på dette i og med at vi har 3 små barn, men vi lever en gang, barna ble tydelig preget av den skjeve "makt-fordelingen" og alt ble bare et eneste stort surr det siste året. Når man i tillegg får høre flere ganger daglig at man feiler eller mangler det ene eller det andre og at man ikke får til noenting og er hjelpesløs, da er det bare å gå.

 

Gjør det som kjennes rett for deg, men tro meg, du har store sjanser for at livet blir bedre uten en sånn umoden tosk.

 

Anonymous poster hash: ac1dc...33d

Dette var som å lese om oss. Men jeg er her ennå.

Hvordan løser dere det med barna og hvor gamle er de?

 

Her trues det nemlig med at jeg bare skal gå, men ungene kan jeg glemme og han skal lage et helvete.

 

Anonymous poster hash: 18ef2...169

 

Han truet meg også ang barna, men jeg vet jo at han ikke kan holde dem i gjen fra meg på noen måte. Det var alltid understreket at det var kun jeg som ble kastet ut. 

Barna er 5, 3 og 2 år gamle. De tar det hele med stor ro. Sover godt, spiser nå til alle måltider, snakker mer og han på 3 har nå blitt bleiefri, alle 3 har fått normale, regulerte mager, etter å ha slitt med forstoppelse og dårlig matlyst i over et år. 

 

Vi har enda ikke vært på mekling, for han forsøker å drøye det mest mulig ut for å få tid til å psyke meg ned eller overtale meg til å forandre mening regner jeg med... Hele 4 ganger har meklingen blitt avlyst, så gjenstår det å se om han kan være mann nok til å stille på neste oppsatte møte. 

 

Det har vært vanskelig og tøft, for jeg er veldig glad i mannen, men jeg innser mer og mer at jeg har romantisert og idealisert forholdet vi hadde til den grad at det ble virkelighetsoppfatningen min av et normalt og fungerende forhold. 

Det er vondt å skulle bryte opp og begynne på ny med 3 barn, men å se hvordan de små har blomstret de siste 4 ukene, gir meg styrke. 

 

Kommer nok til å være bitter og få litt små-panikk innimellom det neste året, og jeg blir nok kjapt erstattet for å si det slik, så jeg må ha is i magen og hodet over vannet, men alternativet skremmer meg mer enn det å skulle være alene resten av livet, så dette skal gå bra. 

 

Det at han til stadighet ringer for å minne meg på hvor forferdelig jeg er og hvor mange feil jeg har, mens han samtidig spør etter når jeg skal komme hjem og "knulle ham" eller gi ham en blow-job, gjør det bare enklere å gå, men det er noe ubehagelig å føle seg så stalket. 

 

Her er det pågående trusler om å utpeke meg som en "hore", alkoholiker, egoist, uansvarlig...bla bla bla... Mannen kan jo ikke være helt frisk, og jeg har heldigvis et stort nettverk rundt meg, som har lagt merke til hans dominerende og egoistiske atferd, inkl. ansatte i barnehagen og felles venner. Og han er særs lite opptatt av å spørre etter barna, så han anser oss nok mer som eiendom enn noen han er glad i. 

 

Håper du klarer å samle mot til å gå om det er det du vil, det kan føles feil og kaotisk, men du må nesten ta stilling til hva du kan leve med eller uten. 

 

 

 

Anonymous poster hash: ac1dc...33d

 

 

 

Han truet meg også ang barna, men jeg vet jo at han ikke kan holde dem i gjen fra meg på noen måte. Det var alltid understreket at det var kun jeg som ble kastet ut. 

Barna er 5, 3 og 2 år gamle. De tar det hele med stor ro. Sover godt, spiser nå til alle måltider, snakker mer og han på 3 har nå blitt bleiefri, alle 3 har fått normale, regulerte mager, etter å ha slitt med forstoppelse og dårlig matlyst i over et år. 

 

Vi har enda ikke vært på mekling, for han forsøker å drøye det mest mulig ut for å få tid til å psyke meg ned eller overtale meg til å forandre mening regner jeg med... Hele 4 ganger har meklingen blitt avlyst, så gjenstår det å se om han kan være mann nok til å stille på neste oppsatte møte. 

 

Det har vært vanskelig og tøft, for jeg er veldig glad i mannen, men jeg innser mer og mer at jeg har romantisert og idealisert forholdet vi hadde til den grad at det ble virkelighetsoppfatningen min av et normalt og fungerende forhold. 

Det er vondt å skulle bryte opp og begynne på ny med 3 barn, men å se hvordan de små har blomstret de siste 4 ukene, gir meg styrke. 

 

Kommer nok til å være bitter og få litt små-panikk innimellom det neste året, og jeg blir nok kjapt erstattet for å si det slik, så jeg må ha is i magen og hodet over vannet, men alternativet skremmer meg mer enn det å skulle være alene resten av livet, så dette skal gå bra. 

 

Det at han til stadighet ringer for å minne meg på hvor forferdelig jeg er og hvor mange feil jeg har, mens han samtidig spør etter når jeg skal komme hjem og "knulle ham" eller gi ham en blow-job, gjør det bare enklere å gå, men det er noe ubehagelig å føle seg så stalket. 

 

Her er det pågående trusler om å utpeke meg som en "hore", alkoholiker, egoist, uansvarlig...bla bla bla... Mannen kan jo ikke være helt frisk, og jeg har heldigvis et stort nettverk rundt meg, som har lagt merke til hans dominerende og egoistiske atferd, inkl. ansatte i barnehagen og felles venner. Og han er særs lite opptatt av å spørre etter barna, så han anser oss nok mer som eiendom enn noen han er glad i. 

 

Håper du klarer å samle mot til å gå om det er det du vil, det kan føles feil og kaotisk, men du må nesten ta stilling til hva du kan leve med eller uten. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ac1dc...33d

 

 

Så godt du og barna har kommet dere bort fra en så destruktiv mann!

 

Vil bare ønske deg til videre, du har gjort det rette

 

Anonymous poster hash: 02359...525