Jeg har innsett at jeg trenger hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg trenger hjelp med overvekten min. Jeg har vært overvektig hele livet, og har rett og slett fått nok. Jeg har all kunnskap om hva som skal til for å gå ned i vekt, men jeg klarer det ikke. Kroppen min skriker hele tiden etter fet og usunn mat, jeg har lyst å trene, men får det ikke til. Jeg blir større og større og er nå helseskadelig overvektig. 

 

Jeg er redd for at min datter skal bli mobbet pga meg. Jeg ser at mannen min ikke tenner like mye på meg nå som før. Allikavel er ikke dette nok motivasjon til å greie det. Jeg har spist sunt siden mandag nå. Spist reine produkter, telt kalorier, jeg føler meg bedre. Jeg er på god vei nå. Men jeg kjenner meg selv, jeg kommer til å gå tilbake til gamle vaner snart. 

 

Derfor trenger jeg hjelp. Jeg veier 115 kg, så det er mye, men det er ikke uoverkommelig mye. Målet mitt om å bli normalvektig er så langt unna, jeg klarer ikke se målet engang. Jeg har som sagt alltid vært overvektig, har blitt mobbet pga overvekt, min egen far har sagt at jeg ikke må spise så mye lørdagsgodt når de andre søskene mine spiste. Hver gang min far har vært sint, så har han sagt at jeg er feit og ekkel. Pga dette har jeg idag veldig store problemer med mat og selvbilde. Selvbilde mitt er så utrolig dårlig, det er helt sykt. Jeg er helt opphengt i mat, og vet at jeg trenger psykolog for å bli frisk. Men i mellomtiden trenger jeg å gå ned i vekt. 

 

Det å snakke om min overvekt har alltid vært ett veldig sårt tema for meg. Jeg har tenkt lenge nå så i morgen skal jeg ringe legen og bestille time. Jeg trenger hjelp med dette og klarer det faktisk ikke selv. 

 

Måtte bare få blåse ut litt.. Jeg føler ikke at jeg kan snakke med noen om dette, ikke venner, familie eller samboer... Så da er det godt å ha anonymforum!

Anonymous poster hash: 35727...c3b

[Anonym bruker]

 

Jeg trenger hjelp med overvekten min. Jeg har vært overvektig hele livet, og har rett og slett fått nok. Jeg har all kunnskap om hva som skal til for å gå ned i vekt, men jeg klarer det ikke. Kroppen min skriker hele tiden etter fet og usunn mat, jeg har lyst å trene, men får det ikke til. Jeg blir større og større og er nå helseskadelig overvektig.

 

Jeg er redd for at min datter skal bli mobbet pga meg. Jeg ser at mannen min ikke tenner like mye på meg nå som før. Allikavel er ikke dette nok motivasjon til å greie det. Jeg har spist sunt siden mandag nå. Spist reine produkter, telt kalorier, jeg føler meg bedre. Jeg er på god vei nå. Men jeg kjenner meg selv, jeg kommer til å gå tilbake til gamle vaner snart.

 

Derfor trenger jeg hjelp. Jeg veier 115 kg, så det er mye, men det er ikke uoverkommelig mye. Målet mitt om å bli normalvektig er så langt unna, jeg klarer ikke se målet engang. Jeg har som sagt alltid vært overvektig, har blitt mobbet pga overvekt, min egen far har sagt at jeg ikke må spise så mye lørdagsgodt når de andre søskene mine spiste. Hver gang min far har vært sint, så har han sagt at jeg er feit og ekkel. Pga dette har jeg idag veldig store problemer med mat og selvbilde. Selvbilde mitt er så utrolig dårlig, det er helt sykt. Jeg er helt opphengt i mat, og vet at jeg trenger psykolog for å bli frisk. Men i mellomtiden trenger jeg å gå ned i vekt.

 

Det å snakke om min overvekt har alltid vært ett veldig sårt tema for meg. Jeg har tenkt lenge nå så i morgen skal jeg ringe legen og bestille time. Jeg trenger hjelp med dette og klarer det faktisk ikke selv.

 

Måtte bare få blåse ut litt.. Jeg føler ikke at jeg kan snakke med noen om dette, ikke venner, familie eller samboer... Så da er det godt å ha anonymforum!

 

Anonymous poster hash: 35727...c3b

Klem til deg! Kjenner følelsen, er der dessverre selv, heldigvis uten en dum far. Sett deg mindre mål, ta en dag av gangen. Ha så enkelt mål som at idag skal du spise sunt.

Jeg har trua på deg!!

 

Men kom deg til psykolog, det er utrolig hva de kan hjelpe deg med😊

 

 

Anonymous poster hash: 2e682...20f

[Anonym bruker]

Kjære deg, det at din far også mobbet deg traff meg rett i hjertet. Stor klem til deg, fra en mamma med barn som alltid har slitt med overvekt. Jeg har motivert, sponset trening, kostholdsveileding, gått på dietter sammen ++

Det ente med at hun slankeopererte seg, gastric sleeve, 3 mnd siden og livet smiler:)) Hun elsker sitt nye liv og angrer ikke. Tøft har det naturligvis også vært.

Jeg støttet henne fullt ut!

Vet at hun har kjempet og kjempet.

 

Har du gått med mye noen gang?

Prøvd alt ?

Kontakt fastlegen, kanskje bra og snakke med en psykolog også. Du bærer sikkert på mye ifb med mobbing.

 

 

 

Anonymous poster hash: 285a8...197

[Anonym bruker]

det handler faktisk om å sette seg selv høyere. Du er verdt det, og det du burde gjøre er å begynne å trene selv om du ikke har lyst. Gå en tur eller dra på treningssenter - Bestem deg dag for dag, etter hvert vil du kjenne gleden ved bevegelse og det igjen vil øke ønsket og behovet for å spise riktig.

Bruk penger på PT hvis du er usikker på hva du skal gjøre på et treningssenter eller bare trenger et spark for å komme i gang.

En annen ting er operasjon - som ikke trenger å være en negativ ting. Men det blir liksom bare en hjelp i tillegg til kost og trening.

Vil bare si til deg at du er verdt det og du må lære deg å sette deg selv høyere. Du fortjener at du bryr deg om deg selv, og du vil ikke angre!

Anonymous poster hash: 77901...6fa

[Anonym bruker]

Jeg er også overvektig og jobber med saken. Jeg jobber ikke bare med kostholdet og med å øke aktivitetsnivået, men med å endre tankesettet. Det siste er det vanskeligste.

Hver gang jeg føler for å putte snop eller drittmatt i meg spør jeg meg selv: 'hvorfor? hva føler jeg nå?' Jeg ønsker å lære meg å kjenner igjen følelsen(e), sette ord på dem og så finne andre alternativer istedenfor mat eller snop. For meg fungerer det fint. Jeg lærer meg selv å kjenne, jobber meg også mentalt igjennom det jeg før døyvet med mat og jeg merker at sinnet blir lettere.

 

Ønsker deg lykke til! Det er en tøff prosess, men det blir lettere etterhvert. Stå på!

 

Anonymous poster hash: ad22c...a8d

[Anonym bruker]

Vil bare si at du er tøff som tar tak i dette. Stå på! Bra at du har begynt å jobbe med det før du får et enda større problem.

Dette klarer du. Allier deg med legen din og andre gode krefter.

Og husk å rør på deg... Gå turer, trenger ikke være store opplegg. Det å forandre på små rutiner i hverdagen kan gjøre enorm forskjell.

Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: bf001...aed

[Anonym bruker]

Jeg var en periode ganske deprimert og trøstespiste meg feit. Jeg prøvde om og om igjen å slanke meg, men jeg ga opp etter noen dager og fortsatte med å bare spise dritt. En dag fikk jeg nok, snakket med samboeren min og ga han bankkortet mitt. Han fikk ansvar for å handle, jeg hadde ikke tilgang på penger for å unngå at jeg skulle falle tilbake i gamle usunne vaner.

Vi satt oss ned sammen og googlet frem deilige sunne middagsretter og begynte å lage ukesplan for hva vi skulle ha til middag.

Jeg kontaktet også en god venninne av meg og sa at nok var nok og spurte om hun ville være min turvenn. Det ville hun så klart. Så jeg sa ifra til min venninne og samboeren min at de skulle skubbe meg ut døren hvis jeg ikke ville ut å gå.

 

De første 2 ukene var grusomme, men fy søren så glad jeg er for det nå. Jeg hadde aldri klart det alene og jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk samboeren min og venninnen min.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2a194...ffc