Samværsavtale med far som "sa fra seg barnet"?

[Anonym bruker]

De første to årene av livet til guttungen, var far ikke tilstede. Har ikke villet ha noe kontakt, ikke betalt bidrag (noe jeg heller ikke har krevd), men saken er at han har rett og slett ikke vært der på to hele år. Nå krever han å ha barnet 50/50, noe jeg syns er helt uaktuelt. Vil gjerne at barnet skal kjenne pappan sin, men jeg mener at barnet bør han et fast hjem, og heller ha pappahelger og være hos ham i noen ferier. 

 

Hvilke sjanser har far for å uppnå 50/50? Jeg ønsker virkelig ikke dette for barnet mitt

 

 

Anonymous poster hash: c56fd...fca

[Anonym bruker]

Ingen rett vil dømme at en barn skal bo 50% hos en fremmed mann.

 

Samvær må i begynnelsen foregå hjemme hos deg, med deg tilstede. Husk at for barnet er far en fremmed. Barn kjenner ikke far og barnet må i trygge omgivelser få bli kjent med far.

Det må tilvenning til og barnet må få tid, både til å bli kjent med far og til å være sammen med ham uten deg.

Anonymous poster hash: c6a27...6cf

[Anonym bruker]

 

Ingen rett vil dømme at en barn skal bo 50% hos en fremmed mann.

 

Samvær må i begynnelsen foregå hjemme hos deg, med deg tilstede. Husk at for barnet er far en fremmed. Barn kjenner ikke far og barnet må i trygge omgivelser få bli kjent med far.

Det må tilvenning til og barnet må få tid, både til å bli kjent med far og til å være sammen med ham uten deg.

 

Anonymous poster hash: c6a27...6cf

 

 

 

Selvfølgelig må barnet bli kjent med pappan før det i det hele tatt er snakk om å la dem være alene. Ser derfor for meg MYE samvær hjemme hos oss, før far får ta barnet ut i noen timer. Men lurer litt på hvordan sjansene hans er for å få 50% om 1-2 år, da det i allefall ikke er akutelt før dette

 

HI

 

Anonymous poster hash: e3d67...a50

[Anonym bruker]

 

 

Ingen rett vil dømme at en barn skal bo 50% hos en fremmed mann.

 

Samvær må i begynnelsen foregå hjemme hos deg, med deg tilstede. Husk at for barnet er far en fremmed. Barn kjenner ikke far og barnet må i trygge omgivelser få bli kjent med far.

Det må tilvenning til og barnet må få tid, både til å bli kjent med far og til å være sammen med ham uten deg.

 

Anonymous poster hash: c6a27...6cf

 

 

 

Selvfølgelig må barnet bli kjent med pappan før det i det hele tatt er snakk om å la dem være alene. Ser derfor for meg MYE samvær hjemme hos oss, før far får ta barnet ut i noen timer. Men lurer litt på hvordan sjansene hans er for å få 50% om 1-2 år, da det i allefall ikke er akutelt før dette

 

HI

 

Anonymous poster hash: e3d67...a50

 

 

Liten sjangse. Retten dømmer så og si aldri 50/50 der en slik ordning ikke har vært praktisert før.

 

Du må ikke ta sorgene på forskudd. Tror du far vil følge opp jevnlig og hyppige samvær hemme hos deg. Være stabil, forutsigbar og holde på samværene. Tror du det eller er det bare snakk?

 

 

Anonymous poster hash: c6a27...6cf

[Anonym bruker]

Det skjer ikke.

 

I en rettsprosess ville han fått tilkjent samvær med tilvenningsperiode. Aldri i verden om han kan få 50-50.

 

Forøvrig synes jeg du skal kreve barnebidrag. Misforstått snillisme å sponse kjipe fedre.

Anonymous poster hash: 9cef4...30c

[Anonym bruker]

Barnet er altså 2 år gammelt? Han kommer ingen vei med kravet sitt.

 

Ingen rett dømmer 50/50, ihvertfall ikke for en 2-åring.

 

Det er noen kriterier for at 50/50 kan gjennomføres:

-Barnet bør være minst 7 år (50/50 er ikke anbefalt til små barn)

-Foreldrene må bo i nærheten av hverandre (samme skolekrets så barnet ikke totalt skifter miljø annenhver uke)

-Foreldrene må samarbeide veldig godt (går en sak til retten er gjerne konfliktnivået høyt og 50/50 frarådes)

 

Du trenger altså ikke bekymre deg. Uansett er første stopp på veien familievernkontoret for å diskutere samværsavtale, og der vil nok far bli satt på plass. Nå må det først og fremst brukes tid på å la barnet bli kjent med han. Dvs hyppige korte samvær med deg tilstede, ingen overnatting enda.

 

Anonymous poster hash: 4472e...ee4

[Anonym bruker]

Slapp av. Det ordner seg. Han sier det bare for å stresse deg. Jeg står i noen lignende selv.

 

Anonymous poster hash: 07fac...e37

[Anonym bruker]

Jeg hadde vært så hard at noe samvær etter 2 år hvor han valgte bort barnet ikke hadde blitt aktuelt i det hele tatt.

Man kan ikke komme og gå som man ønsker i et barns liv, og har man først valgt bort, så har man gjort det for alltid.

 

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde vært så hard at noe samvær etter 2 år hvor han valgte bort barnet ikke hadde blitt aktuelt i det hele tatt.

Man kan ikke komme og gå som man ønsker i et barns liv, og har man først valgt bort, så har man gjort det for alltid.

 

 

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

Du tenker ikke på barnet oppi dette som aldri kommer til å kjenne sin far? Ja, fedre kan være dust, men man skal ikke frata barn retten til å kjenne sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 46360...98a

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde vært så hard at noe samvær etter 2 år hvor han valgte bort barnet ikke hadde blitt aktuelt i det hele tatt.

Man kan ikke komme og gå som man ønsker i et barns liv, og har man først valgt bort, så har man gjort det for alltid.

 

 

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

Du tenker ikke på barnet oppi dette som aldri kommer til å kjenne sin far? Ja, fedre kan være dust, men man skal ikke frata barn retten til å kjenne sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 46360...98a

 

Jeg tenker det er bedre for barnet med stabilitet, mer enn en far som først har valgt hn bort, for så etter noen år finne ut han vil være far alikevel. Hvem vet hvor lenge det varer før han ikke gidder mer og stikker? Og hvor mye av slik frem og tilbake skal man godta? Tror du det er bedre for barnet, enn å ikke kjenne sin far?

Nei, jeg hadde satt ned foten med en gang. Det valget han tok når barnet ble født, var det valget han måtte leve med.

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg hadde vært så hard at noe samvær etter 2 år hvor han valgte bort barnet ikke hadde blitt aktuelt i det hele tatt.

Man kan ikke komme og gå som man ønsker i et barns liv, og har man først valgt bort, så har man gjort det for alltid.

 

 

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

Du tenker ikke på barnet oppi dette som aldri kommer til å kjenne sin far? Ja, fedre kan være dust, men man skal ikke frata barn retten til å kjenne sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 46360...98a

Jeg tenker det er bedre for barnet med stabilitet, mer enn en far som først har valgt hn bort, for så etter noen år finne ut han vil være far alikevel. Hvem vet hvor lenge det varer før han ikke gidder mer og stikker? Og hvor mye av slik frem og tilbake skal man godta? Tror du det er bedre for barnet, enn å ikke kjenne sin far?

Nei, jeg hadde satt ned foten med en gang. Det valget han tok når barnet ble født, var det valget han måtte leve med.

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

Er glad for at det finnes et rettsapparat som kan stoppe sånne som deg. Eiesyk på ungen. stakkars

 

Anonymous poster hash: 46360...98a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg hadde vært så hard at noe samvær etter 2 år hvor han valgte bort barnet ikke hadde blitt aktuelt i det hele tatt.

Man kan ikke komme og gå som man ønsker i et barns liv, og har man først valgt bort, så har man gjort det for alltid.

 

 

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

Du tenker ikke på barnet oppi dette som aldri kommer til å kjenne sin far? Ja, fedre kan være dust, men man skal ikke frata barn retten til å kjenne sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 46360...98a

 

Jeg tenker det er bedre for barnet med stabilitet, mer enn en far som først har valgt hn bort, for så etter noen år finne ut han vil være far alikevel. Hvem vet hvor lenge det varer før han ikke gidder mer og stikker? Og hvor mye av slik frem og tilbake skal man godta? Tror du det er bedre for barnet, enn å ikke kjenne sin far?

Nei, jeg hadde satt ned foten med en gang. Det valget han tok når barnet ble født, var det valget han måtte leve med.

 

Anonymous poster hash: e05d7...e73

 

Vi vet ingenting om far faktisk ha vært frem og tilbake tidligere, eller om da han "sa fra seg ungen" var første gangen. Det betyr overhodet ikke at det trenger å skje igjen. De aller fleste mennesker blir faktisk glad i barna sine, selv de som først og fremst ikke kunne tenke seg et barn i livet. "Et barn" kan virke så lett å ikke ønske i livet sitt for enkelte, mens "Stian, min sønn" blir mye vanskeligere å "si fra seg". Det er noe annet når "et barn" i mors mage faktisk er blitt til en person en kan se, ta på og snakke med. 

Ikke at jeg støtter denne mannen i noe som helst utifra hva som er skrevet her, men det blir noe dumt å nesten påstå at han kommer til å si fra seg ansvaret igjen. 

 

Anonymous poster hash: 66db8...9da