til alenemødre hvor barnets far har funnet seg ny dame!

[distre87]

Hei

 

Jeg poster dette for å høre tanker fra kvinner/jenter som har felles barn med en som har funnet seg en ny. 

 

Jeg har blitt sammen med en som jeg har kjent lenge og for over et år siden ble han singel. Vi ble mer og mer kjent og startet å deite. Rett etter jul ble vi offisielt kjærester. Han deler et barn med sin ekskjæreste. Barnet er omtrent 1.5 år nå. 

 

vi har vært ærlige hele veien med eksen hannes og opplyst henne om at vårt vennskap etterhvert utviklet seg til mer enn bare vennskap. Jeg er klar over at selv om han hadde vært singel i over 7 mnd da vi startet å deite er vel ikke dette så lang tid når de har et felles barn. Problemet er at hun tror at jeg er årsaken til at det ble slutt mellom dem. Det er ikke årsaken her, så langt jeg vet. Jeg tror heller ikke hun ønsker å få han tilbake.

 

Men hun nekter meg å møte sønnen deres. Og hun vil ikke møte meg. Jeg forstår selvfølgelig at jeg ikke bør omgås sønnen deres fast etter et så kort forhold, men jeg får ikke lov å treffe han i det heletatt. Jeg synes det er rart at alle andre venner og venninner av han har truffet hans sønn, men ikke jeg. Kanskje egoistisk det som kommer her. Men han ønsker å ha halve omsorgen for sønnen, noe som jeg beundrer, men dette fører jo til at jeg veldig ofte ikke får treffe han. Eller må stå opp grytidlig om morgenen for å komme meg ut av leiligheten før eksen kommer med sønnen hans. Jeg har mareritt om netten at jeg forsover meg og møter eksen i døra.  

 

Kjæresten min sier det ikke er så farlig om jeg møter sønnen hans i ny og ned, men jeg er mer komfertabel med at vi er ærlige med eksen hans om dette i såfall. 

 

Ja ble mye her. Men jeg ønsker å få litt innsikt fra den andre siden. Hva er morens tanker om dette. 

[PippiK]

Bor du sammen med ham allerede da? Ville nok holdt meg litt unna i starten, forholdet deres er jo veldig ferskt. Kan forstå at moren er redd for at barnet først skal knytte seg til deg, også blir det kanskje slutt og du forsvinner osv.

Dersom han får 50% omsorg er det vel vanlig at barnet fyller 3år først, mener å ha hørt at det er anbefalt hvertfal (er jo belastende for barnet å ikke ha ett fast hjem)..

Jeg tenker det går seg til, bare gi det litt tid:)

[Lykken_er_tre]

Gi det tid, det virker nytt for alle dette her og sikkert veldig vondt for mor at far fant seg en ny så fort etter at de fikk barn sammen.

Om du respekterer henne nå så slapper hun kanskje mer av senere og dere kan få et godt forholdt til hverandre istedet for at du presser inn dine ønsker om å treffe hennes barn. Det hadde ihvertfall ikke blitt godt mottatt av meg...

[Snart4kløvermamma]

Til HI

 

Fra ei som er på andre siden 😊

 

For 5 år siden gikk jeg fra min eks etter nesten 6 år sammen. Vi har to barn sammen som da var litt over 1 år og litt over 3år.

 

Etter flere år med å prøve å få ting til å fungere, uten hell, valgte jeg å avslutte.

Ingen brudd er pene når begge ikke er enige om avgjørelsen.

 

Etter 2-3 uker var han ute på date. Og fra den dagen av var han med hun som skulle bli hans nye kjæreste.

Misforstå meg rett her, problemet var aldri at han hadde en ny kjæreste, men for en mor er det utrolig sårt at en annen dame skal tilbringe tid med dine to små som betyr alt for deg.

 

Mye drit skjedde også det første året, ting som er uskrevne regler at man ikke gjør utav respekt for moren. Jeg velger å ikke legge ut om det fordi det ikke er relevant i denne saken 👍

 

Slik jeg ser det, så er ikke problemet at han har blitt sammen med deg, om det er 7 timer eller 7 år er egentlig ikke relevant for saken. Og hva så om hun tror at du er grunn til at det ble slutt? Det er ikke noe du kan ha styrt, han bestemmer jo dette selv, eller hva?

At hun ikke ønsker at du skal være rundt deres felles barn er en ting man skal respektere i starten. Dette er ikke en kamp du skal ta, men kjæresten din.

 

Hun har ikke enerett på å bestemme hvem som skal være rundt deres barn, heller ikke rett til å bestemme når det er rett at nye partnere skal komme inn i bildet(både i forhold til bosituasjon eller i forhold til barnet). Jeg synes det var utrolig sårt å vite at under en måned etter jeg hadde valgt å avslutte forholdet var den nye jenta hun som gikk inn til minstejenta og bar og busset henne i søvn på natta. For en mor kommer dette alltid til å være sårt, og man trenger tid for å bli tolerant til det. Og med nok tid lærer man seg til å sette pris på at barna/barnet har mer enn kun 1 menneske som er glad i de/det og tar seg av det/dem.

 

Jeg tar ikke hennes parti, men ber deg om å kanskje be din kjæreste om å snakke med henne om dette, bare en vennlig samtale for å snakke ut om disse tingene og forklare om det hun har misforstått(utfra det jeg har lest) og for å høre hvordan hun ønsker at de BEGGE skal gå frem med nye partnere. Hun må jo også belage seg på å gjøre deg samme som hun forlanger!

Jeg vet av erfaring at jeg hadde satt pris på å bli spurt om enkelte ting var greit for meg. Om jeg var ok med overnatting i starten. Om jeg var ok med at hun var med på levering og henting i barnehagen. Om jeg var ok med ferier sammen. Om jeg var ok med at de flyttet sammen.

Ikke fordi jeg mener at jeg skal bestemme dette, men fordi det er ut av respekt for den andre.

 

Jeg håper dette var til litt hjelp for deg, jeg har aldri vært i din situasjon, men jeg har prøvd å sette meg inn i den.

 

Masse lykke til, jeg håper det ordner seg for dere alle 4.

[distre87]

Til HI

 

Fra ei som er på andre siden

 

For 5 år siden gikk jeg fra min eks etter nesten 6 år sammen. Vi har to barn sammen som da var litt over 1 år og litt over 3år.

 

Etter flere år med å prøve å få ting til å fungere, uten hell, valgte jeg å avslutte.

Ingen brudd er pene når begge ikke er enige om avgjørelsen.

 

Etter 2-3 uker var han ute på date. Og fra den dagen av var han med hun som skulle bli hans nye kjæreste.

Misforstå meg rett her, problemet var aldri at han hadde en ny kjæreste, men for en mor er det utrolig sårt at en annen dame skal tilbringe tid med dine to små som betyr alt for deg.

 

Mye drit skjedde også det første året, ting som er uskrevne regler at man ikke gjør utav respekt for moren. Jeg velger å ikke legge ut om det fordi det ikke er relevant i denne saken

 

Slik jeg ser det, så er ikke problemet at han har blitt sammen med deg, om det er 7 timer eller 7 år er egentlig ikke relevant for saken. Og hva så om hun tror at du er grunn til at det ble slutt? Det er ikke noe du kan ha styrt, han bestemmer jo dette selv, eller hva?

At hun ikke ønsker at du skal være rundt deres felles barn er en ting man skal respektere i starten. Dette er ikke en kamp du skal ta, men kjæresten din.

 

Hun har ikke enerett på å bestemme hvem som skal være rundt deres barn, heller ikke rett til å bestemme når det er rett at nye partnere skal komme inn i bildet(både i forhold til bosituasjon eller i forhold til barnet). Jeg synes det var utrolig sårt å vite at under en måned etter jeg hadde valgt å avslutte forholdet var den nye jenta hun som gikk inn til minstejenta og bar og busset henne i søvn på natta. For en mor kommer dette alltid til å være sårt, og man trenger tid for å bli tolerant til det. Og med nok tid lærer man seg til å sette pris på at barna/barnet har mer enn kun 1 menneske som er glad i de/det og tar seg av det/dem.

 

Jeg tar ikke hennes parti, men ber deg om å kanskje be din kjæreste om å snakke med henne om dette, bare en vennlig samtale for å snakke ut om disse tingene og forklare om det hun har misforstått(utfra det jeg har lest) og for å høre hvordan hun ønsker at de BEGGE skal gå frem med nye partnere. Hun må jo også belage seg på å gjøre deg samme som hun forlanger!

Jeg vet av erfaring at jeg hadde satt pris på å bli spurt om enkelte ting var greit for meg. Om jeg var ok med overnatting i starten. Om jeg var ok med at hun var med på levering og henting i barnehagen. Om jeg var ok med ferier sammen. Om jeg var ok med at de flyttet sammen.

Ikke fordi jeg mener at jeg skal bestemme dette, men fordi det er ut av respekt for den andre.

 

Jeg håper dette var til litt hjelp for deg, jeg har aldri vært i din situasjon, men jeg har prøvd å sette meg inn i den.

 

Masse lykke til, jeg håper det ordner seg for dere alle 4.

 

Tusen takk for svar og at du valgte å dele din erfaring med meg.  Jeg kan vell forstå at det gjør vondt at en annen skal tilbringe tid med dine barn. Egentlig ikke tenkt så mye over det, og det spiller vel kanskje ikke så mye hvor lang tid det har gått.

 

Her i gården har det skjedd litt ting. Og krangelen har tilspisset seg. jeg prøver å holde meg utenfor, for jeg er enig i at jeg ikke skal presse meg inn for å få lov til å treffe hennes barn, men at dette er en kamp han må ta. Derfor jeg heller skriver her. 

 

Dessverre kommuniserer de ikke veldig godt sammen. Fordi det fungerer på den måten at hun sier hvordan det skal være og han aksepterer slik at hun ikke skal gjøre det vanskelig for han å en gang oppnå 50-50.  Hun har truet med å gå til retten for å få full omsorg fordi hun vet at i de aller fleste saker blir ikke saksomkostninger idømt og han vil bli ruinert. Jeg kjenner henne ikke godt nok til å vite om dette er noe hun sier i sinne eller faktisk mener. Pluss at det er klart at jeg blir vell fort en "klagemur" for han og en sak har alltid flere sider. 

 

Håper du har rett om at dette går seg til over tid. Ser det tar på for han også. Jeg mener hun kontrollerer veldig mye. For eksempel er det ikke greit for henne at jeg kommer etter at sønnen har sovnet og ligger over der. Dette mener jeg hun ikke har noe med så lenge jeg ikke møter sønnen ? Irriterer meg at han ikke bare sier i fra på akkurat det. Vet han er lei seg for at jeg ikke kan sove der når barnet er hos han. Han var på gråten etter svaret han fikk fra eksen. 

 

Men vi ønsker å respektere hennes meninger om når det er greit jeg møter sønnen, men jeg bare synes at steinen bør snu litt. Slik at hun skjønner at det er av respekt for henne at vi spør henne. Ikke at hun faktisk kan bestemme det. Hvis du skjønner

 

Ellers vil jeg legge til at jeg har kjent kjæresten min i veldig mange år før vi ble kjærester og vi har vært gode venner lenge. Vi vet begge hva vi vil ha og hva vi ikke ønsker og er enige om å satse 100 % på dette forholdet. 

 

Jeg takker for rådene dine. Skjønner at det må vell mer tid til.  Jeg bare blompet ut alt det andre fordi jeg er frustrert og jeg skjønner dette kan være egoistiske tanker så jeg roper det heller ut her enn til kjæresten min. 

[distre87]

Gi det tid, det virker nytt for alle dette her og sikkert veldig vondt for mor at far fant seg en ny så fort etter at de fikk barn sammen.

Om du respekterer henne nå så slapper hun kanskje mer av senere og dere kan få et godt forholdt til hverandre istedet for at du presser inn dine ønsker om å treffe hennes barn. Det hadde ihvertfall ikke blitt godt mottatt av meg...

 

Ja, det jeg håper på. Derfor det er så godt å kunne skrive her hva man tenker hehe. Slipper jeg å lage bråk. Takk for råd

[distre87]

Bor du sammen med ham allerede da? Ville nok holdt meg litt unna i starten, forholdet deres er jo veldig ferskt. Kan forstå at moren er redd for at barnet først skal knytte seg til deg, også blir det kanskje slutt og du forsvinner osv.

Dersom han får 50% omsorg er det vel vanlig at barnet fyller 3år først, mener å ha hørt at det er anbefalt hvertfal (er jo belastende for barnet å ikke ha ett fast hjem)..

Jeg tenker det går seg til, bare gi det litt tid:)

 

Nei, jeg bor ikke sammen med han. ville vært umulig så lenge jeg ikke kan treffe hans barn. Ja forholdet i seg selv er ferskt, men vi har vært gode venner i mange år. Vi kjenner hverandre godt og vi vet begge hva vi vil og ikke vil. Er enige om at vi ønsker å satse 100% på dette forholdet. Selvfølgelig kan man aldri garantere for at et forhold skal holde, og jeg forstår at kjærester og venner er to forskjellige ting. Men skulle det ikke fungere vil vi fortsatt være venner og jeg vil på en eller annen måte være i hans barns liv. 

 

Du har rett i at det blir ikke 50-50 før han blir 3 år. Jobber seg gradvis opp mot dette. Jeg ser nå at argumentet om at jeg ikke får se kjæresten min hele tiden, ikke holder helt mål. Er vel bare så rart at jeg ikke skal få møte barnet til en person jeg er så glad i, og har vært så glad i  i så mange år. 

 

Håper du har rett om at det går seg til

[distre87]

Noen flere på den andre siden som har lyst å dele sine tanker rundt dette? Jeg vil bare forsøke å forstå henne bedre, slik at jeg slipper å sitte inne med denne frustrasjonen. Alle tanker rundt dette er greit å dele. Om du så synes jeg tidenes største drittkjerring hehe. Ettersom kommunikasjonen fungerer så dårlig med henne er det vanskelig å vite hva hun tenker.

[petitt]

Du har vært sammen med ham for kort tid, hun vil ikke sette barna i en situasjon der de blir knyttet til et menneske som kanskje ikke er der om 3 mnd. igjen ...hun vil nok se dere an litt - om det er liv laga. Dessuten er det kjipt når han du har vært sammen med og har unge med finner seg en ny så kort tid etter. Det er mye mer med et forhold som avsluttes når det er unger der. Hadde jeg vært deg ville jeg valgt å respektere henne ihht. barna og sagt det til kjæresten min som gjerne vil drite i hennes ønsker at sånn gjør vi det ikke - om vi skal holde sammen er mitt forhold til barnas mor viktig! Jeg ville sagt til henne at jeg forstår henne og respekterer henne og av hensyn til hennes ønsker og barna så holder jeg meg unna når pappa har samvær og at hun og barnefaren i fellesskap kan bli enige etterhvert om når jeg offisielt kan bli introdusert for dem. Vi voksne skal ikke være viktigere enn ungene. Min eks dro datteren vår inn i sitt nye forhold med en gang. Datteren min ble veldig glad i denne damen, de hadde det veldig morsomt sammen på overnattinger osv. Problemet var bare at hun dama hadde ei datter selv, så her ble to barn dratt inn i dette tullet og 3 mnd. senere var det slutt. Hun hadde psykiske problemer og noen år senere tok hun livet sitt. Ikke morsomt da å høre datteren sin snakke om henne og spørre om henne og så vet jeg at hun mistet datteren sin pga. dop og til slutt tok livet sitt ...man drar ikke barn inn i noe til å begynne med. Enkelt og greit.

[distre87]

Oi.

 

Ja dette var jo et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Er vel den beste løsningen å respektere hennes ønsker. Takk for svar og beklager at du har hatt en så dårlig opplevelse. 

 

Jeg vil likevel påpeke at vi begge er stabile personer, med jobb og utdanning og har kjent hverandre lenge og har vært sammen og deitet i snart et år. Vi har begge vært gjennom en del med det motsatte kjønn og vet hva vi ønsker og ikke. Det er selvfølgelig noe vi har snakket om, om det er forsvarlig at jeg treffer barnet hans i ny og ned. Er enda ikke aktuelt at jeg skal være der hver gang han har samvær. Ingen av oss ønsker at jeg skal være fast "interiør" når barnet kommer på besøk til far. 

 

Enda et moment, selv om jeg forstår det ikke er mine følelser som teller her, så har ikke jeg heller noe ønske om å bli knyttet til et barn, som jeg senere må forlate fordi det ble slutt.  Tenker det er noe mor skulle vist. At hva jeg ønsker og er redd for, er det samme som hun er redd for. 

 

NB: han ønsker ikke å drite i hennes ønsker.

[distre87]

Noen mødre som har noen erfaringer på godt og vondt om hvordan det gikk seg til da far fikk seg ny kjæreste? Hvor lang tid tok det før hun fikk møte barnet deres. Hvor innblandet ble du i denne prosessen? Gikk det bra? Noe du angrer på i ettertid?

[Snart4kløvermamma]

Måtte bare svare, igjen 😂

 

Å true med rettsak og full omsorg er desperat, beklager. Så lenge far bor nært nok, er samarbeidsvillig og det ikke er noe "galt" med han så kommer hun til kort. Vi er i 2015 nå og far har rettigheter.

 

Typen din og eksen hans bør ha en time hos meklingsmann eller hos en annen nøytral tredjepart som kan høre begges sider og ut fra det finne en løsning.

Akkurat nå ser hun bare hva som er vondt for henne, men den dagen hun finner noen selv ser hun kanskje ikke dette i det hele tatt.