Lykkelige skilsmissebarn - finnes det?

[Anonym bruker]

Selvsagt kan de være lykkelige i nuet, men jeg tror de bærer med seg en sorg som de gjør alt for å skjule.

 

Hvordan er det som forelder å vite at man utsetter det kjæreste man har for traumer og problemer som strengt tatt kunne og burde vært unngått?

 

Anonymous poster hash: 6ec72...63c

[Anonym bruker]

Jeg er et veldig lykkelig skilsmissebarn. Har aldri vært nedfor eller sint pga skilsmissen, men jeg har derimot vært veldig sint fordi faren min ikke tok nok kontakt med meg i mine yngre dager. Jeg kunne aldri se for meg mamma og pappa fungere sammen.

 

Anonymous poster hash: d34cb...fbd

[Anonym bruker]

Hva ønsker du å oppnå med å spørre foreldre som har skilt seg  "Hvordan er det som forelder å vite at man utsetter det kjæreste man har for traumer og problemer som strengt tatt kunne og burde vært unngått?"

 

Jeg er enig i den første setningen din.

 

Men den andre viser at du generaliserer og ikke har evnen eller vilje til å se at det finnes forferdelig mange ulike skjebner der ute. En god del skillsmisser skjer pga. fysisk eller psykisk vold, fordi foreldrene ikke evner å samarbeide lenger - tross forsøk på terapi. Ikke alltid nok at den ene vil hvis den andre vil gå heller.

 

Selv om barn trolig tar med seg en sorg videre i livet så kan det faktisk i mange tilfeller være til barnas beste å slippe å vokse opp med begge foreldrene under samme tak.

 

Jeg synes måten du stiller spørsmålet ditt på er direkte ufint, og at det trolig er stilt ut fra din egen situasjon hvor du ikke ser at ting kan skje og endre livet i en retning man ikke hadde forutsett. Livet er ikke svart-hvitt.... kanskje du også oppdager det en dag.

Anonymous poster hash: 450d7...9a2

[Anonym bruker]

Ene venninnen min, sier at hun hadde det flott som skilsmissebarn. Og hun føler seg egentlig ikke som skilsmissebarn. Hennes foreldre samarbeidet utmerket, var gode venner. De fikk begge nye partnere, men alle var gode venner og stilte opp for venninnen min. Hun bodde fast hos mor, og var hos far annenhver helg, ville hun mer til far, var hun alltid velkommen. De stilte alltid opp på alt av avslutninger, bursdager og alt. Hun sier selv at hun kunne ikke hatt det bedre.

 

Nå har jeg selv 2 skilsmissebarn, og jeg kan love deg at livet deres hadde vært mye verre om jeg ikke hadde gått fra far. Her har far i ettertid skulle straffe meg gjennom barna og, jeg har prøvd alt jeg kan for at de skal ha et godt forhold. Men han nekter.

Jeg har heller ikke dårlig samvittighet ovenfor barna, jeg prøvde virkelig lenge å få det til å fungere, og vi gikk til familieterapi i over 1 år. Men tilslutt så måtte jeg tenke på barna og meg selv, og gjøre det som var best for oss.

De fleste går ikke fra hverandre uten virkelig og ha prøvd først.

Anonymous poster hash: b8ee9...755

[Anonym bruker]

Jada..selvsagt gjør det det! Foreldre som er gift er sa ikke nøkkelen til lykke!? Ideelt sett hadde sikkert alle vårt mest lykkelige med lykkelige forelskede foreldre som forgudet sine barn og jobbe og livet og kiss-kiss-smask :-P Men livet ER sammensatt. Og personlighetene være er ulike. Opplevelsene våre av en hendelsr kan også være fullstendig forskjellig fra jevnaldrende søsken oppfatning av samme situasjonen.

 

Er jeg et lykkelig skilsmissebarn? Ja! Jeg ble kjempegod fa mine foreldre endelig gikk fra hverandre. Unnet dem ALT godt -hver for seg! Og har aldri siden savnet å ha dem sammen. De er mennesker de også - som har det SÅ mye bedre hver for seg! (Selv om det her også må nevnes at det aldri var mye vondt eller vanskelig mellom dem!)

 

Spør du mine søken om de er enig med meg vil du derimot kanskje få andre svar.

 

Poenget mitt er vel at hverken barn eller voksne kan definere sin lykke enestående basert på det som skjer rundt dem, men også på hvordan man klarer (velger?) å se på og takle det som skjer. Hvilket fokus man har på ALLE aspekter av livet er, i mine øyne, avgjørende for hvor lykkelig man til enhver tid er - og man "til slutt" ender opp.

 

:-D ♡

 

Anonymous poster hash: bec97...729

[Pobie]

Jeg er lykkelig skilsmissebarn. En smule arrogant å hevde at det er umulig å være lykkelig hvis foreldrene har skilt seg.

[Anonym bruker]

Jeg mener sønnen min er lykkelig. Han bor hos meg fast og faren har samvær hos oss to dager i uka og har han på overnatting dersom sønnen vår ønsker det innimellom. Jeg og faren er skikkelig gode venner og stiller opp og hjelper hverandre til stadighet. Krangler aldri nå som vi ikke er sammen mer. Han snakker med sønnen hver kveld på facetime og vi snakker ofte sammen utenom det også, om vi har noe gøy eller viktig å fortelle. Sønnen vår ser den gode stemningen og må aldri forholde seg til noe negativt oss imellom, for det finnes ikke lenger.

 

Når vi bodde sammen var jeg dypt ulykkelig og vi kranglet en god del. Ingen tvil om at livet er bedre nå, for alle sammen. 

Anonymous poster hash: 4c079...98d

[Anonym bruker]

Jeg er lykkelig skilsmissebarn:) Hadde uansett tatt mye mer skade av å bo i et hjem med foreldre som ikke ville bære sammen enn at de er lykkelige hver for seg. Hadde heller ikke hatt søsken om de ikke hadde skilt seg, så er fornøyd jeg

 

Anonymous poster hash: b5f0c...8bd

[Anonym bruker]

Ja:)

Mine foreldre kranglet visstnok en del Før min tid. Mye drama. Men de skilte seg og vi barne opplevde alt som veldig problemfritt:)

 

Anonymous poster hash: 1a441...78c

[Anonym bruker]

Jeg er lykkelig ble også veldig glad da foreldrene mine skilte seg. Det var krangel og dårlig stemning i huset hver dag. Min far har funnet seg et hespetre da, hun kunne jeg gjerne klart meg uten.

 

Anonymous poster hash: f1cd4...dfa

[smiia]

"Lykke" er et veldig subjektivt begrep, pluss at det er for mange faktorer involvert til at det går an å gi noe meningsfylt svar på spørsmålet ditt.

Hva slags foreldre var paret da de var sammen? Hver for seg? Etc, etc.

[Anonym bruker]

Jeg er lykkelig skilmissebarn Ble veldig glad når foreldrene mine endelig tok til fornuften og flyttet fra hverandre, det var det beste som noen gang har skjedd. Hadde de ikke flyttet fra hverandre så hadde jeg nok tar varig skade av å bo oppi ett så dysfunksjonelt forhold med to mennesker som ikke lenger elsket hverandre. Glad de fant seg nye på hver sin kant og ble lykkelige istedet. 

Anonymous poster hash: c2929...e92

[Lektor Doppler med tillegg]

La det gå litt tid så, ja. 

[Anonym bruker]

Hvordan kan du påstå noe sånt? Jeg vil heller si at jeg hadde vært mindre lykkelig om mine foreldre fortsatte å være gift og ikke ha det bra sammen.

Ikke bærer jeg på noen sorg heller. Pass deg for å generalisere sånn på andres vegne.

 

Anonymous poster hash: 278e9...bcc

[Roheryn]

Jeg tror nøkkelen til å skape lykkelige skilsmissebarn er omtrent lik nøkkelen til å skape lykkelige barn generelt; trygghet og kjærlighet. Det er ingenting som tilsier at ikke skilsmissebarn kan være like lykkelige (eller ulykkelige) som andre barn.

 

Mye av trikset er antagelig å ikke utsette barna for foreldre som har store konflikter og samarbeidsproblemer, lojalitetsproblemer osv. Og det gjelder like mye for skilte som for gifte/samboende foreldre. Jeg tror det å havne i kryssilden mellom to foreldre som krangler eller har dårlig stemning seg i mellom er mye mer skadelig for et barn enn å ha foreldre i hvert sitt hus.

 

Og så kommer det veldig an på barnet. Noen tåler mye, noen tåler "ingenting". Barn som tåler lite kan bli ulykkelige uansett hvor gode forutsetninger de har hatt, og barn som tåler mye kan vokse opp som lykkelige og velfungerende selv om ting slett ikke har vært problemfritt og rosenrødt.

[Anonym bruker]

Det ville vært ekstremt mange ulykkelige barn og voksne rundt om, dersom alle skilsmissebarn skulle blitt ødelagt for livet av det;)

 

Jeg hadde en flott barndom selv om foreldrene mine skilte seg da jeg var 7 år. Mine to søsken var heller aldri ulykkelige pga foreldrene våre. Ja, det var litt styr med besøk annenhver helg, men det var ikke traumatisk og jeg var ingen sorg inne i meg...

 

Anonymous poster hash: 7d69b...c5f

[kristinehufine]

Selvfølgelig. Kjenner mange svært lykkelige skilsmissebarn.