Plutselig lyst på et barn til.

[Anonym bruker]

Lurer på om det er vanlig å plutselig få lyst på et barn til? Nå må jeg bare sortere litt.

 

Jeg har vært brennsikker i 8 år på at Jeg ikke vil ha flere barn, men nå detter tanken ned i hodet innimellom. Mannen har alltid ønsket seg flere barn, mens for meg holdt det i massevis med de to vi har. Jeg har flere ganger kjent på at mannen min må leve med en uoppfylt drøm og at hans familie ikke er komplett.

Barna er mitt hovedansvar da mannen alltid har reist mye og er mye borte gjennom jobben.

Økonomisk har vi det mye bedre nå enn da vi fikk første, men det koster jo mer med større barn.. Så var det tid og oppfølging.

Barna er 8 og 11, de er aktive å må kjøres til treninger 4 ganger i uken så kommer kamper å renn i tillegg. De må følges opp på skolen, med venner og få veiledning til å takle de utfordringene de møter i hverdagen.

Vi kan reise ganske fritt både med dem og bare jeg og mannen da det er mindre styr å passe så store barn.

Så er det helsa, jeg har blitt syk etter at jeg fikk siste, noen er 100% ufør med min diagnose andre klarer å jobbe 100%. Jeg jobber veldig hardt med å bli bedre, men det tar tid og jeg må jobbe langsomt og er idag på APP.. Bak meg har jeg er komplisert og et enkelt svangerskap, men er det verdt å ta sjansen?

Det kan jo være at graviditeten virker positivt så kan det jo være stikk motsatt også.

Jeg kommer jo ikke til å angre på et barn jeg får, men det kan være at dette bare er et blaff..

Hva tenker du etter å ha lest dette? Hva ville du ha gjort?

 

Anonymous poster hash: 9b7f8...68a

[Anonym bruker]

Hadde formen min vært såpass dårlig at jeg var ufør så hadde jeg droppa et ekstra barn! Jeg ville fokusert på å bli frisk (hvis mulig) samt ta godt vare på og bruke all energi jeg hadde til overs på de to jeg hadde.

 

Min mening !

 

Anonymous poster hash: a6f9e...d1b

[Anonym bruker]

Har du lyst, har mannen lyst? Så hvorfor ikke.. Ting ordner seg på en eller annen måte, og det høres ut som dere tenker dere godt om hvertfall. I mine ører høres det absolutt ikke umulig ut med ett barn til, men vet ikke diagnosen din. Det gjelder å finne løsninger.

Har ingen kloke ord å komme med, men ønsker dere lykke til i avgjørelsen!

 

Anonymous poster hash: e9657...167

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå ønsket om ett barn til, jeg er 100% sikker på at jeg ikke skal ha fler, og likevel vibrerer eggstokkene hver gang jeg ser en baby , men hva om dette svangerskapet dytter deg over i 100% ufør? 3 barn, hvorav ett spedbarn og to aktive tweens, og ufør (spesielt hvis det går veldig ut over fysikken) høres ikke ut som en god kombinasjon. Hva om det skjer noe med mannen din, eller dere går i fra hverandre? Dette kan jo selvfølgelig skje i alle svangerskap, og folk får barn likevel, men her høres det utsom oddsene er dårligere enn normalt (for å bli ufør, ikke at mannen går).

Anonymous poster hash: 49b7a...86b

[Anonym bruker]

Har du lyst, har mannen lyst? Så hvorfor ikke.. Ting ordner seg på en eller annen måte, og det høres ut som dere tenker dere godt om hvertfall. I mine ører høres det absolutt ikke umulig ut med ett barn til, men vet ikke diagnosen din. Det gjelder å finne løsninger.

Har ingen kloke ord å komme med, men ønsker dere lykke til i avgjørelsen!

 

Anonymous poster hash: e9657...167

 

Det var da en forferdelig lettvinn innstilling til en ganske alvorlig problemstilling? På hvilken måte "ordner det seg" dersom HI blir 100% ufør? Det går ut over barna som allerede er der, far må stille mer opp, så kanskje får de dårligere økonomi, HI vil for alltid enten være avhengig av mannen, eller ha potensielt dårlig økonomi (spørs hvordan hun er sikret mht. forsikringer etc.), jeg tipper det er (og nå spekulerer jeg, har ikke sjekket statistikken) større sjanse for samlivsbrudd når den ene parten ikke har mulighet til å stille opp. Hadde det vært første barnet er det en ting, men når man alt har to fra før, slik at både barn/ikke barn og søsken/enebarn-debatten er borte bør man tenke grundig igjennom hele situasjonen, ikke bare at man ønsker seg et tredje barn, og så ordner resten seg på magisk vis.

 

Anonymous poster hash: 49b7a...86b

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode og realistiske svar!!

 

Hadde helsen vært bedre hadde jeg ikke hatt så store kval, men faktum er at jeg har en tilstand og hvor jeg ender opp er veldig usikkert da jeg ikke er ferdig behandlet og fortsatt har andre behandlingsformer som jeg ikke har prøvd. Derfor kan mye forandre seg ila de neste 2 årene eller så kan jeg være akkurat lik som nå eller værre som jeg har vært før.

 

Jeg er i begynnelsen av 30 årene så jeg kan få barn en stund til enda, men vil jo at barna skal ha litt søskenkontakt. Samtidig så nyter jeg det å ha større barn som klarer mye selv.

 

Jeg er på ingen måte klar til å ta en avgjørelse enda og har ikke engang snakket med mannen om dette for jeg må være sikker først.

Jeg tenker at hvis disse tankene stadig vender tilbake ila året må jeg ta en skikkelig avgjørelse og undersøke mer ang min diagnose og svangerskap.

Jeg setter stor pris på de ærlige tilbakemeldingene da det er mye av det samme jeg tenker. Det kan ordne seg helt fint også for all del, men pessimisten i meg tørr ikke å håpe på det.

 

Anonymous poster hash: 9b7f8...68a

[Nyttårs barn]

Ville tenkt meg om hvis du ikke er helt frisk.

Bortsett fra det så synes jeg godt dere kunne få et barn til.