Jeg er så dårlig med andres barn!

[Anonym bruker]

Har alltid vært 'redd' for barn, usikker og synes det er vanskelig å snakke med de. Var livredd for å få egne barn, men det har gått veldig bra. Det vanskelige er når mine barn har egne venner, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til de. Klarer ikke snakke naturlig, det høres påtatt ut og lite genuint. Jeg vet heller ikke hva jeg skal si, hva jeg bør spørre om for å virke interessert, og lignende. Det er utrolig frustrerende, for jeg gruer meg til å møte mine barns venner pga dette. Det er vanskelig å skulle trøste andres barn og være en omsorgsperson, for jeg er livredd for å bli avvist og få beskjed om å pelle meg vekk. Det er sårt, for jeg vil så gjerne være en åpen og varm person, jeg har så lyst til å være en sånn mamma som alle føler de kan komme til og føle seg velkommen hos, men det stokker seg helt for meg, barna blir usikre, og så blir jeg bare fortvilet. 

 

Jeg trenger råd! Hva kan jeg gjøre for å bli bedre på dette? Gruer meg skikkelig til barnebursdager, til å invitere barn på middag, og til å ha med andres barn hjem fra barnehagen. Misunner venninner som gjør dette med største selvfølge, og ser barna elsker å være der, og de har godt forhold til alle barn de møter. Hvorfor må jeg være så dum på dette området? 

Anonymous poster hash: 0ae70...38d

[Mandala]

Jeg er som deg. Nå venter både en vennegruppe og en bursdag på at jeg skal få fingeren ut og be barna hit. Men jeg gruer meg sånn. Bursdag er greit nok, da skjer det så mye at jeg ikke rekker å forholde meg så veldig til hvert barn. Men vennegruppe feks, eller når barna har med et og et barn, det er vanskelig. Likevel får jeg høre at barna trives hos oss, så noe gjør jeg vel riktig. Men jeg føler selv at det blir så påtatt og merkelig når jeg skal snakke med dem. Ikke kommer jeg på temaer heller. Jeg har i og for seg alltid vært litt sosialt avstumpa, og har endelig lært meg smalltalk med andre foreldre, så er det jammen meg minimennesker som er neste problemet. 

Jeg har forsonet meg med at sånn er det bare. Så tenker jeg at jeg får bare fortsette å be barnas venner over hit igjen og igjen, det er eneste måten å øve seg

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg har det på samme måte, men helst med små barn og babyer. De jeg kjenner er greit, men med ukjente blir jeg stum. Litt mere løssluppen om jeg er helt alene med dem. Jeg har større barn selv, tredje og femteklasse., og deres venner har jeg lite problemer med. Både forsi jeg kjenner dem, og fordi jeg vet hva som opptar dem. Jeg vet jo også at de ikke er her for å snakke med meg, det er jo barna mine de vil henge med

[Babykilo]

Skjønner hva du mener,og jeg hadde litt av den samme følelsen da eldste begynte på skolen og det ble mer og mer besøk her. Jeg syntes det var litt vrient i starten, men dette er en vanesak. Både ift barn generelt, men man bli også gjerne litt kjent med de ulike barna som går igjen. Nå syns jeg det er ganske så uproblematisk og stresser ikke med det i det hele tatt. Jeg tror ungene liker å være her, men ikke det at jeg er så mye mer fantastisk enn andre mammaer. Jeg er aldri med og sparker fotball, feks, de må leke selv, men jeg kan diske opp med ostesmørbrød etterpå hvis det faller seg sånn. :-)

 

Hvor gamle er barna dine? Kanskje det bare er snakk om litt tid og litt tilvenning?

[Anonym bruker]

Takk for svar! Det er godt å se at jeg ikke er den eneste... 

Ja det er sånn, og det er ikke noe bedre med foreldrene, det blir like påtatt og vanskelig med de. Ellers kunne det ha vært greit å invitere både små og store. Men når jeg da blir sittende og småsvette og tvinne fingre, desperat etter å finne noe å si, så blir det like dumt. 

 

Må vel bare kaste meg uti det. 

 

Barna er i barnehagealder enda, men det har begynt å komme spørsmål om vi ikke kan ta med den og den hjem. Foreløpig har det faktisk ikke passet siden vi er midt i oppussing og det er kaotisk her, men snart er det ferdig, og da bør vi begynne synes jeg. Fornuften sier at jeg bare må trå til, men jeg gruer meg som bare det. Kjenner heller ikke så mange av de voksne i barnehagen, innflytter, så det er et skummelt steg å ta før vi i det hele tatt kan ta med barn hjem. Vi leverer og henter til tider hvor det gjerne ikke er så mange som henter og leverer, derfor treffer jeg sjelden de andre foreldrene. 

 

HI

Anonymous poster hash: 0ae70...38d