Hjelpeløs eller selvstendig?

[Anonym bruker]

Jeg har en nabo som tydeligvis har en helt annen holdning til barn enn det jeg har. Vi har begge flere barn på noenlunde samme alder (7-13 år). Det jeg lurer litt på er om vi begge er litt ekstrem i hver vår retning, eller om en av oss er litt uvanlig? Jeg mener hun syr puter under armene på sine barn og at de er litt bortskjemte og hjelpeløse, mens hun mener jeg er for streng og storforlangende. Alle barna våre er helt normale.

 

Jeg kan nevne noen eksempler:

 

*Matpakke. Hun smører til sine, hver dag. Mine lager i utgangspunktet selv, men det er klart at jeg hjelper til om det er dårlig tid el en dag.

 

*Dusje og stelle seg. Mine har lært seg å dusje og stelle seg selv alene gradvis fra de var 4-5 år. Jenta på 6 år må ha hjelp til å vaske håret fordi hun har veldig tykt og langt hår, men de andre klarer seg selv. Naboen vasker fortsatt håret (kort og tynt) på sin 10 år gamle gutt.

 

*Husarbeid. Mine barn skal bidra hjemme etter evne, og må f.eks. rydde og støvsuge egne rom, brette og legge på plass egne klær, dekke bordet osv. De får også opplæring i å lage enkle middager og sette på klesvask fra ca 11-årsalder, sånn at de kan dette ved behov. F.eks. sette på en vask med treningstøyet sitt etter trening slik at det ikke blir liggende å surne. Naboens barn må ikke løfte en finger hjemme, ikke en gang legge klærne sine til vask.

 

*Gå til venner og skole. Vi bor i et rolig nabolag med minimalt med trafikk. Mine har gått alene til venner og sykler i nabolaget fra de var 5-6 år. Naboen følger fortsatt sin 8-åring til kameraten som bor 100 meter lenger borte, eller står ute i veien (ikke bilvei) når han skal sykle. Barna mine gikk alene til skolen/sammen med søsken fra de var ca 7 år gamle (litt lang vei med noe trafikk), hun kjører fortsatt sine begge veier, inkludert tenåringen.

 

Jeg kunne sikkert ramset opp mye mer, men dette gir vel et godt eksempel. Hva tenker dere?

 

 

Anonymous poster hash: 67efb...ca2

[Anonym bruker]

Jeg er nok som deg, eller enda mer "ekstrem".

Jentene er 8 og 10 år. Skal de overnatte borte, hos venner, på hyttetur eller på treningssamling pakker de sakene sine selv. Har de glemt noe er det deres problem. (De spør jo om råd hvis de lurer på hva de trenger og det hender jeg minner dem på spessielt viktige ting). De sykler selv til trening. De smører egen skolemat og pakker sekken, også gymtøy, selv. Eldste lager middag til familien en gang i uka osv.

 

Rydde er de ganske dårlige på. Det krever litt masing, men de må jo gjøre det.

Anonymous poster hash: 2bbe8...daa

[Anonym bruker]

jeg tenker at dine barn vil få en mye lettere overgang til de voksnes verden når den dagen kommer. jeg er ikke fult like streng som deg, men øver på akkurat det samme med mine barn hver dag!

 

min eldste er 10 og har diagnose, sliter derfor veldig med å holde fokus/ konsentrasjon om noe er kjedelig. som eks: rydde rommet, gjøre lekser, smøre niste, personlig hygiene og listen går videre. derfor så har jeg også mye fokus på å øve på disse tingene. min svigermor mener som din venninne at jeg er altfor hard og aller helst skulle ordnet alt dette for barnet i mange år enda.

vell min svigermor har fremdeles to voksne sønner boende hjemme (begge passert 20 med noen år) ikke kan de lage mat, ikke kan de rydde etter seg, ikke har de utdanning/ jobb.

Anonymous poster hash: b7e2d...b3f

[Anonym bruker]

Jeg synes vel du har vært litt vel tidlig ute med noe, men er mer tilbøyelig til å være enig med deg her HI.

 

Jeg smører selv nistepakke for 8- åringen og hjelper litt til med hårvask, men fra neste år forventer jeg at sistnevnte gjøres selv og når barnet er 10-11 tenker jeg at det kan smøre niste selv. Barnet kan trafikkreglene og går selv til/ fra skolen og venner de fleste dager, men jeg følger til fritidsaktiviteter siden dette ligger mer enn 500 meter unna.

 

Her i nabolaget ser jeg fra balkongen at det er flere 8-9 åringer som sykler og kjøre sparkesykkel ute alene på ettermiddagen, mens andre foreldre igjen fremdeles følger uansett hvor barnet skal.

 

Anonymous poster hash: 404b6...a15

[Anonym bruker]

Er du naboen min?

 

Jeg må innrømme at jeg er litt som naboen din, med unntak av å følge 8 åringen 100m ned i gata.. Men de har klare regler for hvor de får gå, de må gi beskjed om de går inn til noen og de må sjekke innom fra tid til annen (spes i helger når de er ute hele dagen).

 

Men ang niste; vi har fått en rutine. Ungene spiser frokost mens jeg smører nister.

 

Ang påkledning; de kler på seg selv, men det hender jeg smetter genseren over hodet eller tvinger på ei bukse, rett og slett fordi det går så treeeeegt

Dusjing ordner de selv, men 4 åringen har langt hår så jeg må skylle ut shampoen.

 

Ang husarbeid; de har sine faste oppgaver. Alle må putte klær i dunken, rydde rommene (der hjelper jeg til for å se at det faktisk blir gjort), de støvsuger litt, hjelper med dekking/rydding av bord, hjelper til med middag osv, men jeg har mine rutiner på klesvask/bretting så det gjør jeg etter ungene er i seng. Ungene hjelper til i huset, men storrengjøring gjør jeg selv. De kunne sikkert bidratt mer, men jeg ordner det fortere og nøyere selv

 

Jeg har også kjørt ungene til og fra skolen fram til helt nylig. Men det var fordi jeg kjørte forbi skolen da jeg skulle levere/hente i brhg. Da slapp jeg dem bare av utenfor skolen. Men nå har jeg byttet barnehage som ligger 60m unna, så nå må de eldste gå..

 

Mange syns nok jeg er overbeskyttende, mine barn får nok lov til mindre enn mange andre, men det folk ikke vet er at jeg sliter med angst, spesielt dødsangst (når det gjelder både meg og barna). Katastrofetanker og krisemaksimering. Derfor liker jeg å ha oversikt på hvor de er, at de kommer fram dit de skal etc. Jeg har begynt å slippe taket, men det er en prosess.. Går i terapi og øver daglig på å presse grenser. De lider ingen nød, de får jo være med på det aller meste vennene skal, forskjellen er bare at jeg kjører og henter dem.

 

Anonymous poster hash: 37877...5d2

[Anonym bruker]

Jeg tror dere begge er litt langt i hver deres retning i forhold til det som er mest vanlig i dag, men i følge min mening så er det du som gjør "riktig", og jeg håper å klare å gjøre ting på samme måte selv. (Mitt barn er bare 2 år enda, så jeg vet jo ikke hvordan det blir.)

Anonymous poster hash: c10ff...d09

[Anonym bruker]

Jeg vokste selv opp med en ganske streng mamma. Fikk ikke lov til noe!

Mens de andre i klassen fikk farte rundt selv, både med føtter, sykkel og buss fikk jeg alltid høre at jeg var for liten og uselvstendig. Fikk ikke bli med i korps eller idrett eller noe for hun mente jeg ikke kom til å klare det og jeg ble nektet å bli med på mye sosiale ting så jeg havnet ganske utenfor på skolen.

Jeg føler meg ganske uselvstendig og det var knallhardt å bli voksen, flytte hjemmefra og stifte familie. Det gikk plutselig opp for meg hvor utrolig skjermet jeg ble i oppveksten og jeg sliter veldig med det!

 

Anonymous poster hash: 734cd...169

[rytme]

Naboen din er hvertfall ekstrem på sin kant. At barna gjør så lite selv er ikke bra..

 

Du er kanskje over gjennomsnittet streng, men jeg synes ikke det virker som at det er noe galt med det slik du beskriver. Men det kan jo være din nabo hadde fremstilt deg på en annen måte også. 

 

For eksempel så kan det være din 6 åring gjør mer husarbeid enn jeg ville syntes var naturlig. Da jeg var 6 år hadde jeg nok med å rydde opp mine leker og på mitt rom i grunn. Jeg ble nok innimellom bedt om å rydde av bordet eller brette klær, men det var ikke forventet av meg å gjøre det sånn fast. Som 13 åring var forventningene langt høyere så klart

[Anonym bruker]

Jeg er nok en mellomting mellom hi og naboen, mer nærmere hi da - naboen syns jeg fullstendig syr puter under armene på ungene. Gjær seg selv en bjørnetjeneste og må være veldig slitsomt å oppdra så lite selvstendige barn. Jeg har en gutt på 10 og en jente på 7,5. Begge busjer selv, men jenta hjelper jeg noen ganger med hårvasken da hun har veldig tykt langt hår. Gutten pakker gymtøyet selv. De rydder når de får beskjed om det (etter litt mas ) men er ikke flinke å lage skolemat selv, det er jo vår skyld. Gutten kommer seg på fotballtrening selv, men må mases ut døren for å rekke det, men bor såpass nærmt banen at det ikke er noe problem at han sykler bort. Lillesøster må kjøres til sine aktiviteter pga avstand. De gåt/sykler begge til venner alene, med mindre avstanden er for stor. Kunne ønske de var litt flinkere til å gjøre ting på egen hånd, på eget initiativ, som for eks å rydde opp etter seg uten å bli mast på, og for guttungen å komme seg ut døren på trening uten å bli mast på for å rekke det. Det er nok bare å skylde oss selv, ofte enklere å gjøre ting for de enn å vente til de gjør det selv i en travel hverdag Må skjerpe oss litt der ser jeg.

Anonymous poster hash: 8fd1d...7d0

[Anonym bruker]

Jeg tror man må ta utgangspunkt i hvert barn og se hva de er klare for, men jeg tror også langt de fleste undervurderer ungene sine.

 

Hos oss dekker treåringen på bordet (og ingen husker å ta av ), "henter posten" (vi går forbi postkassa på vei hjem) og hjelper til når vi kaster søppel. Hun tørker opp hvis hun søler. Storesøster som akkurat ble ni rydder rommet om hun blir bedt om det (gjort et par år), vi har en avtale om at hun legger alt av klær i en haug, så går jeg igjennom ettersom alt ikke nødvendigvis skal til vask (hun skifter av og til 2-3 ganger om dagen). Ved behov hjelper hun til med å vaske bad, støvsuge ol.

 

Ettersom jeg lager matpakke til lillesøster lager jeg til begge, men storesøster klarer det fint selv. Med litt masing via tlf kommer hun seg til skolen selv om jeg må gå før henne, men vi går ofte sammen siden jeg skal samme vei med lillesøster. Hun går hjem alene kl 16 fra SFO, til høsten slutter hun helt. Hun går alene til fritidsaktivitet 1 km unna, med mobil. Hun kan hente lillesøss i barnehagen om det er krise (om jeg står fast i trafikk el.), men da møter jeg dem på vei hjem (skjer så og si aldri). De kan være hjemme alene på dagtid om jeg skal i butikken el., men ingen av dem er av typen som finner på sprell. Det har hendt at jeg har gått i butikken etter at lillesøster har lagt seg, mens storesøster er våken. Gå til venner alene har vel blitt gjort fra 5-6 års alder (de nærmeste), nå går eldste også til vennene som bor litt lenger unna. Hun er overhode ikke mørkeredd, noe som er deilig, men hun har som nevnt mobil med seg så jeg vet hun kommer frem/er på vei. Begge dusjer selv, men yngste bruker jeg sjelden såpe på (jeg er litt hysterisk mtp. eksem, vi har det i familien). Eldste flyr alene til bestemor (gjort siden i fjor), selvfølgelig med følge av flyvert, når yngste blir fem blir hun også med.

 

Jeg tror alt dette er rimelig normalt, i hvert fall rundt her vi bor. Jeg kunne sikkert vært mye "strengere" også, men synes ting fungerer greit nå. Det viktigste er at jeg aldri har tvunget dem til noe, men vært vedlig bevisst på å gjøre dem trygge og selvstendige. Begge passer på å alltid ha på hjelm når de sykler, er forsiktige i trafikken og fester setebelte (eldste) slik at jeg er rimelig sikker på at det blir gjort selv om de er hos venner som ikke tar det så nøye (eldste skjønner at ikke alle gjør likt, men at hun alltid skal ta på belte/hjelm). Jeg gjør en kjapp risikovurdering for hver ting de får gjøre alene, både hvor sannsynlig det er at de gjør noe de ikke skal , og sannsynlig skadeomfang om det skjer (skrubbsår er ikke så farlig, sprukken hjerneskalle er).

 

Etter Sigrid-saken var det vanskelig å slippe ungene ut en stund, men samtidig er det viktig å huske at det som skjedde der ikke skjer ofte i Norge, det var max uflaks, feil sted til feil tid.

 

 

Anonymous poster hash: fc489...4ff