Deppa med uforstående samboer.. hvordan få forståelse?

[Anonym bruker]

Etter 14 år med opp og ned perioder, tok min siste nedperiode knekken på meg og jeg kom meg ikke opp. Jeg fungerer fortsatt ganske greit, og får gjort det meste. For jeg har pågangsmot, det skal det ikke stå på.. Men til slutt ble det for mye og jeg klarte ikke se gleden i livet ilke lett lenger. Kontroll over følelser og tanker forsvant litt og konsentrasjonen ble dårligere og dårligere.

 

Jeg har spurt om hjelp 3 ganger de siste 3 årene, uten å ha fått det. Men i går dro jeg endelig til legen. Fast bestemt på at nå SKULLE jeg få hjelp. Jeg kom rett innenfor døren før jeg brøt sammen og begynte å hylgrine. Nå hadde jeg latt som for omverdenen at alt var bra, altfor lenge. Det var veldig godt! Samtidig som det var helt utmattende.. Samboeren min har veldig veldig lite forståelse for psykiske vansker, han tenker at det finnes enkle løsninger for alt og har vært der ganske lite for meg og ikke tatt det seriøst. 

 

Jeg ble satt på venteliste for psykolog og fikk resept på antidepressiva. Barn er hos pappaen sin denne uken, så jeg dro hjem å la meg etterpå. Fortalte det til samboeren min, og jeg fikk ikke et klapp på skulderen, klem eller noenting. Han prøvde å tulle det bort mange ganger. Virket ikke som han tok det litt seriøst engang. Følte meg så alene.. Når jeg har sagt i perioder at jeg trenger mer hjelp hjemme, med barnet eller sånt for å kunne komme meg litt opp på beina, så har han sjeldent gjort det tilstrekkelig.. selvom jeg tror jeg er en ganske "grei deppa person", fordi jeg ikke vil være til bry og gjør alt jeg egentlig ikke orker uansett. 

 

Er det noen som har forslag til hvordan man kan få noen til å forstå at man trenger å bli dulla litt med og få litt ekstra hjelp i en periode? Så jeg kan fokusere litt på meg selv og komme meg ordentlig på beina igjen. 

Anonymous poster hash: 6da24...6d1

[MerraSomGår]

Hei, 

jeg skjønner følelsen din ganske godt. Det er ensomt når den som står deg nærmest ikke gir noen forståelse eller trøst når man føler så sterkt behov for det. 

Det er nok mange partnere som ikke håndterer så godt at den andre i et ekteskap/samboerskap sliter psykisk. Mange tar det personlig, og kan tenke at det er dens feil eller at "hvorfor skal du være deppa når du er sammen med meg? Gjør ikke jeg deg lykkelig nok?", også føler de seg kanskje utilstrekkelig. Da trekker de seg kanskje unna eller nekter å anerkjenne at det er slik og at det antakeligvis ikke har noe med dem å gjøre. 

 

Men hva kan du gjøre for å få han til å forstå? Jeg har ikke så mange gode råd men kanskje det kan hjelpe om du gir han konkrete oppgaver? Hva trenger du hjelp til, helt konkret? Hente barna på trening? Lage middag? Sto opp og lage frokost til deg? 

Om samboeren din mener det er lette løsninger for alt, gi han løsningen: Han må gjøre det og det, og ikke si slik og slik. Vær konkret. Ikke si "Jeg trenger mer hjelp i huset og med ungene". Si: For at jeg skal bli frisk og føle meg bra, hjelper det om du kan....[fyll inn det du trenger]. Det er ikke din skyld at jeg føler meg dårlig, men du kan hjelpe meg til å bli bedre. Det hjelper om du trøster meg, gir meg en klem eller i alle fall ikke tøyser det bort. Det hjelper at du viser meg forståelse, selv om du ikke helt vet hvordan jeg har det"

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ta ham med til legen. Enten sammen med deg eller alene.

Anonymous poster hash: 6c803...78e

[Anonym bruker]

Min mann måtte pent bli med meg til psykiateren min. Legen kan også funke. Det funka ikke veldig godt, ingen mer hjelp å få - men mer forståelse. Men jeg tenker det kan funke for andre, min mann er så opptatt med sitt eget hele tida (mye ansvar på jobb, studier ved siden av, og alltid million ting han skal ha gjort på huset utvendig osv). Han har rett og slett ikke tid til at jeg er deprimert, men han har som sagt mer forståelse nå.

Anonymous poster hash: e10f5...491

[overlord]

Det er slitsomt å leve sammen med en partner som er deprimert. Når man er deprimert bør man i størst mulig grad få hjelp av profesjonelle istedenfor å slite ut sine nærmeste.

 

Når du ønsker hjelp til noe så spør om det du konkret ønsker hjelp til. F.eks: "Kan du lage middag i dag"? istedenfor å si: "jeg skulle ønske du kunne laget middag for jeg er så utrolig sliten/lei meg/trøtt osv".