Noen som har vert sammen med en psykopat?

[Anonym bruker]

Hvordan var det? Hvordan var han, hvordan var forholdet?

Kom du deg ut av det? Gjerne fortelle!

 

Anonymous poster hash: 2c69e...220

[Anonym bruker]

Ja,jeg har vært sammen med en jeg tror er psykopat.

 

Først fremsto han som verdens mest snille og populære mann,men han var langt fra det! Han fikk meg til å flytte inn til han,han lovet meg hele verden. Han fikk meg til å gi vekk møblene mine! Etter kort tid forandret han seg,mye. Han psyket meg så totalt at jeg ikke lenger visste noen ting,han fikk meg til å oppgi alle vennene mine, og isolerte meg totalt. Han brukte fysisk makt mot meg,aldri slag,men han holdt meg fast,kvelte meg,holdt meg inntil veggen og slo hull i veggen ved siden av hodet mitt og han låste meg inne..

Han fikk meg til å leve i den troen at jeg ikke var verdt noe,ikke kunne noe og at jeg rett og slett var dum.Og at jeg aldri kom til å klare meg på egenhånd. Det gikk så langt at jeg satt på badet og vurderte selvmord da jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg hadde mange ganger rømt til foreldrene mine, men han klarte alltid å lokke meg tilbake. Det som fikk meg til å klare å stikke helt, var at han ble fysisk med mitt barn!! Da gikk det et stort lys opp for meg! Jeg har så dårlig samvittighet, for jeg trodde jeg hadde klart å skåne henne mot alt,men etter at vi flyttet har det kommet frem at hun fikk med seg mye. Hun sa ting som at han alltid kjeftet på meg og gjorde meg trist og lei,og han kjeftet på henne slik at hun ble redd..I dag kunne jeg sikkert ha drept han! Jeg hater meg selv for at jeg var så dum og blind!

 

Jeg flyktet til foreldrene mine,og ble der. Min far tok seg av all kontakt med han. Han brukte de neste to og et halvt årene på å prøve å kontakte meg,sendte blomster og ballonger. Den dag i dag blir jeg dårlig når jeg ser en rød audi..

 

Anonymous poster hash: 0f900...18a

[mamma_bergen]

Ja,jeg har vært sammen med en jeg tror er psykopat.

 

Først fremsto han som verdens mest snille og populære mann,men han var langt fra det! Han fikk meg til å flytte inn til han,han lovet meg hele verden. Han fikk meg til å gi vekk møblene mine! Etter kort tid forandret han seg,mye. Han psyket meg så totalt at jeg ikke lenger visste noen ting,han fikk meg til å oppgi alle vennene mine, og isolerte meg totalt. Han brukte fysisk makt mot meg,aldri slag,men han holdt meg fast,kvelte meg,holdt meg inntil veggen og slo hull i veggen ved siden av hodet mitt og han låste meg inne..

Han fikk meg til å leve i den troen at jeg ikke var verdt noe,ikke kunne noe og at jeg rett og slett var dum.Og at jeg aldri kom til å klare meg på egenhånd. Det gikk så langt at jeg satt på badet og vurderte selvmord da jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg hadde mange ganger rømt til foreldrene mine, men han klarte alltid å lokke meg tilbake. Det som fikk meg til å klare å stikke helt, var at han ble fysisk med mitt barn!! Da gikk det et stort lys opp for meg! Jeg har så dårlig samvittighet, for jeg trodde jeg hadde klart å skåne henne mot alt,men etter at vi flyttet har det kommet frem at hun fikk med seg mye. Hun sa ting som at han alltid kjeftet på meg og gjorde meg trist og lei,og han kjeftet på henne slik at hun ble redd..I dag kunne jeg sikkert ha drept han! Jeg hater meg selv for at jeg var så dum og blind!

 

Jeg flyktet til foreldrene mine,og ble der. Min far tok seg av all kontakt med han. Han brukte de neste to og et halvt årene på å prøve å kontakte meg,sendte blomster og ballonger. Den dag i dag blir jeg dårlig når jeg ser en rød audi..

 

Anonymous poster hash: 0f900...18a

Hadde ikke tenkt å være anonym

[Anonym bruker]

 

Ja,jeg har vært sammen med en jeg tror er psykopat.

 

Først fremsto han som verdens mest snille og populære mann,men han var langt fra det! Han fikk meg til å flytte inn til han,han lovet meg hele verden. Han fikk meg til å gi vekk møblene mine! Etter kort tid forandret han seg,mye. Han psyket meg så totalt at jeg ikke lenger visste noen ting,han fikk meg til å oppgi alle vennene mine, og isolerte meg totalt. Han brukte fysisk makt mot meg,aldri slag,men han holdt meg fast,kvelte meg,holdt meg inntil veggen og slo hull i veggen ved siden av hodet mitt og han låste meg inne..

Han fikk meg til å leve i den troen at jeg ikke var verdt noe,ikke kunne noe og at jeg rett og slett var dum.Og at jeg aldri kom til å klare meg på egenhånd. Det gikk så langt at jeg satt på badet og vurderte selvmord da jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg hadde mange ganger rømt til foreldrene mine, men han klarte alltid å lokke meg tilbake. Det som fikk meg til å klare å stikke helt, var at han ble fysisk med mitt barn!! Da gikk det et stort lys opp for meg! Jeg har så dårlig samvittighet, for jeg trodde jeg hadde klart å skåne henne mot alt,men etter at vi flyttet har det kommet frem at hun fikk med seg mye. Hun sa ting som at han alltid kjeftet på meg og gjorde meg trist og lei,og han kjeftet på henne slik at hun ble redd..I dag kunne jeg sikkert ha drept han! Jeg hater meg selv for at jeg var så dum og blind!

 

Jeg flyktet til foreldrene mine,og ble der. Min far tok seg av all kontakt med han. Han brukte de neste to og et halvt årene på å prøve å kontakte meg,sendte blomster og ballonger. Den dag i dag blir jeg dårlig når jeg ser en rød audi..

 

Anonymous poster hash: 0f900...18a

Hadde ikke tenkt å være anonym

 

jeg er ikke Hi, men jeg tror min far kan være noe liknenede psykopat..

Han har aldri slått oss direkte,men vært fysisk og veldig skremmende.. Vi var alltid redd for han og voktet oss når han var der for å ikke "starte opp" noe. Likevel startet han stadig krangler om "ingenting" hvor man endte opp med alt man hadde gjort galt tidligere. Han var veldig opptatt av at vi "jobbet" hjemme som barn/ungdom, og vi passet søsken, bygget garasje, vasket biler og malte hus. Var alltid masse prosjekter hos oss, og vi ble tvungen til å være med fra vi var veldig unge. Han klikket ofte da han hadde mye å gjøre, men vi fant senere ut at han ikke trivdes bedre når det var lite å gjøre... Han kunne være sånn at når noen hadde gjort en jobb for han kom han å inspiserte.. han kunne være fornøyd med resultatet og skryte til å lage spetakkel en eller to dager senere pga for dårlig jobb... Off, når jeg tenker på det altså ( Det var en utrolig usikker barndom...

Etter jeg ble "voksen" ble han satt inn i fyllearresten da en i fam ringte politiet på han (første gang), fullt avhør av oss alle og besøksforbud i 6 mnd. Var overbevist om at han var psykopat! Vi kjente igjen alle tegn.

Likevel klarte han å komme inn på mamma igjen.. som alle ganger før dette (hun har prøvd å gå mange mange ganger) og bor nå hjemme igjen (han er nesten aldri hjemme da pga jobben), og nå har han "holdt" seg i over ett år uten fullstendig spetakkel her... noen sprekker har det dog vært, men ingenting fullstendig galt. Tidligere har han "gått løs på" oss både psykisk og noe fysisk, gjerne prøvd å provosere oss andre til å slå.. Nå er det bare småting som har skurret og jeg har følt han har mistet hodet noen ganger, men det har blitt brutt opp av at enten en av oss har gått eller jeg har lagt meg.. etterpå smisker han og forteller hvor mye han elsker meg.. Jeg er så forvirra det er vondt å ikke vite om pappa faktisk bryr seg om oss eller ikke..

Han er ekstremt opptatt av og avhengig av å beholde mamma (det er ikke penger da det er han som drar inn de), oss ungene er han ikke så opptatt av.. En gang hadde han kastet mamma ut av bilen da hun hadde måtte "velge" om hun brydde seg mer om oss ungene enn han, da hun satte oss først måtte hun ut av bilen..

Nå er det igjen i gang med å eskalere da mamma tenker på å gå fra han igjen.. Hun tror nå han har forandret seg og tror det skal bli lettere å gå denne ganga, og hun har en slags indre krise (midtlivskrise?) som gjør at jeg tror hun vil ha noe annet i livet.. Men jeg er redd...

Livet mitt har ikke vært lett, ikke da jeg var liten og heller ikke som voksen. Har ikke hatt et godt forhold med min eks (som også har vist seg å ha mindre empati enn vanlig), det har kostet meg dyrt, og smeller har jeg gått på. Jeg kommer meg ikke opp igjen.. Har slitt og slitt for å bli kvitt depresjon og mindreverdighets-følelser. Til tider tenker jeg mye på selvmord, selv om jeg vet jeg ikke kan gjøre det pga ungene mine som jeg elsker.

De fleste dagene nå er ok da, og ungene fungerer veldig godt nå.. Men de har ikke en optimal mor... og jeg er redd de aldri kommer til å få det heller..

Er det min skyld hvis jeg aldri klarer å bli som alle andre?

Aldri får den utdannelsen jeg ønsker jeg klarte, jobben jeg vil trives i.. Høres så lett ut, men i mine øyne er det ikke oppnåelig nå..

Råd til dere som lurer på om dere lever men en psykopat må hvertfall være -KOM dere ut... for all del!! Det ødelegger deg som person, men også ikke minst dine barn.. Og skaden kan være mer enn en ulykkelig barndom..

 

Anonymous poster hash: 89e02...4eb

[mamma_bergen]

 

 

 

Ja,jeg har vært sammen med en jeg tror er psykopat.

 

Først fremsto han som verdens mest snille og populære mann,men han var langt fra det! Han fikk meg til å flytte inn til han,han lovet meg hele verden. Han fikk meg til å gi vekk møblene mine! Etter kort tid forandret han seg,mye. Han psyket meg så totalt at jeg ikke lenger visste noen ting,han fikk meg til å oppgi alle vennene mine, og isolerte meg totalt. Han brukte fysisk makt mot meg,aldri slag,men han holdt meg fast,kvelte meg,holdt meg inntil veggen og slo hull i veggen ved siden av hodet mitt og han låste meg inne..

Han fikk meg til å leve i den troen at jeg ikke var verdt noe,ikke kunne noe og at jeg rett og slett var dum.Og at jeg aldri kom til å klare meg på egenhånd. Det gikk så langt at jeg satt på badet og vurderte selvmord da jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg hadde mange ganger rømt til foreldrene mine, men han klarte alltid å lokke meg tilbake. Det som fikk meg til å klare å stikke helt, var at han ble fysisk med mitt barn!! Da gikk det et stort lys opp for meg! Jeg har så dårlig samvittighet, for jeg trodde jeg hadde klart å skåne henne mot alt,men etter at vi flyttet har det kommet frem at hun fikk med seg mye. Hun sa ting som at han alltid kjeftet på meg og gjorde meg trist og lei,og han kjeftet på henne slik at hun ble redd..I dag kunne jeg sikkert ha drept han! Jeg hater meg selv for at jeg var så dum og blind!

 

Jeg flyktet til foreldrene mine,og ble der. Min far tok seg av all kontakt med han. Han brukte de neste to og et halvt årene på å prøve å kontakte meg,sendte blomster og ballonger. Den dag i dag blir jeg dårlig når jeg ser en rød audi..

 

Anonymous poster hash: 0f900...18a

Hadde ikke tenkt å være anonym

jeg er ikke Hi, men jeg tror min far kan være noe liknenede psykopat..

Han har aldri slått oss direkte,men vært fysisk og veldig skremmende.. Vi var alltid redd for han og voktet oss når han var der for å ikke "starte opp" noe. Likevel startet han stadig krangler om "ingenting" hvor man endte opp med alt man hadde gjort galt tidligere. Han var veldig opptatt av at vi "jobbet" hjemme som barn/ungdom, og vi passet søsken, bygget garasje, vasket biler og malte hus. Var alltid masse prosjekter hos oss, og vi ble tvungen til å være med fra vi var veldig unge. Han klikket ofte da han hadde mye å gjøre, men vi fant senere ut at han ikke trivdes bedre når det var lite å gjøre... Han kunne være sånn at når noen hadde gjort en jobb for han kom han å inspiserte.. han kunne være fornøyd med resultatet og skryte til å lage spetakkel en eller to dager senere pga for dårlig jobb... Off, når jeg tenker på det altså ( Det var en utrolig usikker barndom...

Etter jeg ble "voksen" ble han satt inn i fyllearresten da en i fam ringte politiet på han (første gang), fullt avhør av oss alle og besøksforbud i 6 mnd. Var overbevist om at han var psykopat! Vi kjente igjen alle tegn.

Likevel klarte han å komme inn på mamma igjen.. som alle ganger før dette (hun har prøvd å gå mange mange ganger) og bor nå hjemme igjen (han er nesten aldri hjemme da pga jobben), og nå har han "holdt" seg i over ett år uten fullstendig spetakkel her... noen sprekker har det dog vært, men ingenting fullstendig galt. Tidligere har han "gått løs på" oss både psykisk og noe fysisk, gjerne prøvd å provosere oss andre til å slå.. Nå er det bare småting som har skurret og jeg har følt han har mistet hodet noen ganger, men det har blitt brutt opp av at enten en av oss har gått eller jeg har lagt meg.. etterpå smisker han og forteller hvor mye han elsker meg.. Jeg er så forvirra det er vondt å ikke vite om pappa faktisk bryr seg om oss eller ikke..

Han er ekstremt opptatt av og avhengig av å beholde mamma (det er ikke penger da det er han som drar inn de), oss ungene er han ikke så opptatt av.. En gang hadde han kastet mamma ut av bilen da hun hadde måtte "velge" om hun brydde seg mer om oss ungene enn han, da hun satte oss først måtte hun ut av bilen..

Nå er det igjen i gang med å eskalere da mamma tenker på å gå fra han igjen.. Hun tror nå han har forandret seg og tror det skal bli lettere å gå denne ganga, og hun har en slags indre krise (midtlivskrise?) som gjør at jeg tror hun vil ha noe annet i livet.. Men jeg er redd...

Livet mitt har ikke vært lett, ikke da jeg var liten og heller ikke som voksen. Har ikke hatt et godt forhold med min eks (som også har vist seg å ha mindre empati enn vanlig), det har kostet meg dyrt, og smeller har jeg gått på. Jeg kommer meg ikke opp igjen.. Har slitt og slitt for å bli kvitt depresjon og mindreverdighets-følelser. Til tider tenker jeg mye på selvmord, selv om jeg vet jeg ikke kan gjøre det pga ungene mine som jeg elsker.

De fleste dagene nå er ok da, og ungene fungerer veldig godt nå.. Men de har ikke en optimal mor... og jeg er redd de aldri kommer til å få det heller..

Er det min skyld hvis jeg aldri klarer å bli som alle andre?

Aldri får den utdannelsen jeg ønsker jeg klarte, jobben jeg vil trives i.. Høres så lett ut, men i mine øyne er det ikke oppnåelig nå..

Råd til dere som lurer på om dere lever men en psykopat må hvertfall være -KOM dere ut... for all del!! Det ødelegger deg som person, men også ikke minst dine barn.. Og skaden kan være mer enn en ulykkelig barndom..

 

Anonymous poster hash: 89e02...4eb

Jeg tror enkelte ikke kan være oppriktig glad i andre, men at de får et "eierforhold" til andre mennesker..Jeg skjønner det er vondt å ha en slik forelder, og at det kan ha ødelagt mye for deg, jeg vil gi deg en klem!

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja,jeg har vært sammen med en jeg tror er psykopat.

 

Først fremsto han som verdens mest snille og populære mann,men han var langt fra det! Han fikk meg til å flytte inn til han,han lovet meg hele verden. Han fikk meg til å gi vekk møblene mine! Etter kort tid forandret han seg,mye. Han psyket meg så totalt at jeg ikke lenger visste noen ting,han fikk meg til å oppgi alle vennene mine, og isolerte meg totalt. Han brukte fysisk makt mot meg,aldri slag,men han holdt meg fast,kvelte meg,holdt meg inntil veggen og slo hull i veggen ved siden av hodet mitt og han låste meg inne..

Han fikk meg til å leve i den troen at jeg ikke var verdt noe,ikke kunne noe og at jeg rett og slett var dum.Og at jeg aldri kom til å klare meg på egenhånd. Det gikk så langt at jeg satt på badet og vurderte selvmord da jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg hadde mange ganger rømt til foreldrene mine, men han klarte alltid å lokke meg tilbake. Det som fikk meg til å klare å stikke helt, var at han ble fysisk med mitt barn!! Da gikk det et stort lys opp for meg! Jeg har så dårlig samvittighet, for jeg trodde jeg hadde klart å skåne henne mot alt,men etter at vi flyttet har det kommet frem at hun fikk med seg mye. Hun sa ting som at han alltid kjeftet på meg og gjorde meg trist og lei,og han kjeftet på henne slik at hun ble redd..I dag kunne jeg sikkert ha drept han! Jeg hater meg selv for at jeg var så dum og blind!

 

Jeg flyktet til foreldrene mine,og ble der. Min far tok seg av all kontakt med han. Han brukte de neste to og et halvt årene på å prøve å kontakte meg,sendte blomster og ballonger. Den dag i dag blir jeg dårlig når jeg ser en rød audi..

 

Anonymous poster hash: 0f900...18a

Hadde ikke tenkt å være anonym

jeg er ikke Hi, men jeg tror min far kan være noe liknenede psykopat..

Han har aldri slått oss direkte,men vært fysisk og veldig skremmende.. Vi var alltid redd for han og voktet oss når han var der for å ikke "starte opp" noe. Likevel startet han stadig krangler om "ingenting" hvor man endte opp med alt man hadde gjort galt tidligere. Han var veldig opptatt av at vi "jobbet" hjemme som barn/ungdom, og vi passet søsken, bygget garasje, vasket biler og malte hus. Var alltid masse prosjekter hos oss, og vi ble tvungen til å være med fra vi var veldig unge. Han klikket ofte da han hadde mye å gjøre, men vi fant senere ut at han ikke trivdes bedre når det var lite å gjøre... Han kunne være sånn at når noen hadde gjort en jobb for han kom han å inspiserte.. han kunne være fornøyd med resultatet og skryte til å lage spetakkel en eller to dager senere pga for dårlig jobb... Off, når jeg tenker på det altså ( Det var en utrolig usikker barndom...

Etter jeg ble "voksen" ble han satt inn i fyllearresten da en i fam ringte politiet på han (første gang), fullt avhør av oss alle og besøksforbud i 6 mnd. Var overbevist om at han var psykopat! Vi kjente igjen alle tegn.

Likevel klarte han å komme inn på mamma igjen.. som alle ganger før dette (hun har prøvd å gå mange mange ganger) og bor nå hjemme igjen (han er nesten aldri hjemme da pga jobben), og nå har han "holdt" seg i over ett år uten fullstendig spetakkel her... noen sprekker har det dog vært, men ingenting fullstendig galt. Tidligere har han "gått løs på" oss både psykisk og noe fysisk, gjerne prøvd å provosere oss andre til å slå.. Nå er det bare småting som har skurret og jeg har følt han har mistet hodet noen ganger, men det har blitt brutt opp av at enten en av oss har gått eller jeg har lagt meg.. etterpå smisker han og forteller hvor mye han elsker meg.. Jeg er så forvirra det er vondt å ikke vite om pappa faktisk bryr seg om oss eller ikke..

Han er ekstremt opptatt av og avhengig av å beholde mamma (det er ikke penger da det er han som drar inn de), oss ungene er han ikke så opptatt av.. En gang hadde han kastet mamma ut av bilen da hun hadde måtte "velge" om hun brydde seg mer om oss ungene enn han, da hun satte oss først måtte hun ut av bilen..

Nå er det igjen i gang med å eskalere da mamma tenker på å gå fra han igjen.. Hun tror nå han har forandret seg og tror det skal bli lettere å gå denne ganga, og hun har en slags indre krise (midtlivskrise?) som gjør at jeg tror hun vil ha noe annet i livet.. Men jeg er redd...

Livet mitt har ikke vært lett, ikke da jeg var liten og heller ikke som voksen. Har ikke hatt et godt forhold med min eks (som også har vist seg å ha mindre empati enn vanlig), det har kostet meg dyrt, og smeller har jeg gått på. Jeg kommer meg ikke opp igjen.. Har slitt og slitt for å bli kvitt depresjon og mindreverdighets-følelser. Til tider tenker jeg mye på selvmord, selv om jeg vet jeg ikke kan gjøre det pga ungene mine som jeg elsker.

De fleste dagene nå er ok da, og ungene fungerer veldig godt nå.. Men de har ikke en optimal mor... og jeg er redd de aldri kommer til å få det heller..

Er det min skyld hvis jeg aldri klarer å bli som alle andre?

Aldri får den utdannelsen jeg ønsker jeg klarte, jobben jeg vil trives i.. Høres så lett ut, men i mine øyne er det ikke oppnåelig nå..

Råd til dere som lurer på om dere lever men en psykopat må hvertfall være -KOM dere ut... for all del!! Det ødelegger deg som person, men også ikke minst dine barn.. Og skaden kan være mer enn en ulykkelig barndom..

 

Anonymous poster hash: 89e02...4eb

Jeg tror enkelte ikke kan være oppriktig glad i andre, men at de får et "eierforhold" til andre mennesker..Jeg skjønner det er vondt å ha en slik forelder, og at det kan ha ødelagt mye for deg, jeg vil gi deg en klem!

 

tusen takk!! Jeg tror du har rett og at det er slik han er..

Takker veldig for klem <3

 

Anonymous poster hash: 89e02...4eb