Er det tabu å være ufrivillig barnløs?

[Anonym bruker]

Et stort antall mennesker er ufrivillig barnløse, men få snakker høyt om det. Den eneste jeg har snakket åpent om det om er en nær venninne, hun forteller selv at hun er redd andre skal se litt ned på henne. Hun kom i overgangsalderen tidligere enn "normalt". Hun ville vente til alt var på plass før hun fikk barn, og var 30 år da prøvingen startet. Hun sier selv at hun angrer på hun ikke begynte tidligere, men hun naturligvis ikke kunne vite at hun skulle bli ufertil så tidlig. Hun sier selv hun syns det er vanskelig å snakke høyt om det med andre, hun er redd for at folk skal tenke at når man venter såpass lenge er dette en konsekvens man må ta.

 

Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 6dc45...dc2

[Anonym bruker]

Jeg tenker at hun har mulighet om hun vil. Var som henne bare min overgangsalder var i starten av 20 årene, er 44 nå og født tre barn.

 

Anonymous poster hash: b1a4a...0fd

[Anonym bruker]

Vi begynte prøvingen da jeg var 19 og var ufrivillig barnløse i 8 år, så her var det i alle fall ikke pga alder. Likevel syntes jeg det var vanskelig å fortelle andre, var redd de skulle se ned på meg og følte meg mindre verdt som menneske og kvinne.

 

Samtidig setter du på en måte følelsene dine på utstilling når du sier du er ufrivillig barnløs. Selv om du bare forteller fakta, så vil de fleste, i alle fall de som har ønsket seg og/eller fått barn selv, kunne tenke seg til at det er en sorg og såre følelser der. Også er det mange som har problemer med hvordan de skal forholde seg til en sånn opplysning, og det kan gjøre det ganske ubehagelig å fortelle det.

Anonymous poster hash: 56ffa...7e5

[Anonym bruker]

Jeg venter nå min første til sommeren, men var ufrivillig barnløs i 10 år.

For meg var deg aldri tabu. Jeg fortalte til alle som gadd å høre på.

Viktig at folk som sliter (med hva det måtte være) kan være et godt forbilde å snakke om vanskelighetene.

 

Anonymous poster hash: d9ca2...f89

[Anonym bruker]

Det er veldig tabu for meg. Føler at meningen med livet er å reprodusere seg, og når jeg ikke klarer det så er det en stor feil ved meg.

 

Anonymous poster hash: 454a1...930

[lover]

Det er i alle fall litt trist, å ikke få oppleve å få barn særlig når man ønsker det sterkt. 

[Anonym bruker]

Ja, det er til en viss grad tabu. Mange synes det er vanskelig å snakke om, mange tar det fremdeles for gitt at barnløse har valgt det selv eller at sekundært barnløse bare somler med nummer to.

 

Jeg har vært ufrivillig barnløs både før nummer en og to, fått begge barna med betydelig medisinsk hjelp og kan av medisinske årsaker aldri få en nummer tre. Jeg opplevde også at det var vanskelig å snakke om, nettopp fordi det var en enorm sorg og frykt koblet til det der og da. Den var jeg ikke klar for å dele med andre enn mine aller nærmeste.

Anonymous poster hash: 23bde...879

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes at det er et problem som skal løses og ikke dveles over. Jeg forstår at det er et stort problem for par det gjelder. Heldigvis lever vi i århundret når du kan løse det problemet. Venninna mi var ufrivillig barnløs veldig lenge. Problemet var at de kunne ikke finne med det første hva som ikke funket. Mannen hadde nok sædceller og god bevegelighet, med henne var det alt i orden. Til slutt, og etter flere år, fant de ut at mannen var 100% steril siden hver sædcelle hans hadde noe på seg som ødela befruktet egg. Og dermed var han steril, med alle over 100 millioner sædceller. Men det fantes løsning. Sædcellene hans kunne renses og kona ble gravid med en gang. De har nå tre barn.

Anonymous poster hash: 4855c...645

[TanteTroll]

Nei, jeg synes at det er et problem som skal løses og ikke dveles over. Jeg forstår at det er et stort problem for par det gjelder. Heldigvis lever vi i århundret når du kan løse det problemet. Venninna mi var ufrivillig barnløs veldig lenge. Problemet var at de kunne ikke finne med det første hva som ikke funket. Mannen hadde nok sædceller og god bevegelighet, med henne var det alt i orden. Til slutt, og etter flere år, fant de ut at mannen var 100% steril siden hver sædcelle hans hadde noe på seg som ødela befruktet egg. Og dermed var han steril, med alle over 100 millioner sædceller. Men det fantes løsning. Sædcellene hans kunne renses og kona ble gravid med en gang. De har nå tre barn. Anonymous poster hash: 4855c...645

Du vet det, at når du ønsker noe sterkt i mange år, og møter skuffelse på skuffelse, da er det vanskelig å ikke dvele ved det.

Det er mye som er forferdelig vondt og vanskelig med å være ufrivillig barnløs, og jeg tror faktisk ikke de som ikke har vært igjennom det selv kan forstå hvordan det er. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

 

Vi var ufrivillig barnløse i mange år før vi lykkedes etter mange ivf-forsøk. Jeg var aldri åpen om det, rett og slett for å skåne meg selv for spørsmål. Det var mye sorg og "katastrofetanker" inne i bildet. Jeg skammet meg aldri, følte aldri på tabu, men jeg er en privat person, og ønsket ikke å dele dette med andre mens det sto på. I ettertid er det ingen hemmelighet at vi har vært ufrivillig barnløse og har fått hjelp til å få barn.

[Anonym bruker]

 

Nei, jeg synes at det er et problem som skal løses og ikke dveles over. Jeg forstår at det er et stort problem for par det gjelder. Heldigvis lever vi i århundret når du kan løse det problemet.

Anonymous poster hash: 4855c...645

 

 

Det er ikke så enkelt.

 

Slett ikke alle infertile kan finne årsaken til manglende evne til å bli gravide eller fullføre svangerskap. Av de som kan det, kan slett ikke alle behandles. Av de som ikke kan behandles, kan slett ikke alle "bare adoptere" i stedet (og det er ikke sammenlignbart, forøvrig).

 

For de heldige, som kan få hjelp, venter ofte mange år med tunge emosjonelle, fysiske og økonomiske byrder. Det kan være ekstremt slitsomt å gå gjennom de behandlingene som må til. Det kan tulle til arbeidslivet i lange perioder, for ikke å snakke om det sosiale og personlige livet. Det kan være en stor belastning for parforholdet. Det kan ta på økonomien.

 

Anonymous poster hash: 23bde...879

[Anonym bruker]

Årene som ufb var uten tvil de tøffeste for meg. Det gikk heldigvis bra til slutt, og jeg føler meg langt mer verdt som menneske i dag.

Anonymous poster hash: 6d1b3...5f0

[skjotta]

Det er utrolig vanskelig å snakke med ufrivillig barnløse.

 

ei jeg står nær er det og selv om de prøver absolutt alt har de fortsatt ikke lykkes.

 

jeg føler ofte at en samtale med henne er som en sti full av feller og fallgruver. Jeg må vokte ordene mine hele tiden fordi hun blir såret og lei seg over ting jeg ikke tenkte på at kunne oppfattes slik.

 

for eksempel så vi et program om kroppen og utvikling en gang der de viste skjelett av et foster i uke 30. Jeg sa at jeg syntes det var kult og da ble hun fortvilet og snakket om hvor fælt det var for henne å se slike ting fordi hun hadde jo mistet barn (i uke 6) hun synes også det er fælt dersom jeg snakker om barna mine. Dersom jeg forteller om noe de har gjort er svaret somregel "skal jeg aldri få bli mamma keg?"

[skjotta]

For kjapp. Poenget er at det hun sliter med er noe jeg ikke kan sette meg inn i eller forstå og siden det er en så stor del av livet hennes og siden en så stor del av livet mitt er vondt for henne har vi lite å snakke om.

 

Det er ikke tabu, vi snakker om det ofte, men kun om henne. For henne virker det nesten som om det er mitt familieliv som er tabu.

 

Det er vanskelig...

[Anonym bruker]

Er enig med de over som sier at det ikke er tabu, men rett og slett sårt og vondt for de det gjelder. Jeg har selv ikke vært i den situasjonen, men har ingen problemer med å forstå at det må være tøft å se "alle andre" lykkes, når en selv ikke kan få det man ønsker seg mest.

 

Blir overrasket over at enkelte bagatelliserer dette, litt lettvint å bare si "jaja, det ordner seg!"? Som det blir påpekt, så gjør det jo ikke det for alle, og uansett unner jeg ingen 5-10 år med prøving, aborter, IVF osv. Og oppi dette skal man liksom glede seg over alle andres graviditeter og babyer.

 

Anonymous poster hash: 5a7a0...c70

[TanteTroll]

For kjapp. Poenget er at det hun sliter med er noe jeg ikke kan sette meg inn i eller forstå og siden det er en så stor del av livet hennes og siden en så stor del av livet mitt er vondt for henne har vi lite å snakke om.

Det er ikke tabu, vi snakker om det ofte, men kun om henne. For henne virker det nesten som om det er mitt familieliv som er tabu.

Det er vanskelig...

Forhåpentligvis kommer hun dit hvor hun klarer å se at dine barn og at du nevner barna dine ikke har noe med hennes barnløshet å gjøre. Jeg har grått masse når andre har blitt gravide, og noen ganger følt at de nesten gjorde det bare for å være ekle mot meg (selv om de ikke visste jeg var ufrivillig barnløs). Det betød ikke at jeg ikke var glad på deres vegne, jeg måtte bare tenke og gråte på egne vegne før jeg var klar til å gratulere. Jeg har slitt med mye vonde følelser, men ikke delt dem med andre. Det høres ut som venninna di deler tankene jeg hadde dårlig samvittighet for å tenke.

 

Jeg skjønner det er tøft når du føler du ikke kan snakke naturlig om familien din. Hun setter sikkert pris på at du orker å høre på henne. Håper hun etterhvert klarer å høre om ditt familieliv, og selvfølgelig at hun lykkes etterhvert. Vi brukte 7 år før vi fikk barn. Tøff prosess, men jammen er det verdt det.

[Anonym bruker]

 

Nei, jeg synes at det er et problem som skal løses og ikke dveles over. Jeg forstår at det er et stort problem for par det gjelder. Heldigvis lever vi i århundret når du kan løse det problemet. Venninna mi var ufrivillig barnløs veldig lenge. Problemet var at de kunne ikke finne med det første hva som ikke funket. Mannen hadde nok sædceller og god bevegelighet, med henne var det alt i orden. Til slutt, og etter flere år, fant de ut at mannen var 100% steril siden hver sædcelle hans hadde noe på seg som ødela befruktet egg. Og dermed var han steril, med alle over 100 millioner sædceller. Men det fantes løsning. Sædcellene hans kunne renses og kona ble gravid med en gang. De har nå tre barn. Anonymous poster hash: 4855c...645

Du vet det, at når du ønsker noe sterkt i mange år, og møter skuffelse på skuffelse, da er det vanskelig å ikke dvele ved det.

Det er mye som er forferdelig vondt og vanskelig med å være ufrivillig barnløs, og jeg tror faktisk ikke de som ikke har vært igjennom det selv kan forstå hvordan det er. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

 

Vi var ufrivillig barnløse i mange år før vi lykkedes etter mange ivf-forsøk. Jeg var aldri åpen om det, rett og slett for å skåne meg selv for spørsmål. Det var mye sorg og "katastrofetanker" inne i bildet. Jeg skammet meg aldri, følte aldri på tabu, men jeg er en privat person, og ønsket ikke å dele dette med andre mens det sto på. I ettertid er det ingen hemmelighet at vi har vært ufrivillig barnløse og har fått hjelp til å få barn.

De fleste av oss har vært gjennom opplevelser som venninnene våres ikke har vært gjennom. Feks jeg blødde hele svangerskap. Hver dag,nesten hvert minutt. Leger kunne ikke forstå hvorfor. Det er nesten umulig for noen å forstå hva jeg gikk gjennom. Jeg blødde,de fleste ville vært urolig men jeg ble rådet til å slappe av siden det bare forverret situasjon. Det tok enorm tålmodighet og ro Siden barnet var inni meg. slik er det. En må slåss med det en har. Jeg vet at det kan være vanskelig,virke umulig osv. Jeg vet at ikke alle får muligheten til å bli foreldre. Og ja,ikke alle ivf forsøkene blir til suksess.

 

Anonymous poster hash: 4855c...645