Ny barnefar, nytt svangerskap, like jævlig..

[Ellemelle89]

Hei hå! Hadde aldri trodd jeg kom til å gå så langt som å skrive her, men nå føler jeg meg virkelig frustrert. Trenger noen gode, saklige råd og kanskje litt forståelse?

 

Jeg har en nydelig gutt på 2 år med eksen min og venter nå nr 2 med ny kjæreste og samboer. Forrige svabgerskap var et helvete uten like på grunn av eksen min. Han var ikke klar for å bli far (svangerskapet var ikke planlagt) og han oppførte seg deretter. I 38 uker hadde jeg det omtrent konstant jævlig. Han drakk seg full i helgene med kompisene (som jeg ikke kan fordra..) mens jeg satt hjemme og gråt. Han løy om hvor han var, jeg kjørte rundt og hylgrein mens jeg lette etter han midt på natta, han hadde et par turer på glattcella pga idiotisk oppførsel (dust når han drikker), han lo av meg foran kameratene sine når jeg gråt, vi kranglet så busta føyk og jeg følte meg bare så utrolig ensom. Var bare 18 år gammel, og hadde i tillegg to av mine beste venninner som var så sjalue på at jeg var gravid, at de gikk i mot meg. Spredde stygge rykter og alt var bare et kaos. Dere som har vært gravide selv husker kanskje hvor fryktelig sårbare man er og hvor mye trygghet, kjærlighet og omsorg man egentlig trenger.. Og så er det så fryktelig vondt når den du elsker ikke gir deg det.

 

Nå venter jeg som sagt barn nr 2 med ny mann. Dette er en jeg har kjent i mange år og som alltid har betydd vanvittig mye for meg. I desember 2014 mistet han brått sin tvillingbror og den viktigste i livet sitt i selvmord, og vi har kommet veldig nære hverandre etter dette. Vi har vært kjærester i 6 mnder, men kjent hverandre i 6 år. Kjæresten min har hatt en heftig fortid som amfetaminavhengig. Han var skikkelig på kjøret i 3 år, har vært i fengsel, mistet moren i overdose som 17 åring, tvillingbroren i selvmord for 5 mnder siden og ja - livet har vært et kaos. Nå har han derimot vært rusfri i ett år og vi har sammen blitt enige om ikke å nyte alkohol bortsett fra i veldig spesielle anledninger pga dette kan gjøre at han blir mer fristet til andre rusmidler.

 

Dessverre er det en del likheter med dette svangerskapet og forrige, og det gjør meg så inderlig redd.. Jeg har igjen fått to av mine nærmeste mot meg (er det mulig..) fordi de er så utrolig misunnelige på at jeg skal ha barn på nytt. Noen jenter klarer bare ikke unne andre lykke! Dette har vært fryktelig tungt for meg. Hun ene maset på meg om at jeg måtte ta abort da jeg var noe i tvil selv, og har ikke snakket til meg siden den dagen jeg fortalte henne gledesnyheten om at jeg ville beholde. Dette med mine to venninner har gått utrolig inn på meg, og jeg har vært skikkelig nedfor. Jeg er forresten gravid i uke 16. Eksen min holder også et helvete på jord, og jeg føler meg sliten og lei meg. Dette har jeg fortalt kjæresten min om, og der får jeg lite forståelse og støtte, noe som er veldig ulikt han.

 

Så i går på morgenen hadde vi en krangel - tidenes. Kjæresten min stod opp litt senere enn meg. Jeg hadde dusjet og satt i sofaen i telefonen med ei venninne. Så slapp helvete løs. Ut fra ingenting ble kjæresten min så fryktelig sinna og ufin som jeg aldri har sett eller hørt han før! Han skrek til meg og når jeg spurte om hva som hadde gjort han så sint, fikk jeg "ingenting!" tilbake. Jeg spurte om han kunne snakke fint til meg og ikke være så frekk, og da sa han at han ga faen i hvordan han snakket til meg. Jeg er sikker på at kjeven min nærmest var i gulvet og øynene på utsiden av skallen fordi jeg var så sjokka. Men så klikket det totalt for meg. Jeg kastet telefonen min hardt etter han, hylte, gråt og skrek, veltet noen store lysestaker og ropte at jeg ville ha han ut herfra! Jeg gikk inn på rommet og kastet alle klærne hans på trappa. Dette har kun skjedd én gang tidligere: I mitt forrige svangerskap. Kjæresten min roet seg veldig fort ned da han så hvor sint, såret og fortvilt jeg var, og prøvde å roe meg på en veldig fin måte. Dette gikk ikke. Jeg hadde fått nok av ALT! Så utslitt og nedfor jeg har vært de to siste mndene, så mye som jeg har gråtet på skuldra hans og alt jeg har strevd med med eksen i det siste så var dette bare det siste jeg trengte fra han! Vi har kranglet en del i det siste, og jeg sier ikke det at jeg er perfekt, men kranglene har vært pga hans ustabile humør, og jeg finner ikke ut hva som ligger bak det..

 

Jeg fikk en melding fra bestekompisen hans i går som skrev at kjæresten min var hos han. Han visste vi ikke hadde snakket etter krangelen, og tenkte kanskje jeg ville vite hvor han var. Jeg spurte om de drakk alkohol, og fikk ja som svar. Da rablet hele verden min. For noen av dere så vil dere kanskje tenke at jeg overdriver, og at han må få lov til å drikke når vi har kranglet. Men dette er det eneste jeg har bedt på mine knær om at han aldri må gjøre mot meg - nettopp på grunn av mitt forrige svangerskap. Det å ligge hjemme med klump i magen fordi kjæresten din drikker seg drita etter en krangel, mens du ligger hjemme, gravid, ensom og bekymra. Dette er det styggeste han kunne gjort mot meg, og det vet han. Men egoet ble størst av alt og han trosset vår avtale.

 

Nå ligger jeg her i sengen på morgenkvisten. Aner ikke hvor kjæresten min er. Aner ikke hvor han endte opp i går. Aner ikke om han ble dritings. Aner ikke om fristelsen for annen rus ble for stor. Men jeg vet to ting: Han vil våkne med de verste nervene noen gang (han sliter veldig etter fylla) og jeg har klart å få akkurat det samme jævlige svangerskapet som sist. Eneste forskjellen er at jeg er mer voksen, mer selvstendig, enda tøffere, enda hardere og jeg har ikke ringt eller sendt en eneste melding, og jeg har ikke brukt natta på å lete etter han. Jeg skal IKKE ha samme opplevelse av svangerskapet som sist. Dette er noe jeg lovte meg selv forrige gang. At mer respekt for meg selv skal jeg jammen ha!

 

Så nå kommer jeg til den delen hvor jeg trenger noen arme råd.. Hva skal jeg gjøre? Fortjente jeg ikke en unnskyldning i går? Ikke minst i dag? Skal jeg snakke med han hvis han ringer? Skal jeg være tilgjengelig? Skal jeg godta dette denne gangen? Skal jeg bare ignorere han noen dager og la han få virkelig kjenne på hva han har gjort? Jeg trenger noen gode tilbakemeldinger. Tusen takk!

[Anonym bruker]

Verken du eller kjæresten din oppfører dere normalt. Det er ikke innenfor normen i et parforhold å skrikegrine, kaste og velte ting. Det er bekymringsverdig at dere har omsorgen for et barn og venter et til.

 

Bestill time på familievernkontoret først om sist, be om hjelp til å snakke sammen om hvordan dere skal endre dette sporenstreks.

Anonymous poster hash: 20a74...aa8

[Anonym bruker]

Beklager, men nå blir jeg litt streng her.

 

Svangerskap og barnefar nr.1: Dårlig erfaring

 

Svangerskap og barnefar nr.2: Du velger igjen en med en fortid som er utover det vanlige. Du velger en som har mye baggasje, som du har vært kjæreste med i kun kort tid og som har vært rusfri i kun kort tid.

 

Du tar dårlige valg. Dessverre, men du gjør det. Du velger å få barn med menn som er ustabile, som har rusproblemer, som ikke er egnet til å bli fedre og som ikke vil sette andre enn seg selv først.

 

Det hjelper deg ikke så mye nå, men du burde oppsøke hjelp slik at du i fremtiden kan bli bedre rustet til å ta gode valg.

Anonymous poster hash: 6f4fe...838

[Ellemelle89]

Verken du eller kjæresten din oppfører dere normalt. Det er ikke innenfor normen i et parforhold å skrikegrine, kaste og velte ting. Det er bekymringsverdig at dere har omsorgen for et barn og venter et til. Bestill time på familievernkontoret først om sist, be om hjelp til å snakke sammen om hvordan dere skal endre dette sporenstreks. Anonymous poster hash: 20a74...aa8

Da kan jeg "trøste" deg med at jeg er en utrolig omsorgsfull og god mamma, og ingen av disse kranglene (har aldri vært så ille som denne noen gang) skjer med barn tilstede. Dette har ingenting med gutten min å gjøre. Kjæresten min er en fantastisk stepappa.

[Anonym bruker]

Du må åpne øynene dine. Du tar valg som er helt vanvittige, og jeg nekter å tro at det ikke går utover barnet/a. Få hjelp!

 

Anonymous poster hash: dc546...1fe

[Anonym bruker]

 

Verken du eller kjæresten din oppfører dere normalt. Det er ikke innenfor normen i et parforhold å skrikegrine, kaste og velte ting. Det er bekymringsverdig at dere har omsorgen for et barn og venter et til. Bestill time på familievernkontoret først om sist, be om hjelp til å snakke sammen om hvordan dere skal endre dette sporenstreks. Anonymous poster hash: 20a74...aa8

Da kan jeg "trøste" deg med at jeg er en utrolig omsorgsfull og god mamma, og ingen av disse kranglene (har aldri vært så ille som denne noen gang) skjer med barn tilstede. Dette har ingenting med gutten min å gjøre. Kjæresten min er en fantastisk stepappa.

 

 

Les en gang til hva du har skrevet i hovedinnlegget og spør deg selv: Er denne mannen en god kjæreste, en god stepappa og vil han bli en god far?

 

Anonymous poster hash: 6f4fe...838

[Gjest]

Løp! ! Hvor finner du disse mannfolka? Ikke vondt ment og vil deg vel. Er jo ikke mors beste barn dette her. Og dette vil du utsette en skjør 2 åring for??

Endret 19. april 2015 av Gjest

[Mamma_til_2]

Ut fra det du skriver så har du 2 valg, du kan velge og stå i det, få time til veiledning og samtaletrapi med din nye samboer, men bestandig huske gårsdagen og være redd for at dette skal skje igjen, kanskje det Gjør det kanskje ikke, slik jeg ser det så kan du fort bli kuet.

 

Eller du kan velge og gå fra han bli alene med begge barna noe som er tøft men kanskje best.

Tenk på deg selv og barna før du tenker på mannen.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hvor var barnet ditt når dere kranglet?

[Anonym bruker]

Jeg er helt sjokkert, hva slags forhold er det du setter barn inn i.

 

Du er veldig ung, 20 år, og lever i helt kaotiske og unormale forhold med aggresive menn, fjortisdrama med venninner og virker ganske dysfunksjonell selv også.

 

Beklager den krasse tonen, men ingen av dere oppfører dere normalt. Hvor var 2-åringen din i går kveld?

 

Jeg håper barnevernet kommer på banen for du trenger seriøst hjelp. Man oppdrar ikke barn i en slik verden som du beskriver her. Tenker at du trenger å skifte miljø helt, komme deg vekk fra disse mennene og venninnene og bygge opp et rolig, stabilt og trygt liv for deg og barna et annet sted, begynne på nytt med veiledning og hjelp.

 

Kanskje et mødrehjem er et fint førstesteg?

 

Anonymous poster hash: ffc97...bf5

[Brennheite Badeand]

Støtter ideen om å oppsøke familievernkontoret.

Du har tatt noen ukloke valg, blant annet å velge å bli gravid i et ferskt forhold med en mann med mye bagasje.

Det skulle nok ikke forundre meg om disse venninnene dine som "ikke unner deg lykke" gjør nettopp det, og at de er oppriktig bekymret for deg- det er neppe misunnelse vi snakker om.

Men gjort er gjort, du får ikke ombestemt deg nå - så gjør det beste ut av det, for din egen og ikke minst for barnas skyld.

Lykke til

[Anonym bruker]

Støtter ideen om å oppsøke familievernkontoret.

Du har tatt noen ukloke valg, blant annet å velge å bli gravid i et ferskt forhold med en mann med mye bagasje.

Det skulle nok ikke forundre meg om disse venninnene dine som "ikke unner deg lykke" gjør nettopp det, og at de er oppriktig bekymret for deg- det er neppe misunnelse vi snakker om.

Men gjort er gjort, du får ikke ombestemt deg nå - så gjør det beste ut av det, for din egen og ikke minst for barnas skyld.

Lykke til

 

Tenkte det samme.

 

Anonymous poster hash: 6f4fe...838

[Ellemelle89]

Verken du eller kjæresten din oppfører dere normalt. Det er ikke innenfor normen i et parforhold å skrikegrine, kaste og velte ting. Det er bekymringsverdig at dere har omsorgen for et barn og venter et til. Bestill time på familievernkontoret først om sist, be om hjelp til å snakke sammen om hvordan dere skal endre dette sporenstreks. Anonymous poster hash: 20a74...aa8

Da kan jeg "trøste" deg med at jeg er en utrolig omsorgsfull og god mamma, og ingen av disse kranglene (har aldri vært så ille som denne noen gang) skjer med barn tilstede. Dette har ingenting med gutten min å gjøre. Kjæresten min er en fantastisk stepappa.

 Les en gang til hva du har skrevet i hovedinnlegget og spør deg selv: Er denne mannen en god kjæreste, en god stepappa og vil han bli en god far? Anonymous poster hash: 6f4fe...838 [/

[/

 

Han vil bli en god pappa. Det har han vist meg nå siden vi begynte å holde på for 7 mnder siden. Han tar seg utrolig godt av min lille vakre gutt. Men jeg spør jo dere om råd her nå fordi jeg er så usikker på kjærestedelen? Jeg aner jo ikke hva andre gravide opplever med sine kjærester/ ekser/ samboere? Får de panikk og oppfører seg dust? Eller er oppførselen til kjæresten min uakseptabel? Er jo dette jeg vil ha synspunkter på? Bør jeg gå min vei før dette forholdet blir like usunt som sist? Vi har aldri kranglet eller hatt en slik situasjon som dette før! Er derfor jeg spør nå, tidlig i svangerskapet, for å kunne ta det beste valget. Kan man godta slik som dette én gang og forvente at det ikke skjer flere ganger? Eller burde jeg gå min vei allerede nå? Jeg vil be dere slutte å dra inn guttungen min, fordi denne saken gjelder ikke han akkurat nå. Han er i trygge soner. Eksen min, som er en stor drittsekk mot meg, er fantastisk mot sønnen min. Han elsker han over alt på jord. Det samme med min nåværende kjæreste. Det er vi som par som trenger råd. Ikke i forhold til omsorg for gutten min.

[Ellemelle89]

Hvor var barnet ditt når dere kranglet?

Hos sin pappa. Slikt som dette skjer ALDRI med mitt barn til stedet. Jeg er mer oppegående enn som så.

[Ellemelle89]

Ut fra det du skriver så har du 2 valg, du kan velge og stå i det, få time til veiledning og samtaletrapi med din nye samboer, men bestandig huske gårsdagen og være redd for at dette skal skje igjen, kanskje det Gjør det kanskje ikke, slik jeg ser det så kan du fort bli kuet.

Eller du kan velge og gå fra han bli alene med begge barna noe som er tøft men kanskje best.

Tenk på deg selv og barna før du tenker på mannen.

Tusen hjertelig takk! Var dette jeg trengte å høre. Setter utrolig stor pris på det!

[Anonym bruker]

 

 

Verken du eller kjæresten din oppfører dere normalt. Det er ikke innenfor normen i et parforhold å skrikegrine, kaste og velte ting. Det er bekymringsverdig at dere har omsorgen for et barn og venter et til. Bestill time på familievernkontoret først om sist, be om hjelp til å snakke sammen om hvordan dere skal endre dette sporenstreks. Anonymous poster hash: 20a74...aa8

Da kan jeg "trøste" deg med at jeg er en utrolig omsorgsfull og god mamma, og ingen av disse kranglene (har aldri vært så ille som denne noen gang) skjer med barn tilstede. Dette har ingenting med gutten min å gjøre. Kjæresten min er en fantastisk stepappa.

 Les en gang til hva du har skrevet i hovedinnlegget og spør deg selv: Er denne mannen en god kjæreste, en god stepappa og vil han bli en god far? Anonymous poster hash: 6f4fe...838 [/

[/

 

Han vil bli en god pappa. Det har han vist meg nå siden vi begynte å holde på for 7 mnder siden. Han tar seg utrolig godt av min lille vakre gutt. Men jeg spør jo dere om råd her nå fordi jeg er så usikker på kjærestedelen? Jeg aner jo ikke hva andre gravide opplever med sine kjærester/ ekser/ samboere? Får de panikk og oppfører seg dust? Eller er oppførselen til kjæresten min uakseptabel? Er jo dette jeg vil ha synspunkter på? Bør jeg gå min vei før dette forholdet blir like usunt som sist? Vi har aldri kranglet eller hatt en slik situasjon som dette før! Er derfor jeg spør nå, tidlig i svangerskapet, for å kunne ta det beste valget. Kan man godta slik som dette én gang og forvente at det ikke skjer flere ganger? Eller burde jeg gå min vei allerede nå? Jeg vil be dere slutte å dra inn guttungen min, fordi denne saken gjelder ikke han akkurat nå. Han er i trygge soner. Eksen min, som er en stor drittsekk mot meg, er fantastisk mot sønnen min. Han elsker han over alt på jord. Det samme med min nåværende kjæreste. Det er vi som par som trenger råd. Ikke i forhold til omsorg for gutten min.

 

Nei, han er ikke fantastisk mot sønnen din. Ingen av dere to er det. Du utsetter barnet ditt for en mann som har ruset seg og som muligens fortsatt ruser seg. Han utsetter barnet for rus. Sammen utsetter dere barnet for krangler, sorg, uenigheter, dysfunksjonalitet osv.

Det er ikke et godt hjemmemiljø for et barn.

 

ps. du kan ikke se på dere og gutten som 2 separate ting. dere henger sammen og det dere gjør påvirker gutten.

 

Anonymous poster hash: 6f4fe...838

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er normalt å frike litt ut før man blir foreldre, men da tar man det ut sammen med partneren, ikke mot partneren. Type spørre litt fortvilet "vi vil klare dette? ","vi vil bli gode foreldre?", "vi vil gi barnet vårt et godt liv?". Ting man er redd for, og som man trenger at partneren bekrefter.

Det er ikke normalt å reagere på måten din kjæreste gjør.

 

Og du lurer på hva som skyldes hans ustabile humør, vel å miste moren i overdose og broren til selvmord kan gjøre de fleste ustabile. I lang tid.

 

Anonymous poster hash: 5645c...de3

[Ellemelle89]

Jeg tenker at det er normalt å frike litt ut før man blir foreldre, men da tar man det ut sammen med partneren, ikke mot partneren. Type spørre litt fortvilet "vi vil klare dette? ","vi vil bli gode foreldre?", "vi vil gi barnet vårt et godt liv?". Ting man er redd for, og som man trenger at partneren bekrefter.

Det er ikke normalt å reagere på måten din kjæreste gjør.

Og du lurer på hva som skyldes hans ustabile humør, vel å miste moren i overdose og broren til selvmord kan gjøre de fleste ustabile. I lang tid.Anonymous poster hash: 5645c...de3

Tusen takk. Jeg tror kanskje noe av hans ustabile humør også skyldes at det har blitt en del prat om eksen min, siden vi sliter så med kommunikasjon for tiden.. At det rett og slett har blitt litt for mye. Men hva synes du jeg skal gjøre videre?

[Anonym bruker]

Du gir jo ingen forklaring på hvorfor han ble så sint igår kveld? Om du oppriktig ikke har peiling, så tyder dette på psykose og høyst unormal oppførsel. Reaksjonen din tyder også på at dere rett og slett ikke er i stand til å kommunisere.

 

Det du kan gjøre, er å stille krav til hvordan resten av svangerskapet skal være. Konkrete krav, og om han ikke forstår hvor viktig disse kravene er for deg, så er ikke han velkommen i å ta del i hele prosessen. Det er DU og babyen som skal passes på nå. En mann som drikker og syns synd på seg selv er ikke din prioritet nå!

 

Og du, de 'venninnene' dine... de sitter nok med en skadefryd over at noen har det verre enn de. Dette er IKKE mennesker du ønsker å ha rundt deg i framtida (ei framtid du må bestemme deg for at skal være mye bedre). Så vær glad for at de ikke er i livet ditt. Om du er ensom akkurat nå, så vil du ikke være det så lenge. Gode folk vil dukke opp når du får ro rundt deg.

 

Anonymous poster hash: eb79e...968

[Anonym bruker]

 

Hvor var barnet ditt når dere kranglet?

Hos sin pappa. Slikt som dette skjer ALDRI med mitt barn til stedet. Jeg er mer oppegående enn som så.

Mulig du er mer oppegående enn som som så, men er kjæresten din det?

 

Anonymous poster hash: fd329...d41

[Ellemelle89]

Du gir jo ingen forklaring på hvorfor han ble så sint igår kveld? Om du oppriktig ikke har peiling, så tyder dette på psykose og høyst unormal oppførsel. Reaksjonen din tyder også på at dere rett og slett ikke er i stand til å kommunisere.

Det du kan gjøre, er å stille krav til hvordan resten av svangerskapet skal være. Konkrete krav, og om han ikke forstår hvor viktig disse kravene er for deg, så er ikke han velkommen i å ta del i hele prosessen. Det er DU og babyen som skal passes på nå. En mann som drikker og syns synd på seg selv er ikke din prioritet nå!

Og du, de 'venninnene' dine... de sitter nok med en skadefryd over at noen har det verre enn de. Dette er IKKE mennesker du ønsker å ha rundt deg i framtida (ei framtid du må bestemme deg for at skal være mye bedre). Så vær glad for at de ikke er i livet ditt. Om du er ensom akkurat nå, så vil du ikke være det så lenge. Gode folk vil dukke opp når du får ro rundt deg.Anonymous poster hash: eb79e...968

Du gir jo ingen forklaring på hvorfor han ble så sint igår kveld? Om du oppriktig ikke har peiling, så tyder dette på psykose og høyst unormal oppførsel. Reaksjonen din tyder også på at dere rett og slett ikke er i stand til å kommunisere.

Det du kan gjøre, er å stille krav til hvordan resten av svangerskapet skal være. Konkrete krav, og om han ikke forstår hvor viktig disse kravene er for deg, så er ikke han velkommen i å ta del i hele prosessen. Det er DU og babyen som skal passes på nå. En mann som drikker og syns synd på seg selv er ikke din prioritet nå!

Og du, de 'venninnene' dine... de sitter nok med en skadefryd over at noen har det verre enn de. Dette er IKKE mennesker du ønsker å ha rundt deg i framtida (ei framtid du må bestemme deg for at skal være mye bedre). Så vær glad for at de ikke er i livet ditt. Om du er ensom akkurat nå, så vil du ikke være det så lenge. Gode folk vil dukke opp når du får ro rundt deg.Anonymous poster hash: eb79e...968

Tusen tusen takk!

[Anonym bruker]

Hverken din eller mannens oppførsel er normal overhodet!

 

Når han har et slikt sammenbrudd uten å kunne forklare hvorfor tyder det på at han er særdeles ustabil, psyken hans er helt ute å kjøre (psykose). Han er uten kontroll og du vet ikke om sønnen din er hjemme neste gang han klikker.

 

Din reaksjon er også høyst unormal. Du ble sint og redd, det skjønner jeg, men å kaste ting, skrike og hylgrine er ikke en voksen reaksjon.

 

Tenker med skrekk og gru på de to stakkars barna som skal vokse opp her... Dette er ikke de trygge rammene et barn trenger.

 

Anonymous poster hash: ffc97...bf5

[Anonym bruker]

 

Ut fra det du skriver så har du 2 valg, du kan velge og stå i det, få time til veiledning og samtaletrapi med din nye samboer, men bestandig huske gårsdagen og være redd for at dette skal skje igjen, kanskje det Gjør det kanskje ikke, slik jeg ser det så kan du fort bli kuet.

Eller du kan velge og gå fra han bli alene med begge barna noe som er tøft men kanskje best.

Tenk på deg selv og barna før du tenker på mannen.

Tusen hjertelig takk! Var dette jeg trengte å høre. Setter utrolig stor pris på det!

Jeg synes veldig synd på deg.. Du har gjort mange dårlige valg av menn og får selvsagt lide for det.. Man ønsker ofte så inderlig å bli elsket og å tro at man kan "redde" disse mennene. Være den ene som fikk ham til å roe ned og bli superpappaen/kjærsten. Men det funker som regel ikke sånn.

 

Ofte har de haugevis med bagasje som du og barna får lide for. De setter som oftes seg selv fremst når det kommer til stykket. Og kun deg og barna fremst når det passer seg sånn..

 

Har vært gjennom noe av det samme selv og vet hva jeg snakker om.. Tror ikke du kan forvente store ting av denne mannen når han allerede i uke 16 viser sånn oppførsel og bryter løfter..

 

Jeg vil bare si at når man lever under sånne forhold der det ikke er trygghet eller stabilitet og forutsigbarhet, så blir man syk selv. Man klikker lettere og blir deprimert og får angst. Ikke utsett deg for et sånt forhold for hvis du blir syk så sitter barna der som svarteper uten den viktigste personen i verden for dem.

 

Lykke til! Klem

 

Anonymous poster hash: a4f7d...6c6

[Anonym bruker]

Hvem blir gravid etter kun å ha vært sammen i 6mndr?
Dere har jo ingenting å basere forholdet på, selv om dere har kjent hverandre i 6 år, såer et kjæresteforhold noe helt annet.. Her snakker jeg kraftig av erfaring.

Etter det første svangerskapet ditt med en ustabil mann, så burde du jo se an han du er sammen med nå, før du blir gravid, spesielt når du vet hvor turbulent liv han har hatt, hvor mye bagasje han har.
Du burde tenke på det barnet du har i første omgang.

Men igjen, nå er du i situasjonen.
Og ikke vet jeg hvor langt på vei du er, men jeg hadde seriøst valgt abort, om det var mulig.
Hvis ikke, så må du være voksen å gjøre det beste av sitiasjonen, den kan fort snu.
Du bør vente til han komme rhjem, edru så sette deg ned og prate med ham, høre hvor alt dette kommer fra?
Det er nok mye ubehandlet i livet hans, så tar han det ut over deg.
Selvmordet feks, kan tenke meg at der er fryktelig vanskelig og ka skje han ikke hpndterer det på en go måte? Kanskje han har masse negative følelser inni seg som han burde få ut, så når det først kommer ut så blir det som dette.
(hadde en farmor en gang som tok ut sin sorg i from av sinne på meg når min far fikk hjerneslag i ung alder, hun klarte ikke håndtere det på annen måte da...).

Dere burde komme til bunns i hva det er, håndtere det på en voksen måte, ikke skrike, velte ting og drikke.
Jeg er sikker på at det gr an å snakke om det, kanskje dere kan gå til en familieterapeut, ikke fordi dere nødvendigvis har prøblemer på hele fjløla, men for å snakke ut om ting i en profesjonell og sivlisert arena, få lys på ting som er problemer, behandle det og komme seg videre.
Dette ville jeg snakket med min fastlege om, for du MÅ ta noen grep her.
For det er tydelig at dette kan bygge seg opp hvis ikke.

Anonymous poster hash: 137ab...49f

[Ellemelle89]

Ut fra det du skriver så har du 2 valg, du kan velge og stå i det, få time til veiledning og samtaletrapi med din nye samboer, men bestandig huske gårsdagen og være redd for at dette skal skje igjen, kanskje det Gjør det kanskje ikke, slik jeg ser det så kan du fort bli kuet.

Eller du kan velge og gå fra han bli alene med begge barna noe som er tøft men kanskje best.

Tenk på deg selv og barna før du tenker på mannen.

Tusen hjertelig takk! Var dette jeg trengte å høre. Setter utrolig stor pris på det!

 

Jeg synes veldig synd på deg.. Du har gjort mange dårlige valg av menn og får selvsagt lide for det.. Man ønsker ofte så inderlig å bli elsket og å tro at man kan "redde" disse mennene. Være den ene som fikk ham til å roe ned og bli superpappaen/kjærsten. Men det funker som regel ikke sånn.

Ofte har de haugevis med bagasje som du og barna får lide for. De setter som oftes seg selv fremst når det kommer til stykket. Og kun deg og barna fremst når det passer seg sånn..

Har vært gjennom noe av det samme selv og vet hva jeg snakker om.. Tror ikke du kan forvente store ting av denne mannen når han allerede i uke 16 viser sånn oppførsel og bryter løfter..

Jeg vil bare si at når man lever under sånne forhold der det ikke er trygghet eller stabilitet og forutsigbarhet, så blir man syk selv. Man klikker lettere og blir deprimert og får angst. Ikke utsett deg for et sånt forhold for hvis du blir syk så sitter barna der som svarteper uten den viktigste personen i verden for dem.

Lykke til! KlemAnonymous poster hash: a4f7d...6c6

[/

 

Tusen takk for et så godt svar. Jeg setter så utrolig stor pris på det. Pappaen til kjæresten min er en veldig klok og flott mann. Tenkte å ta turen til han for å prate litt og høre hva han sier. Jeg føler at det rette nå er å gå min vei. Jeg ville aldri utsatt barna mine for et slikt forhold. Dvs at dette er første gang det har endt slik. Hadde dette skjedd tidligere, hadde jeg reist for lengst. Men nå er jeg redd for min egen helse oppi dette her, og barnet mitt. Det var så ille sist, og som sagt skal ikke dette skje igjen - noe det er i ferd med. Jeg tenker at jeg har to valg: Sette harde krav slik som en person lengre opp sa og oppsøke familievernkontoret, samt kreve at han går til psykolog. Eller så kan jeg velge å gå min vei. Førstnevnte frister selvsagt mest, men er det verdt det? Blir spennende å se hva dagen i dag vil bringe.