Svigerinne som tror jeg sørger over barnet mitt med downs.

[Anonym bruker]

For noen mnd siden fikk jeg en flott liten jente som det viser seg har downs. Dette ble ikke oppdaget med det første, men nå har vi tatt prøven og mistanken har blitt bekreftet. Jeg har hatt en magefølelse på at det var "noe", men har ikke helt vist hva.

Min svigerinne syns sååå forferdelig synd på meg at jeg blir nesten litt fornærmet. Jeg har en råflott liten jente, og jeg er stolt av henne og jeg elsker henne. Og jeg prøver å formidle dette til henne, men hun ser på meg med triste øyne. Og sier at det må ha vært et forferdelig sjokk og stryker på meg, hun sier hun aldri kan sette seg inn i hvordan dette må være for meg. Jeg kommer snart be henne klappe igjen.

Er det hun eller jeg som er rar her?

 

Anonymous poster hash: 3d4f6...201

[Hjertefru]

Hun er rar. Og ikke minst tankeløs.

[Anonym bruker]

Synes vel dere begge virker som fine, varme, omsorgsfulle mennesker.

Din svigerinne virker å bry seg veldig om deg og du virker som en jordnær og flott dame.

Gratulerer med en flott datter. Og sett pris på omsorgen du får. Si det som det er, du blir litt lei deg.

 

Anonymous poster hash: 4cb55...a61

[Anonym bruker]

Jeg tenker at hun kanskje ønsker å formidle at det er helt greit å sørge over at livet til barnet ditt ikke blir helt som du hadde drømt om, ikke at det ikke blir et godt liv, men det blir jo annerledes. Man kan sørge over det man mister uten å verdsette det man har noe mindre.

 

Jeg for min del sørget litt over tapet på tosomheten da vi fikk vår førstefødte, og så sørget jeg litt over at barnet vårt brått måtte dele oppmerksomheten da nummer 2 kom. Det betyr jo ikke at jeg ikke ble ubeskrivelig lykkelig for begge barna mine, bare at jeg i starten savnet litt det vi hadde, og jeg måtte ta forvel med det livet som var så bra (før jeg gikk inn i noe som jo var mye bedre).

 

Men selvfølgelig kan det være at hun har usannsynlig dårlige antenner, men det vet du som kjenner henne bedre enn oss.

 

Anonymous poster hash: b3134...1f3

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men jeg synes det er noe som skurrer i historien din.

 

Jeg har aldri hørt om et menneske som ikke har sørget over å få et utviklingshemmet barn. Stor, intens sorg, selv om de elsker og vil beskytte barnet sitt. Du sier ingenting om dette, bare at det er noen måneder siden du fikk din datter. Beklager, men hvis du ikke har funnet på denne historien, ja da tror jeg du er i sjokk enda, og at realitetene ikke har sunket inn for deg. Og da forstår jeg bekymringen du møter.

 

For hvis du har fått med barn med down, da vet du også nå om alle helseproblemene de vil møte, de sosiale, at ca 40 prosent av barna med down syndrom har hjertefeil, og at de sjelden blir eldre enn 40 år. Og det er veldig veldig trist, å få en nydelig datter, men vite alt dette.

 

Anonymous poster hash: ae92e...366

[Lektor Doppler med tillegg]

Om du ikke sørger så er det noe som er rart. Da vil reaksjonen din komme, og svigerinnen din være god å ha. Jeg sørget over å ha fått et prematurt barn, enda hun var helt frisk. Men sjokket holder oss gående til ting har roet seg. 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva dere sier om at det er naturlig å sørge. Og jeg orker ikke å ta hele fremtiden hennes innover meg med en gang. Vi har bestemt oss at hun skal få være barn mens hun er barn også tar vi fremtiden når den kommer. Som sagt så "visste" jeg at noe skurret. Hun har ikke nådd milepælene sine, og jeg er egentlig litt lettet over å få det bekreftet. Hun har vært på ekko og hjerte er bra. Det kan endre seg, men jeg tar de gode nyhetene jeg kan få.

 

Jeg var veldig lei meg noen dager etter jeg fikk vite det og det stikker av og til enda. Men jeg er en veldig privat person og jeg har ingen intensjoner om å dele dette med min svigerinne. Jeg føler jeg svikter datteren min dersom jeg syter å klager til alle. Men er det likevel vanlig å oppføre seg sånn når personen det gjelder ikke selv ikke gir utrykk for sorg?

 

Anonymous poster hash: 3d4f6...201

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva dere sier om at det er naturlig å sørge. Og jeg orker ikke å ta hele fremtiden hennes innover meg med en gang. Vi har bestemt oss at hun skal få være barn mens hun er barn også tar vi fremtiden når den kommer. Som sagt så "visste" jeg at noe skurret. Hun har ikke nådd milepælene sine, og jeg er egentlig litt lettet over å få det bekreftet. Hun har vært på ekko og hjerte er bra. Det kan endre seg, men jeg tar de gode nyhetene jeg kan få.

 

Jeg var veldig lei meg noen dager etter jeg fikk vite det og det stikker av og til enda. Men jeg er en veldig privat person og jeg har ingen intensjoner om å dele dette med min svigerinne. Jeg føler jeg svikter datteren min dersom jeg syter å klager til alle. Men er det likevel vanlig å oppføre seg sånn når personen det gjelder ikke selv ikke gir utrykk for sorg?

 

Anonymous poster hash: 3d4f6...201

 

Hun fornemmer nok at du fornekter det hele og hun vil sikkert bare hjelpe deg, støtte deg og være tilstede for deg.

 

Anonymous poster hash: eb392...c7a

[Anonym bruker]

Jeg syns ingen av dere virker rar eller unormal. Hun gjør det som hun tror er rett, men det er ikke riktig for deg i denne situasjonen. Slik som du beskriver henne virker hun jo som et snilt menneske som bare prøver å stille opp for deg. Det du kan gjøre er å si fra til henne på en grei måte.

 

Og til dere som svarer så kvasst - HI vet sikkert selv at en slik sorg kan komme etterhvert. Det var ikke det hun lurte på her! Nå vil hun glede seg over den nydelige datteren sin og det burde hun da virkelig!

 

 

Anonymous poster hash: dbcf1...3f9

[mamma til adhd gutt<3]

Kan jeg spørre hvor lang tid det tok fra hun ble født til dere fikk diagnose bekreftet?

[n74]

Jeg synes ikke du er rar som ikke sørger. Selv med sykdommer som kan følge med, så vet jeg at jeg hadde vært veldig stolt over datteren min hvis hun hadde vært født med en funksjonshemning.

 

Det kommer nok av tider hvor sorgen også vil få plass, men det gjelder faktisk oss alle. Ingen har garantier for at barna ens ikke vil være frisk eller havne i ulykker.

 

Små skjønne bebiser som nettopp har møtt livet er det god grunn til å være stolt over - uavhengig av bagasjen de er født med.

 

Svigerinnen din mener jo det beste vil jeg tro. Hva med å si i fra på en fin måte? Altså ikke i det hun sier det, men be henne om en prat fordi du har noe viktig på hjertet?

[Hjertefru]

Jeg skjønner hva dere sier om at det er naturlig å sørge. Og jeg orker ikke å ta hele fremtiden hennes innover meg med en gang. Vi har bestemt oss at hun skal få være barn mens hun er barn også tar vi fremtiden når den kommer. Som sagt så "visste" jeg at noe skurret. Hun har ikke nådd milepælene sine, og jeg er egentlig litt lettet over å få det bekreftet. Hun har vært på ekko og hjerte er bra. Det kan endre seg, men jeg tar de gode nyhetene jeg kan få.

Jeg var veldig lei meg noen dager etter jeg fikk vite det og det stikker av og til enda. Men jeg er en veldig privat person og jeg har ingen intensjoner om å dele dette med min svigerinne. Jeg føler jeg svikter datteren min dersom jeg syter å klager til alle. Men er det likevel vanlig å oppføre seg sånn når personen det gjelder ikke selv ikke gir utrykk for sorg? Anonymous poster hash: 3d4f6...201

Mulig at det er vanlig, men jeg syns ikke din svigerinne viser særlig mye empati for deg. Hun leser ikke dine reaksjoner og greier ikke å "følge" deg der du er i prosessen. Skjønner at ikke alle greier det, men da er det lurere å holde en lav profil.De fleste skjønner jo at en person i din situasjon gjør seg sine tanker, men man skal jo leve og være mamma oppi det hele også.

Men husk at du trenger å lufte tankene dine du også. Kanskje til helsesøster eller en annen "profesjonell". Det å få barn er faktisk definert som en krisesituasjon i livet. For ikke å snakke om å få et funksjonshemmet barn. Det er ikke å svikte datra de å lufte også negative tanker. Tvert om kan det være nødvendig for å være en god mamma.

Og hun over som sier at de med Downs sjelden blir eldre enn 40; det var vel litt pessimistisk. Jobber i eldreomsorgen og vi har flere med DS. De har nok en lavere gjennomsnittsalder enn gjennomsnittet, men hvis de ikke er født med fex hjertefeil ol kan de nok bli 60-70. Gledelig at hi's datter ikke har slike tilleggsproblemer

Endret 17. april 2015 av Hjertefru

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvor lang tid det tok fra hun ble født til dere fikk diagnose bekreftet?

hadde egentlig ikke tenkt å legge ut det, for å holde meg anonym. Men hun fikk diagnosen ved 6mnd ca.

 

Anonymous poster hash: 3d4f6...201

[mamma til adhd gutt<3]

 

Kan jeg spørre hvor lang tid det tok fra hun ble født til dere fikk diagnose bekreftet?

hadde egentlig ikke tenkt å legge ut det, for å holde meg anonym. Men hun fikk diagnosen ved 6mnd ca.

 

Anonymous poster hash: 3d4f6...201

Spurte fordi jeg har en venninne som opplevde noe av det samme, hun fikk diagnose på sin datter da hun var ett år. Er jo ikke så vanlig at det tar så lang tid og første jeg har hørt om utover min venninne

[mamma til adhd gutt<3]

 

 

Kan jeg spørre hvor lang tid det tok fra hun ble født til dere fikk diagnose bekreftet?

hadde egentlig ikke tenkt å legge ut det, for å holde meg anonym. Men hun fikk diagnosen ved 6mnd ca.

 

Anonymous poster hash: 3d4f6...201

Spurte fordi jeg har en venninne som opplevde noe av det samme, hun fikk diagnose på sin datter da hun var ett år. Er jo ikke så vanlig at det tar så lang tid og første jeg har hørt om utover min venninne

Dette gjaldt forøvrig mds

[Firekids]

Gratulerer med en garantert nydelig jente!! 😍

Du vil garantert få høre en del underlige kommentarer opp igjen. Tenk at folk ikke vet eller forstår, men bare kløner.

 

Nyt livet med vidunderet! Jeg synes du er heldig.

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvor lang tid det tok fra hun ble født til dere fikk diagnose bekreftet?

 

Dagen etter fødsel tok legen på fødeavdelingen blodprøve av babyen og en uke etter fikk vi svar på prøven. Heldigvis ble bilyden på hjerte borte etter noen dager og barnet vårt hadde heller ikke downs. Men den uka vi venta var lang! Mest fordi jeg var livredd for hun hadde hjertefeil. Men vi elsket babyen vår like mye!

 

Anonymous poster hash: eb4a4...d24

[Anonym bruker]

Dere som mener Hi ikke sørger eller ikke gjør det til riktig tid... hvordan man sørger og når er veldig individuelt. Noen tar "alt" på en gang, andre velger å ta det etter hvert som det kommer, men ikke ta sorg på forskudd.

 

Hi har hatt tid til å forberede seg psykisk for at noe var galt, i den prosessen går man ofte gjennom mye.

 

Jeg tenker at når Hi ikke ønsker å sørge nå, eller kanskje vil sørge sammen med noen hun selv velger, da skal det respekteres, da er det trolig riktig for Hi.

 

Som andre over sier, Hi, så tror jeg at din svigerinne bare mener vel... men hun leser deg ikke dine tegn, og hun har nok en annen måte å sørge på enn det du har. Hun som ikke sitter oppi hverdagen har lettere for å tenke fremover i tid, så hun sørger på en måte for all fremtid, og tenker nok at du gjør det samme.

Mens du velger å fokusere på hverdagen, på alt som ER fantastisk med datteren din, alle gledene dere har.

 

Som en over foreslo - snakk med din svigerinne en gang hun ikke tar dette opp. Si at du forstår at hun mener deg godt og at hun bryr seg, men at dere har forskjellig måte å takle dette på, og at du nå har behov for å fokusere på alt som ER positivt med datteren din og det at dere fikk akkurat henne. Forklar at selv om du vet hun mener det godt så føles det feil for deg. Forklar det du skrev over her, at dere har bestemt dere for å la henne ha barndommen akkurat så fin som alle barn kan ha, og at dere tar ting etter hvert som det blir aktuelt.

 

Gratulerer med datteren din - jeg tror hun har fått akkurat den riktige mammaen, og at du har fått den rette datteren å være god mamma for

 

Jeg har to venner som begge har søsken med downs. Begge disse med downs har hatt gode liv og er godt over 50 år begge to. Den ene fikk noe hjerteproblemer for 10-15 år siden, men har ikke hatt større problemer med det. Begge lever i egne leiligheter og er veldig selvstendige med tanke på diagnosen. De sier de har veldig fine liv og masse de er glade for

Anonymous poster hash: 65807...5d8

[Gjest Antarctica]

Jeg føler med deg som har fått en så tåpelig svigersøster. Mitt hjerte blør mer av den grunn enn av at babyen har downs, for å si det sånn...

[Litj-Karin]

Unnskyld meg, men jeg synes det er noe som skurrer i historien din.

Jeg har aldri hørt om et menneske som ikke har sørget over å få et utviklingshemmet barn. Stor, intens sorg, selv om de elsker og vil beskytte barnet sitt. Du sier ingenting om dette, bare at det er noen måneder siden du fikk din datter. Beklager, men hvis du ikke har funnet på denne historien, ja da tror jeg du er i sjokk enda, og at realitetene ikke har sunket inn for deg. Og da forstår jeg bekymringen du møter.

For hvis du har fått med barn med down, da vet du også nå om alle helseproblemene de vil møte, de sosiale, at ca 40 prosent av barna med down syndrom har hjertefeil, og at de sjelden blir eldre enn 40 år. Og det er veldig veldig trist, å få en nydelig datter, men vite alt dette.Anonymous poster hash: ae92e...366

I alle dager.....sjelden de blir eldre enn 40 år..... Usannheter delux! Som regel går aldringsprosessen fortere og man kan legge på ca 20 år for mennesker med Downs. Altså blir de fleste 60-70 år. Har selv et voksent søsken med Downs, og har vokst opp på Downstreff med likesinnede familier. Det har vært mye snakk fra fagfolk om sorgen og sjokket som er naturlig å kjenne på. De aller fleste jeg har møtt beskriver kanskje de første månedene som spesielle, noen et sjokk i forhold til at det ikke ble som planlagt, men at dette raskt har gått over til en helt spesiell kjærlighet sterkere enn alt annet. Husker min mor var så sint da bestemor hadde en skam i forhold til sitt nye barnebarn dette var en berikelse, og ikke noe negativt. Fikk fra min far kom hjem fra sykehuset vite at min søster var helt spesiell, og det har aldri vært noen sorgprosesser rundt henne, bare et behov for en annen veiledermanual. Skjønner denne moren veldig godt. Nydeligere barn finnes ikke! Selvfølgelig skal det være rom for å føle på alle typer følelser rundt det å få barn, men jeg tenker at det ikke finnes rette og gale følelser i forhold til hvordan man skal reagere. Svigerinnen derimot kan jo tenke sitt og ha sin egen opplevelse, men burde vel kanskje være mer sensitiv og heller møte mors innspill når og hvis de kommer.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men jeg synes det er noe som skurrer i historien din.

 

Jeg har aldri hørt om et menneske som ikke har sørget over å få et utviklingshemmet barn. Stor, intens sorg, selv om de elsker og vil beskytte barnet sitt. Du sier ingenting om dette, bare at det er noen måneder siden du fikk din datter. Beklager, men hvis du ikke har funnet på denne historien, ja da tror jeg du er i sjokk enda, og at realitetene ikke har sunket inn for deg. Og da forstår jeg bekymringen du møter.

 

For hvis du har fått med barn med down, da vet du også nå om alle helseproblemene de vil møte, de sosiale, at ca 40 prosent av barna med down syndrom har hjertefeil, og at de sjelden blir eldre enn 40 år. Og det er veldig veldig trist, å få en nydelig datter, men vite alt dette.

 

Anonymous poster hash: ae92e...366

Jeg må nå bare spørre om du har opplevd dette selv?

Du synes det er noe dom skurrer fordi mennesker ikke sørger?

Sorg er individuelt og kan komme i porsjoner, og noen ganger velger man å se alt det positive og gleden!

Jeg har selv opplevd det, og følte ikke selv at jeg sørget. Klart jeg skulle ønske jeg hadde et friskt barn, men jeg ville ikke hatt noe annet enn DETTE barnet!

Å ha et anderledes barn kan være et liv i bekymring, men også fylt av kjærlighet og glede!

Så nå du skriver dette, så tenker jeg at du ikke har peiling, men antar noe!

Slutt med det!!

La folk glede seg over barna sine slik de er!

 

Anonymous poster hash: a42cf...3ad

[Anonym bruker]

Og til deg, gratulerer med en liten solstråle Jeg ble også irritert når folk syntes synd på meg, for jeg gjorde ille det selv..

Men det er synd på de som ikke klarer å forstå deg og situasjonen bedre!

 

Anonymous poster hash: a42cf...3ad

[Gjest vinterbrud]

 

Unnskyld meg, men jeg synes det er noe som skurrer i historien din.

Jeg har aldri hørt om et menneske som ikke har sørget over å få et utviklingshemmet barn. Stor, intens sorg, selv om de elsker og vil beskytte barnet sitt. Du sier ingenting om dette, bare at det er noen måneder siden du fikk din datter. Beklager, men hvis du ikke har funnet på denne historien, ja da tror jeg du er i sjokk enda, og at realitetene ikke har sunket inn for deg. Og da forstår jeg bekymringen du møter.

For hvis du har fått med barn med down, da vet du også nå om alle helseproblemene de vil møte, de sosiale, at ca 40 prosent av barna med down syndrom har hjertefeil, og at de sjelden blir eldre enn 40 år. Og det er veldig veldig trist, å få en nydelig datter, men vite alt dette.Anonymous poster hash: ae92e...366

I alle dager.....sjelden de blir eldre enn 40 år..... Usannheter delux! Som regel går aldringsprosessen fortere og man kan legge på ca 20 år for mennesker med Downs. Altså blir de fleste 60-70 år. Har selv et voksent søsken med Downs, og har vokst opp på Downstreff med likesinnede familier. Det har vært mye snakk fra fagfolk om sorgen og sjokket som er naturlig å kjenne på. De aller fleste jeg har møtt beskriver kanskje de første månedene som spesielle, noen et sjokk i forhold til at det ikke ble som planlagt, men at dette raskt har gått over til en helt spesiell kjærlighet sterkere enn alt annet. Husker min mor var så sint da bestemor hadde en skam i forhold til sitt nye barnebarn dette var en berikelse, og ikke noe negativt. Fikk fra min far kom hjem fra sykehuset vite at min søster var helt spesiell, og det har aldri vært noen sorgprosesser rundt henne, bare et behov for en annen veiledermanual. Skjønner denne moren veldig godt. Nydeligere barn finnes ikke! Selvfølgelig skal det være rom for å føle på alle typer følelser rundt det å få barn, men jeg tenker at det ikke finnes rette og gale følelser i forhold til hvordan man skal reagere. Svigerinnen derimot kan jo tenke sitt og ha sin egen opplevelse, men burde vel kanskje være mer sensitiv og heller møte mors innspill når og hvis de kommer.

 

Bare behov for en annen veiledermanual,er noe av det vakreste jeg har lest på lenge. Og så sant Klem fra en mamma til en datter med Sotos syndrom. En mamma som er veldig stolt av jenta si. Men som også kan føle på en viss sorg over det som ikke ble som planlagt.