Sitter og forbereder meg på brudd...for egen beskyttelse

[Anonym bruker]

Har en kjæreste som i perioder blir litt borte og ikke gir lyd fra seg. Det irriterer meg noe voldsomt og jeg merker det sliter på kjærligheten. Har prøvd å si det til han og han forstår meg og sier han skal bli flinkere. Så går det en stund og så skjer det igjen.

 

Vet at han har litt nedturer innimellom og sliter med å komme seg opp igjen. 

 

Men hver bidige gang han blir borte på den måten så forbereder jeg meg på brudd. Sitter og ramser opp for meg selv det jeg kan komme på av negative ting med forholdet og utelater det positive. Jeg gjør jo dette for å beskytte meg selv...men det har en dårlig virkning. Det dreper kjærligheten

 

Jeg har ikke hørt fra han siden søndag kveld. I dag tidlig ringte jeg men han tok ikke telefonen. Nå er det ikke noe annet å gjøre enn å vente. 

 

Jeg har forklart han at jeg ikke venter at han skriver 10 sms om dagen og tenker på meg hele tiden slik han gjorde i begynnelsen. Det orker jo ikke jeg heller. Men jeg trenger noe mer.

 

Jeg kan jo ikke gjøre det slutt bare fordi han ikke hører fra seg på noen dager?? Det virker som en for simpel grunn...jeg er jo forferdelig glad i mannen!!

 

Men dette begynner å plage meg mer enn nødvendig...hvorfor tar ikke menn poenget og jobber med slike ting når jeg har fortalt hvor mye det gleder meg når jeg hører fra han - om enn bare en grei sms hvor det står tenker på deg eller god natt. Hvorfor er de så jævla ego??

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

[Anonym bruker]

Enten så er dette bare tull, eller så må du vurdere om du bor sammen med en psykopat. Synd du du er ego som reagerer på at han blir borte i dagevis? Hvem er det som sier det? Du eller han?

Anonymous poster hash: f4817...75e

[Anonym bruker]

Hi

Obs...vi bor ikke sammen og har barn på hver vår kant. Derfor "forsvinner" han føler jeg når jeg ikke hører fra han på mamge dager.

 

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

[Tulla99]

Lite grunnlag for å kalle han psykopat slik #2 gjør synes jeg, men skjønner at dette kan tære på.

Hvis han sliter så fælt så bør han jo oppsøke profesjonell hjelp. Tror det er en ganske vanlig "løsning" for en som sliter, å stenge seg av fra verden.

Snakk med han om dette. Slikt kan være farlig hvis han ikke tar tak i det. Du er jo glad i han så da bør du prøve å hjelpe uansett om dere fortsetter forholdet eller ikke.

 

Lykke til, håper det ordner seg.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg har som sagt prøvd å ringe han men han svarer ikke. Kunne jo prøvd med en hyggelig melding...den birde han klare å svare på. Prøve å vinkle det i retning av at jeg er her om han trenger meg og ikke en kjeftemelding som jeg egentlig føler for. Men det er dårlig gjort av han føler jeg for sist gang han ble virkelig borte sånn så ba jeg han inderlig at om det skulle skje igjen så måtte han gi meg beskjed om det....om at han ikke var bra men at han var der. Det er vel egentlig ikke så mye å forlange.

 

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

[Gjest Jigglewiggle]

Dobbelposting fjernet fra tråden.

 

Jigglewiggle

Brukermoderator

[Anonym bruker]

Akkurat sånn var eksen min også! Men vi var 18 år!!! Bodde hjemme hos hver våre foreldre. Det kunne gå lang tid mellom hver gang jeg hørte fra han, lovte alltid at han skulle skjerpe seg og blablabla... så jeg gjorde det slutt.

Kom deg langt vekk fra han, han bryr seg ikke om deg og kommer ikke til å forandre seg. Det var slående likheter her.. Begynner fornavnet hans på A?

Anonymous poster hash: ccaf2...45f

[Anonym bruker]

Hehe...nei det begynner ikke på A. Og denne mannen er 35!!!

Det ringer noen varselklokker ja...jeg har sendt en hyggelig melding om at jeg er her om han skulle trenge det. Og så ringte jeg i dag tidlig. Vet han har sett begge deler og har ennå ikke hørt fra han.

 

Fra sist helg med "jeg elsker deg" til denne stillheten....tyder på en ustabilitet som jeg ikke helt føler er veldig sunn. Uansett hvor mye man slitet med hos seg selv så hører det vel med til vanlig respekt for de som står nær og gi en eller annen form for livstegn.

 

Kanskje han ville syntes at det var lettere å tyne meg slik at jeg ender opp med å gjøre det slutt....så slipper han drittjobben!!

 

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

[Tonje-84]

Dette hadde ikke jeg giddet i hvert fall, uansett hvor glad jeg hadde vært i han. Gi han tid da, ikke ring han og send han meldinger. La han ta kontakt først etter en slik "forsvinnelse". Si hva du mener om det, om han sliter litt psykisk så må han snakke med deg om det da, hvis han er interessert i å ha deg rundt seg ellers. Syntes det er teit måte å oppføre seg på av en voksen mann.... Min mening...

[the amazing spidermamma]

Dette er ikke et toveis forhold. Ingen har selvsagt rapporteringsplikt til enhver tid, men å vise partneren sin et minimum av respekt, det er faktisk å forvente.

 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg sluttet å ta kontakt og begynt å sette en eks- foran kjæreste.

[Anonym bruker]

Du er ikke fornøyd med forholdet.  

Det har du forklart til kjæresten og han har ikke gjort noe for å forandre oppførsel.  

Du har barn.  

Du bør ikke gi ham flere sjanser.  Oppførselen hans er ikke normal.  

Om han har psykiske problemer eller om han ikke egentlig er interessert spiller egentlig ingen rolle.  

Anonymous poster hash: 066b4...782

[Anonym bruker]

HI

Fikk svar: "Beklager nok en gang at jeg ikke gir lyd fra meg. Ikke bekymre deg, alt går bra. Jeg trengte bare å være litt alene noen dager. Jeg er fryktelig glad i deg jeg også. Jeg håper vi kunne finne på noe i helgen"....og så noen spørsmål om når og hvor osv.

 

 

Jeg har ikke svart ennå. Sitter her med en stor klump i halsen. Jeg er jo selvfølgelig livredd for å gjøre det slutt men vet samtidig at jeg blir nødt til å sette ned foten. For dette går ikke.

 

Har lyst til å be han å dra til h.... men det er jo ikke så veldig moden oppførsel fra min side. Eller så kan jeg velge løsningen med å ikke svare og ikke gi lyd fra meg, men det blir jo like barnslig.

 

Det jeg har lyst til å si er vanskelig å si både på telefon og over en sms - men jeg lurte på om jeg skulle skrive dette:

 

"Jeg forstår at du innimellom trenger tid for deg selv. Det er menneskelig. Men at du stenger meg ute rimer med alt annet enn et godt parforhold. Tenker du at jeg bare skal ikke bry meg om du er der eller ikke? Om jeg hører fra deg eller ikke skal være ett fett og ikke ha noen innvirkning på meg?

Jeg kan gå ganske langt i å gi plass for den andre og etterkomme dine behov. Men det at du forsvinner til stadighet og ikke gir lyd fra deg viser meg at du bryr deg mindre om meg og hva jeg trenger fra deg. Hvis det virkelig er viktig for deg å ha meg i livet ditt, og dele tanker og opplevelser med meg og hvis du setter pris på dette like mye som jeg setter pris på deg - så tar du noen grep nå"

 

E

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

[Anonym bruker]

Han begynner på O, ikke sant? Mistenkelig likt kjæresten min dette her...

 

Anonymous poster hash: c8962...9cd

[Anonym bruker]

Sendte du den meldingen? Way too much - hva med å snakke sammen?

 

Anonymous poster hash: f8426...215

[Anonym bruker]

JEsus, er det deg igjen?? Hvor lenge skal du holde på med dette, og hvor mange innlegg skal du egentlig skrive om dette?

Anonymous poster hash: 1a2b8...94c

[Anonym bruker]

Jeg har svart deg i de andre trådene dine også, Hi. Jeg tror ikke forholdet har noen fremtid.

 

Du sier at du ikke kan gjøre det slutt fordi han ikke lar høre fra seg på noen dager.

Det er jo ikke bare noen få dager det dreier seg om. Det dreier seg om at han trekker seg ut og bort og stenger deg ute fra livet sitt gang på gang på gang. Du har snakket med ham, han har sagt han forstår og skal endre seg. Men han gjør det ikke, han bare fortsetter som før.

 

Enten har han så store problemer at han ikke greier å endre seg - og da trenger han nok behandling før han er i stand til å forplikte seg til en annen person og felles behov i et forhold.

Eller han rett og slett ikke bryr seg nok om dine følelser.

 

Uansett hvilke årsaker han har så er det et valg han gjør. Han velger å skru av og på "forholdsknappen" sin. Han forventer at du skal forstå ham - hver eneste gang det skjer. Og han bryr seg ikke om at du bekymrer deg eller at du blir såret, han bare sier at han trenger tid alene.

 

Forrige helg elsket han deg. I uken vil han ikke forholde seg til deg. Til helgen vil han elske deg igjen. For da er han klar for deg. Han tar også for gitt at du stiller opp når det passer ham - men planlegge noe vil han aldri, heller ikke kommunisere om ting underveis.

 

Om du gjør det slutt så er det ikke pga. noen få dager uten kontakt. Det er fordi det er en grunnleggende manglende kommunikasjon og respekt i forholdet. Han er så inne i sine egne problemer at han ikke greier å forholde seg til hva hans oppførsel gjør med deg.

 

Dette forholdet gjør det ikke lykkelig, det gir deg noen glimt av lykke innimellom frustrasjon, redsel og sorg og det å ikke vite hvor du står. Det gjør noe med din selvtillit å stadig bli tiet ihjel, som om du ikke betydde noe for ham.

 

Jeg tror du pisker en hest som ligger nede... denne mannen gjør ikke noe for å inkludere deg i livet sitt - bare når det passer ham, da elsker han deg. Han har ikke tenkt å forandre seg.

Anonymous poster hash: 2a5b6...5fa

[Anonym bruker]

 

Jeg har svart deg i de andre trådene dine også, Hi. Jeg tror ikke forholdet har noen fremtid.

 

Du sier at du ikke kan gjøre det slutt fordi han ikke lar høre fra seg på noen dager.

Det er jo ikke bare noen få dager det dreier seg om. Det dreier seg om at han trekker seg ut og bort og stenger deg ute fra livet sitt gang på gang på gang. Du har snakket med ham, han har sagt han forstår og skal endre seg. Men han gjør det ikke, han bare fortsetter som før.

 

Enten har han så store problemer at han ikke greier å endre seg - og da trenger han nok behandling før han er i stand til å forplikte seg til en annen person og felles behov i et forhold.

Eller han rett og slett ikke bryr seg nok om dine følelser.

 

Uansett hvilke årsaker han har så er det et valg han gjør. Han velger å skru av og på "forholdsknappen" sin. Han forventer at du skal forstå ham - hver eneste gang det skjer. Og han bryr seg ikke om at du bekymrer deg eller at du blir såret, han bare sier at han trenger tid alene.

 

Forrige helg elsket han deg. I uken vil han ikke forholde seg til deg. Til helgen vil han elske deg igjen. For da er han klar for deg. Han tar også for gitt at du stiller opp når det passer ham - men planlegge noe vil han aldri, heller ikke kommunisere om ting underveis.

 

Om du gjør det slutt så er det ikke pga. noen få dager uten kontakt. Det er fordi det er en grunnleggende manglende kommunikasjon og respekt i forholdet. Han er så inne i sine egne problemer at han ikke greier å forholde seg til hva hans oppførsel gjør med deg.

 

Dette forholdet gjør det ikke lykkelig, det gir deg noen glimt av lykke innimellom frustrasjon, redsel og sorg og det å ikke vite hvor du står. Det gjør noe med din selvtillit å stadig bli tiet ihjel, som om du ikke betydde noe for ham.

 

Jeg tror du pisker en hest som ligger nede... denne mannen gjør ikke noe for å inkludere deg i livet sitt - bare når det passer ham, da elsker han deg. Han har ikke tenkt å forandre seg.

 

Anonymous poster hash: 2a5b6...5fa

 

HI

Tusen takk for svar. Til dere andre som jeg plager så beklager jeg. Jeg har ikke mange venninner å betro meg til akkurat nå, og noen ganger er det lettere å skrive her inne anonymt. 

 

Jeg snakket med han på telefonen i dag. Han ringte. Jeg prøvde å forklare noe men kjente at tårene kom og siden jeg hadde barna her så ville jeg ikke det. Derfor ble det en litt mer overfladisk samtale enn jeg hadde tenkt. 

 

Han fortalte meg at han hadde vært ute med en kompis på mandag, og i går kveld. Og så hadde han hatt en fin dag med den ene datteren sin. Og så kom setningen: og så trengte jeg å være alene. Det er ikke å trenge å være alene. Han var jo ikke alene. Han var med andre. Det er greit i og for seg, men da blir det feil å si at man har behov for å være alene. Jeg ser jo det. 

 

Han foreslo at vi skulle finne på noe i helgen. Jeg sitter nå og vet at jeg må skrive til han og si at jeg ikke orker. For dette blir feil.

 

For et par uker siden var jeg veldig forelsket. Hvordan forsvant de følelsene på en-to-tre?? Jeg forstår ikke helt meg selv, men noe er galt - enten med meg eller med forholdet. Så ballet det på seg i kveld og det ene etter det andre traff meg som en wrecking ball for å si det sånn. Ensomhet, behov for noe mer....følelsen av veldig mye ansvar for masse i livet mitt som jeg plutselig ikke takler mer. Masse følelser og lite trøst. Mange svarte tanker og en vond følelse for alt. 

 

Han var så fin, alt var så bra. Så har det gått gradvis nedover, jeg innser det nå. Men samtidig vil jeg ikke miste han. Jeg ønsker at han skal forstå. Så inderlig, så inderlig....

 

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har svart deg i de andre trådene dine også, Hi. Jeg tror ikke forholdet har noen fremtid.

 

Du sier at du ikke kan gjøre det slutt fordi han ikke lar høre fra seg på noen dager.

Det er jo ikke bare noen få dager det dreier seg om. Det dreier seg om at han trekker seg ut og bort og stenger deg ute fra livet sitt gang på gang på gang. Du har snakket med ham, han har sagt han forstår og skal endre seg. Men han gjør det ikke, han bare fortsetter som før.

 

Enten har han så store problemer at han ikke greier å endre seg - og da trenger han nok behandling før han er i stand til å forplikte seg til en annen person og felles behov i et forhold.

Eller han rett og slett ikke bryr seg nok om dine følelser.

 

Uansett hvilke årsaker han har så er det et valg han gjør. Han velger å skru av og på "forholdsknappen" sin. Han forventer at du skal forstå ham - hver eneste gang det skjer. Og han bryr seg ikke om at du bekymrer deg eller at du blir såret, han bare sier at han trenger tid alene.

 

Forrige helg elsket han deg. I uken vil han ikke forholde seg til deg. Til helgen vil han elske deg igjen. For da er han klar for deg. Han tar også for gitt at du stiller opp når det passer ham - men planlegge noe vil han aldri, heller ikke kommunisere om ting underveis.

 

Om du gjør det slutt så er det ikke pga. noen få dager uten kontakt. Det er fordi det er en grunnleggende manglende kommunikasjon og respekt i forholdet. Han er så inne i sine egne problemer at han ikke greier å forholde seg til hva hans oppførsel gjør med deg.

 

Dette forholdet gjør det ikke lykkelig, det gir deg noen glimt av lykke innimellom frustrasjon, redsel og sorg og det å ikke vite hvor du står. Det gjør noe med din selvtillit å stadig bli tiet ihjel, som om du ikke betydde noe for ham.

 

Jeg tror du pisker en hest som ligger nede... denne mannen gjør ikke noe for å inkludere deg i livet sitt - bare når det passer ham, da elsker han deg. Han har ikke tenkt å forandre seg.

 

Anonymous poster hash: 2a5b6...5fa

 

HI

Tusen takk for svar. Til dere andre som jeg plager så beklager jeg. Jeg har ikke mange venninner å betro meg til akkurat nå, og noen ganger er det lettere å skrive her inne anonymt. 

 

Jeg snakket med han på telefonen i dag. Han ringte. Jeg prøvde å forklare noe men kjente at tårene kom og siden jeg hadde barna her så ville jeg ikke det. Derfor ble det en litt mer overfladisk samtale enn jeg hadde tenkt. 

 

Han fortalte meg at han hadde vært ute med en kompis på mandag, og i går kveld. Og så hadde han hatt en fin dag med den ene datteren sin. Og så kom setningen: og så trengte jeg å være alene. Det er ikke å trenge å være alene. Han var jo ikke alene. Han var med andre. Det er greit i og for seg, men da blir det feil å si at man har behov for å være alene. Jeg ser jo det. 

 

Han foreslo at vi skulle finne på noe i helgen. Jeg sitter nå og vet at jeg må skrive til han og si at jeg ikke orker. For dette blir feil.

 

For et par uker siden var jeg veldig forelsket. Hvordan forsvant de følelsene på en-to-tre?? Jeg forstår ikke helt meg selv, men noe er galt - enten med meg eller med forholdet. Så ballet det på seg i kveld og det ene etter det andre traff meg som en wrecking ball for å si det sånn. Ensomhet, behov for noe mer....følelsen av veldig mye ansvar for masse i livet mitt som jeg plutselig ikke takler mer. Masse følelser og lite trøst. Mange svarte tanker og en vond følelse for alt. 

 

Han var så fin, alt var så bra. Så har det gått gradvis nedover, jeg innser det nå. Men samtidig vil jeg ikke miste han. Jeg ønsker at han skal forstå. Så inderlig, så inderlig....

 

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2a5b6...5fa

 

HI

Tusen takk for svar. Til dere andre som jeg plager så beklager jeg. Jeg har ikke mange venninner å betro meg til akkurat nå, og noen ganger er det lettere å skrive her inne anonymt. 

 

Jeg snakket med han på telefonen i dag. Han ringte. Jeg prøvde å forklare noe men kjente at tårene kom og siden jeg hadde barna her så ville jeg ikke det. Derfor ble det en litt mer overfladisk samtale enn jeg hadde tenkt. 

 

Han fortalte meg at han hadde vært ute med en kompis på mandag, og i går kveld. Og så hadde han hatt en fin dag med den ene datteren sin. Og så kom setningen: og så trengte jeg å være alene. Det er ikke å trenge å være alene. Han var jo ikke alene. Han var med andre. Det er greit i og for seg, men da blir det feil å si at man har behov for å være alene. Jeg ser jo det. 

 

Han foreslo at vi skulle finne på noe i helgen. Jeg sitter nå og vet at jeg må skrive til han og si at jeg ikke orker. For dette blir feil.

 

For et par uker siden var jeg veldig forelsket. Hvordan forsvant de følelsene på en-to-tre?? Jeg forstår ikke helt meg selv, men noe er galt - enten med meg eller med forholdet. Så ballet det på seg i kveld og det ene etter det andre traff meg som en wrecking ball for å si det sånn. Ensomhet, behov for noe mer....følelsen av veldig mye ansvar for masse i livet mitt som jeg plutselig ikke takler mer. Masse følelser og lite trøst. Mange svarte tanker og en vond følelse for alt. 

 

Han var så fin, alt var så bra. Så har det gått gradvis nedover, jeg innser det nå. Men samtidig vil jeg ikke miste han. Jeg ønsker at han skal forstå. Så inderlig, så inderlig....

 

Anonymous poster hash: 2ff2e...eb8

 

 

Jeg forstår veldig godt at du har det vondt og føler det blir for mye. Men vet du, jeg tror du får det bedre når du er kommet over denne mannen. Du har slitt i minst et halvt år, dere har snakket om dette tidligere, han fortsetter på samme måte som alltid.

 

Egentlig så lyver han til deg også. På meldingen du fikk først i kveld sier han at han bare trengte å være alene.

Så kommer det frem at han har to av dagene vært ute med kompiser, en dag med datteren.... dette er ikke å trenge å være alene! Dette er å lyve til kjæresten for å få sympati når han selv ikke gidder å følge opp forholdet!

 

Der har hatt flere samtaler om dette, han driter likevel i å gjøre noe med det. Han kunne sendt deg en melding en av dagene - han hadde fint tid til det alle disse dagene. Men jeg tror du er nødt til å innse at han ikke gidder.

 

Helt ærlig - jeg tror han er et kroneksempel på mann som ikke er så inne i forholdet som han påstår... bortsett fra når han synes det er greit for ham å møtes (og ha sex?). Hadde han vært mer inne i forholdet hadde han tatt hensyn til dine følelser. Han ville vært redd for at du en dag fikk nok siden han ikke følger opp stadig vekk.

Men han er ikke redd. Han lyver til deg for å få sympati ("jeg trengte bare å være litt alene noen dager"), men han ikke tør å si sannheten, at han foretrekker kompiser foran deg, at han ikke en gang ser deg viktig nok til å sende en melding - selv når han VET du bekymrer deg for ham når han uteblir slik og tidligere har påstått at han i slike perioder har det veldig tøft.

Jeg tror han provoserer frem et brudd med deg.

Samtidig er du grei å ha når det passer ham...

 

Vet du, dette forholdet har slitt på deg så lenge. Den usikkerheten du føler er der av en grunn. Det som gjør så vondt nå er at du fremdeles ser den mannen han var sammen med deg tidligere. Men han er ikke der lenger, han trekker seg stadig oftere unna og finner på unnskyldninger som ikke stemmer når han forteller deg hva problemet liksom er.

Han bryr seg sikkert, og han liker deg nok til å være sammen med deg - men slik som det er nå og har vært det meste av tiden så er det på hans premisser. Han er ikke villig til å planlegge noe, han gidder ikke fortelle deg at han er opptatt noen dager. men når det passer ham.... da elsker han deg masse og vil finne på ting sammen.

Det er ikke slik det skal være i et godt forhol.

 

Det er forferdelig vondt å være i den situasjonen du er i nå, Hi. Men fortsetter du slik som nå så tror jeg du blir utslitt av andre ting fordi forholdet stjeler for mye energi. Vi holder gjerne for lenge fast i slike destruktive forhold fordi det gode er så godt som det er... og får oss til å holde ut det som ikke fungerer for lenge.

Ikke kast bort mer tid på denne mannen. Han har det siste halve året ikke giddet å gjøre noe for å endre seg eller ta hensyn til dine følelser, han bortprioriterer deg fremfor kompiser (greit å møte kompiser og være alene med dem, men det utelukker ikke en eneste melding til deg...), og han er ikke ærlig med deg.

 

Når du er over den verste sorgen tror jeg du vil forstå hvor mye dette forholdet faktisk har tappet deg, at det tappet deg langt mer enn det ga.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 2a5b6...5fa