Hvem snakker du med når dere har problemer i forholdet?

[Anonym bruker]

Diskuterer du det med venner/familie eller holder du det for deg selv?

 

 

 

Anonymous poster hash: b6e42...1ef

[Anonym bruker]

Holder det for meg selv en stund, så tar jeg det direkte med mannen. Klarer ikke å leve med sånt i lengden. Så langt har vi klart å finne ut av det når det har vært noe. Synes ikke det hjelper stort å klage til andre, men har ei kusine som får høre noe.

 

Anonymous poster hash: d075f...f06

[Anonym bruker]

Hva mener du med problemer i forholdet da?

 

Alle dager er jo ikke rosenrøde, og jeg kan godt klage litt innimellom til både mamma, søsteren min eller et par venninner om jeg er sliten, frustrert over travle dager, at ungene krangler e.l men vi har aldri hatt "problemer i forholdet" som jeg føler jeg må diskutere med noen.

 

Har vel hatt et par lattermilde samtaler om mennenes frustrerende vaner og uvaner, men det er bare snakk om bagateller og ingen kriser i forholdet.

 

Hadde jeg opplevd utroskap, vold eller andre alvorlige ting har jeg både en søster og et par venninner jeg kan oppsøke.

 

Anonymous poster hash: cd0c2...29a

[Anonym bruker]

Jeg og mannen ordner opp selv. Jeg syns ingen utenforstående skal dras inn i våre diskusjoner.

Anonymous poster hash: 8d550...089

[Anonym bruker]

Dersom jeg synes han er en skikkelig dust fordi han ikke klarer å handle den maten jeg vil, og jeg kanskje jeg lider litt av pms så har jeg noen venniner til det. Dersom vi går igjennom noe av betydning ville jeg ikke sagt noe til noen, det er mellom oss. Om han skulle vært utro eller gått fra meg, ville jeg isolert meg til jeg hadde kommet over det.

 

Anonymous poster hash: 1a002...726

[Anonym bruker]

Hehe mente ikke konflikter av typen 'han tok med feil regnbukse fra bhg' nei :-)

 

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg og mannen er på randen av brudd etter noe han har gjort. Jeg er knust og fortvilet og føler jeg trenger noen å snakke med, men vi har vært sammen lenge og jeg har ingen nære venner som ikke også kjenner mann og barn godt. Jeg er redd det vil skade relasjonen vår og deres syn på min mann for fremtiden om jeg skulle øse ut min fortvilelse til dem, derfor forsøker jeg å holde det for meg selv men lengter desperat etter noens armer hvor jeg kan gråte ut alt :-( Lurer bare på hva som er normalt i slike situasjoner...?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b6e42...1ef

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at vi selvsagt håper det skal bli bra igjen, om et brudd hadde vært uunngåelig ville jeg ikke brydd meg noe særlig om hva andre måtte mene om ham..

 

HI

 

Anonymous poster hash: b6e42...1ef

[Ikkedytt]

Snakker med kjæresten da vi er de eneste i forholdet.

[Anonym bruker]

Vi går igjennom en krise etter at jeg fant ut av hans utroskap. I en slik total krise måtte jeg ha noen å snakke med, men ville ikke at familie skulle vite om det i tilfelle vi kommer oss igjennom det. Da ville de sett oss og særlig mannen på en annen måte... Men jeg måtte, så jeg oppsøkte en venninne som har vært uunnværlig nå. Og etter en stund ble jeg nødt til å fortelle det til broren min som jeg har et nært forhold til. Han skjønte at noe var galt, jeg har jo endret meg, på en måte. Dette har vært en dyp krise for meg. Mannen min er ikke så glad for at jeg har fortalt andre, men det måtte jeg bare. Han får tåle den skammen etter det jeg har måttet tåle.

 

Anonymous poster hash: 7a24e...7b5

[Anonym bruker]

Ordner opp med mannen!

 

Anonymous poster hash: ca3e0...5bb

[Anonym bruker]

Jeg har ingen å snakke med slik.

 

En venninne har brukt meg mye ved problemer med kjæresten, og jeg merker hvor dårlig inntrykk jeg har av ham. "Hvorfor er hun sammen med den idioten" liksom.

Jeg skjønner jo at mannen har positive sider, som hun ikke snakker om (for de trenger hunjo ikke å få utløp for frustrasjon over), men jeg liker virkelig ikke mannen hennes lenger.

Og slikt ønsker jeg ikke at noen skal tenke om min mann. Som jo er fantastisk, selv om jeg enkelte ganger har blitt møkklei (og på ett tidspunkt vurderte å bryte).

 

For meg er det viktig at personen jeg snakker med også liker mannen min, akkurat slik som at jeg klager over min mor til andre som liker henne (feks min mann eller min søster). Men samtidig så ønsker jeg jo ikke at mine nærmeste skal vite noe negativt om mannen min.

Så jeg ender opp med å holde ting for meg selv. Noe som er fryktelig dumt, fordi ting har en tendens til å vare kortere når de snakkes om.

 

Anonymous poster hash: 41b55...0fa

[Anonym bruker]

Dere I alle fall når jeg bare trenger å blåse ut fordi mannen har oppført seg dust eller jeg er hormonell og nærtagende. Alvorlige problemer har vi aldri hatt de femten årene vi har vært sammen. I et slikt tilfelle ville jeg tatt det med mannen (evt spurt om råd her).

 

Anonymous poster hash: d14cc...065

[Anonym bruker]

Holder det for meg selv en stund, så tar jeg det direkte med mannen. Klarer ikke å leve med sånt i lengden. Så langt har vi klart å finne ut av det når det har vært noe. Synes ikke det hjelper stort å klage til andre, men har ei kusine som får høre noe. Anonymous poster hash: d075f...f06

Samme her søskenbarnet mitt har fått høre en del, men det er lenge siden nå. Ikke vært noe trøbbel det siste året

 

Anonymous poster hash: 48b68...e68

[Anonym bruker]

Mannen...

 

Når han detimot ikke ser lengre enn nesa rekker, da kan det hende jeg tar en utblåsning hos venninna mi.

 

Anonymous poster hash: dc3d0...dd2

[Anonym bruker]

Ingen i min familie vet noe om problemene mellom mannen og meg. Det blir for nært og vil bare skape unødige gnisninger når alle er samlet.

 

Jeg har to venninner jeg snakker med alt om. Og det er så deilig og ha dem! ❤️

 

Anonymous poster hash: 9b26d...983

[Anonym bruker]

Jeg betror meg til en nær venninne som jeg stoler 110% på.

 

Anonymous poster hash: 28e54...528

[Anonym bruker]

Hehe mente ikke konflikter av typen 'han tok med feil regnbukse fra bhg' nei :-)

 

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg og mannen er på randen av brudd etter noe han har gjort. Jeg er knust og fortvilet og føler jeg trenger noen å snakke med, men vi har vært sammen lenge og jeg har ingen nære venner som ikke også kjenner mann og barn godt. Jeg er redd det vil skade relasjonen vår og deres syn på min mann for fremtiden om jeg skulle øse ut min fortvilelse til dem, derfor forsøker jeg å holde det for meg selv men lengter desperat etter noens armer hvor jeg kan gråte ut alt :-( Lurer bare på hva som er normalt i slike situasjoner...?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b6e42...1ef

Jeg har det på samme måte, vil ikke at noen skal vite..hverken familie eller venner. Tenkte på å bestille time på femilievernkontoret, bare for meg i første omgang. Har gjort det en gang for noen år siden også og det var veldig greit å snakke med en utenomstående.

 

Anonymous poster hash: 535b5...3f6

[Gjest Antarctica]

Hehe mente ikke konflikter av typen 'han tok med feil regnbukse fra bhg' nei :-)

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg og mannen er på randen av brudd etter noe han har gjort. Jeg er knust og fortvilet og føler jeg trenger noen å snakke med, men vi har vært sammen lenge og jeg har ingen nære venner som ikke også kjenner mann og barn godt. Jeg er redd det vil skade relasjonen vår og deres syn på min mann for fremtiden om jeg skulle øse ut min fortvilelse til dem, derfor forsøker jeg å holde det for meg selv men lengter desperat etter noens armer hvor jeg kan gråte ut alt :-( Lurer bare på hva som er normalt i slike situasjoner...?

HIAnonymous poster hash: b6e42...1ef

Du må velge en person som er lojal mot dere begge. En venn eller venninne som er "forholdets verge", som Sissel Gran sier, en som er klok og kan lytte til begge.

[*Lissi*]

Snakker med mannen. Hjelper ikke klage til andre, for er kun jeg og mannen som kan fikse eventuelle problemer. Hadde ikke likt om mannen snakket om problemene våres til kompisene sine heller.

[Anonym bruker]

Jeg snakker med mannen om våre problemer. Ser ingen grunn til å dele det med andre.

Det har hendt at jeg har sagt ifra til nære kollegaer at jeg er i dårlig humør pga uenigheter med mannen, men det er fordi vi har en ganske ekstrem jobb, hvor det er viktig å vite "hvor vi har hverandre". Deler ikke detaljer om mannen, men forklarer hvordan jeg har det i forkant av vanskelige samtaler på jobb...

 

Anonymous poster hash: d0782...f35

[lover]

Mannen for meg også. Det som er utover slike hjertesukk om typisk mann, det sprer jeg ikke ut.

Vi har ikke så veldig store problemer, og han har aldri gjort meg noe. Vanvittig treg når det skal pakkes i bilen, dårlig på å vaske gulv, liker å kjøre bilene så tom for bensin at lyset kommer på er jo irritasjonsmoment som hår igjen. Sånt kan jeg også spre.

 

Antar du snakker om større ting enn som så? Hold ting for deg selv, det er bindet beste. Det finnes dessuten profesjonelle du kan snakke med.

[Mamma_til_2]

Har vi skikkelig trøbbel så snakker jeg kun med han, men jeg har og 2 kjempegodt venninner som jeg kan snakke ut all min frustrasjon til, de er nøytrale og hjelper meg og se at ups dette her er kun min feil eller sp snakker de meg gjennom problemene, dette går begge veier.

Det er godt og ha noen og snakke med!

[Anonym bruker]

Snakker med mannen, resten av familien trenger jeg ikke å blande inn i slikt.

Men jeg har en kompis som jeg kan prate om dette med. Vi gjør det begge to. Veldig deilig å få luftet ut litt tanker med en utenforstående, en som kna komme med sine meninger. Og om jeg bare trenger på plappret ting ut av meg så kan jeg det og det går inn den ene øra hans og ut den andre.

Mannen har ei veninne han prater med også. Helt greit for meg, for det går jo også andre veien der også.

 

Anonymous poster hash: ef16b...80a

[Anonym bruker]

Jeg sperrer alle ute når jeg har det vondt (noe jeg har om det er problemer mellom oss). Det kan være en diskusjon vi har gående som vi ikke klarer å løse, det kan være noe er skjedd som vi ikke klarer å ordne med det første... Mannen er som oftest oppdatert på mine tanker og følelser, vi snakker mye sammen, men i tilfeller hvor det ikke løser noe eller bare gjør det verre, så er det ingen som får greie på det. 

Anonymous poster hash: d435f...061