Hvordan vet man?

[Anonym bruker]

Har 2 nydelige jenter med samboeren min. Han har i tillegg 2 gutter fra før med 2 forskjellige mødre.(begge ONS, så ingen av barna har vokst opp med mamma og pappa sammen:-S )

 

Det har alltid vært litt vanskelig(men overkommelig), men nå vurderer jeg sterkt å dra.....

Det er ikke enkelt, jeg er glad i barna og behandler dem på lik linje med mine barn, men det er mye styr med mødrene, barnevern,navproblemer, diagnoser på barn osv...

Jeg føler våre barn kommer i skyggen av alt....og alltid må man ta hensyn til hva mødrene kommer til å si om ditt og datt, hvilke planer mødrene har...vi kan for all del ikke dra på feire uten de andre barna selv om de er i syden da....

Det er så uendelig mye og jeg HATER DET!

 

I stor fare for å høre egoistisk ut så føler jeg livet sirkler rundt dem og ikke oss....og det gjør meg sur og bitter...

NEI, jeg visste ikke at ting kom til å bli slik som det er blitt....

 

Vi gjorde(jeg gjorde)det slutt for et par år siden pga jeg traff en annen mann(for en befrielse det føltes ut!), men så bestemte vi oss for å prøve igjen....skulle vi egentlig ha gjort det...

 

hvordan vet man at man bare er ferdig???!

 

Jeg har ikke lyst å dra også blir det barna som lider....:-( de elsker jo selvfølgelig pappaen sin

Anonymous poster hash: 07b4f...238

[Anonym bruker]

Stakkars barn tenker jeg... Høres ut som en suppe hele greia.

Det er synd at ikke flere kan vokse opp i gode stabile hjem, med trygge foreldre.

 

Jeg har desverre ikke råd da... Skjønner godt at fokuset gjerne er skjeivfordelt, og at det er frustrerende!

 

Anonymous poster hash: 60d5c...6b3

[Anonym bruker]

ja det er ei skikkelig røre!:-S

Ene barnet bor her 80%, mens andre får ikke lov av moren sin å bo her mere enn annenhver helg selv om han har såå lyst!:-S

Og særlig siden der er slik en røre fra før, har jeg ikke lyst å røre det enda mere til med å ta våre barn med å stikke....:-S Selv om jeg ikke er lykkelig...

Anonymous poster hash: 07b4f...238

[Anonym bruker]

Hvor gamle er alle barna? Spesielt de 2 fra før? Mitt inntrykk er at jo eldre de blir, jo lettere er det.

 

Har vært gjennom så mye tull og drama med barnefar her. Og venninner som har slitt med lignende, eller menn som sliter med mødre. Og det er ofte sånn at jo eldre barnet blir, jo mindre drama fra foreldrene, og ting går bare lettere. Man lar barna få bestemme og styre mer selv.

Anonymous poster hash: 2035a...59d

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg vet hvem du er. Er det så lurt å utlevere seg her?

 

Anonymous poster hash: 5c6fe...2dd

[Anonym bruker]

Hvem er jeg da?:-)

 

Anonymous poster hash: 07b4f...238

[Anonym bruker]

Barna hans er 6 og 8 år..er vell vanskeligst nå når vi har så små barn i tillegg..jeg må vurdere frem og tilbake...jeg er jo så innmari glad i alle barna og vil at alle skal ha det bra!

 

Anonymous poster hash: 07b4f...238

[Anonym bruker]

Hvem er jeg da?:-)

 

Anonymous poster hash: 07b4f...238

Hehe, dersom jeg skriver hvor du er fra, kommer du bare til å nekte

Når det er sagt, så skjønner jeg at du vil ut av forholdet, men kanskje av andre grunner enn dette. Grunner som han er i overkant åpen om.

 

 

Anonymous poster hash: 5c6fe...2dd

[Anonym bruker]

Hehe er en stor plass så det skal godt gjøres at du vet hvem jeg er:-)hvilke grunner?

 

Anonymous poster hash: 07b4f...238

[Anonym bruker]

 

Hvem er jeg da?:-)

 

Anonymous poster hash: 07b4f...238

Hehe, dersom jeg skriver hvor du er fra, kommer du bare til å nekte

Når det er sagt, så skjønner jeg at du vil ut av forholdet, men kanskje av andre grunner enn dette. Grunner som han er i overkant åpen om.

 

 

Anonymous poster hash: 5c6fe...2dd

Nå ble jeg nysgjerrig!!

 

Anonymous poster hash: 60d5c...6b3

[Anonym bruker]

Jeg vil råde deg til å prate skikkelig med mannen din, fortelle ham nøyaktig hva du tenker. At disse mødrene til hans andre barn skaper så mye styr for alle barna hans og at dette ikke fordrer til et godt oppvekstmiljø, hverken for gutta hans eller for jentene deres. At du mer og mer føler et behov for å beskytte døtrene dine og deg selv fra alt dette ustabile som disse andre damene drar med seg. Han bør ta en skikkelig prat med dem også. Barnas beste bør komme i sentrum her. Særlig når det er barn med diagnoser, da bør alt være trygt og forutsigbart for disse. Ikke fyllt med drama og bitre voksne som bare vil trampe i gulvet. Det samme gjelder deg HI, du har også en oppgave i det, dere alle voksne har det. Ikke gi opp før du har prøvd skikkelig, iallefall ikke om du den dagen dine døtre spør - da vil du med hånda på hjertet si at du gjorde alt, du prøvde alt, men mamma og pappa fikk det ikke til å fungere som kjærester.

Anonymous poster hash: 79471...e2f

[Anonym bruker]

Når han i tillegg har den ene sønnen 80% så har han hovedansvaret her, dvs. at han har relativt stor makt over guttungens mor dersom hun skaper mye trøbbel. Dette kan han lett få gjort noe med - at hun ikke får lov til å blande seg inn i deres familie.

Anonymous poster hash: 79471...e2f

[Anonym bruker]

For en fantastisk stemor du er.

Anonymous poster hash: 3b449...825

[Anonym bruker]

Har snakket med mannen om det og han skjønner meg.Er jo ei stor belastning for han også...nå har ting skjedd ganske fort her m tanke på barn og slikt(2 barn på 2 år)så det kan jo roe seg når de også blir litt større og mere selvstendig...jeg er egentlig bestemt på å klare dette, men det er tungt!

 

Anonymous poster hash: 07b4f...238

[Sint naken biltyv]

Er det ingen måte å få orden på? Skjønner godt at det er tøft mwn om det var dine barn som hadde diagnoser, var krevende og hadde vanskelig far så ville du vel holdt ut? Ang ferie så er det bare å feise. Forklar hvorfor det blir sånn til barnet. Dere kan ikke danse hele livet etter mammaene til mannens barns pipe

[Anonym bruker]

Vi får bare gjøre d beste ut av det.Er barna det går utover uansett hva som skjer...:-/uff jeg får så dårlig samvittighet av bare å tenke på d!:-/

 

Anonymous poster hash: 07b4f...238