alenemødre, vær ærlige !!!

[Anonym bruker]

Er det slitsomt alene med barna eller er det verdt det? Hvordan reagerer barna på at de må bo litt her og litt der, evt hvor mye ser de far om du har 100%??

 

Ikke mal det rosenrødt, vær ærlig.

 

Anonymous poster hash: bfe3c...dfd

[Anonym bruker]

Siden min mann sjeldent bidro så var det å bli alene med ansvaret for ungene ingen stor overgang i hverdagen. Det jeg merket mest av var at jeg ble bundet hjemme på kveldstid og ikke kunne stikke ut en tur på besøk eller kjøpe brød til morgendagen dersom det plutselig var tomt.

 

Det var også tungt å være alene i samværshelgene dersom jeg ikke hadde planer.. søndagene kunne være tøffe..

 

Barna sliter med savn og gråt. Det er ikke enkelt å se dem gråte nesten hver kveld fordi de savner pappa. Eller at de ringer og gråter fordi de savner meg..

 

Økonomisk er det noe dritt å måtte snu på hver ei krone for å få ting til å gå rundt.

 

Anonymous poster hash: 89f57...996

[Anonym bruker]

Jeg var alene fra barnet var nyfødt til ca 3 år gammelt. Ingen kontakt med far, jeg var helt alene. Nå er jeg gift, så jeg har opplevd både å være alene om barn og sammen med noen om barn. Jeg synes helt ærlig ikke det var mer eller mindre slitsomt å være alene. Av og til var det fryktelig slitsomt, men det er det jo om man er 2 også.... 

 

Jeg koste meg faktisk som alenemor.... av og til savner jeg den tiden selv om jeg har verdens flotteste og flinkeste mann nå. 

 

Helt klart veldig koselig å være sammen om barn også. Vi har hatt massekoselige familieferier som jeg ikke ville hatt da jeg var alene. 

 

Totalt vil jeg si at jeg synes begge deler er bra.... synes ikke det ene er verre eller bedre enn det andre... bare forskjellig.

Anonymous poster hash: 5e7cc...de8

[Miss Honey]

Er det slitsomt alene med barna eller er det verdt det? Hvordan reagerer barna på at de må bo litt her og litt der, evt hvor mye ser de far om du har 100%??

 

Ikke mal det rosenrødt, vær ærlig.

 

Anonymous poster hash: bfe3c...dfd

Slitsomt to første månedene, fikk mye hjelp av min mor. resten av permisjonen var bare koselig. Mest slitsomme perioden var mellom 1 og 2 år. Vanskelig alder:) slet mye med samarbeid med faren men det gikk bedre og bedre etter hvert og fra 3års alder hadde han henne annen hver helg noe jeg må innrømme var deilig:) har vørt mye bekymret, skummelt å være alene osv, tanker som "hva skjer med henne om jeg plutselig dør, hvor lang tid tar det før noen finner oss?", har hun det bra i barnehagen, hos far?? Nå er jeg mer avslappet. Samarbeidet med far fungerer veldig bra. Vi kommuniserer godt. Har også slitt en del med økonomien i perioder men det stabiliserer seg nå ser det ut som. Har hele tiden tenkt at det har vært verdt det uansett hvor slitsomt det har vært i perioder. Syns også jeg har vært veldig heldig med jenta mi. Hun er verdens beste. Smart, snill og selvstendig:)

[Anonym bruker]

Er det slitsomt alene med barna eller er det verdt det? Hvordan reagerer barna på at de må bo litt her og litt der, evt hvor mye ser de far om du har 100%??

 

Ikke mal det rosenrødt, vær ærlig.

 

Anonymous poster hash: bfe3c...dfd

Jeg har vært alene med sønnen min helt siiden graviditet. Jeg selv er psykisk syk og han har adhd, så litt utfordringer er det jo. Men det er verdt det ja, uansett om man blir sliten og lei til tider. Min sønn er ikke vant til noe annet enn annenhver helg, men at han savner faren sin er tydelig, desverre gidder ikke faren mere samvær enn han har.

 

Anonymous poster hash: cf596...841

[Anonym bruker]

Jeg var alene med 1 barn. Jeg koste meg virkelig altså. Far hadde vanlig samvær. Syns selvfølgelig at det var tøft å sende barnet mitt til far, men barnet har taklet dette veldig fint. Sier hun trives både hos mamma og pappa.

 

Nå har jeg mann og 2 barn til. Tror neppe jeg hadde syns alenemortilværelsen hadde vært like fin nå med 3 barn.

 

Anonymous poster hash: 1d951...be1

[Bustetroll]

Helt alene. Far nuLL samvær. ikke slitsomt, men savner noen å dele de små tingene i hverdagen med. blir fort ensom når man ikke har et sosialt liv

[Anonym bruker]

Er det slitsomt alene med barna eller er det verdt det? Hvordan reagerer barna på at de må bo litt her og litt der, evt hvor mye ser de far om du har 100%??

 

Ikke mal det rosenrødt, vær ærlig.

 

Anonymous poster hash: bfe3c...dfd

Noen ganger er det slitsomt. Jeg er alene med to. Faren er flyttet langt unna så de ser ham bare 2-3 ganger pr halvår og så litt i sommerferien og annenhver jul. I blant er det tungt pga al logistikken. Jeg har skiftende arbeidstider og det er mange snille mennesker som stiller opp fra tid til annen for å være med ungene/lage mat til dem/kjøre dem hit og dit osv når jeg ikke kan. Så er det alle de gangene de må til tannlegen/legen/helsestasjonen/kontroller av alle slag eller når de er syk. Da merker jeg godt at det kun er jeg som må ta fri fra jobb/flytte rundt på ting for å få det til. Jeg har en forstående sjef men likevel kjenner jeg på den dårlige samvittighet i perioder hvor det skjer ofte.

Men selve tiden med ungene er ikke mer slitsom enn da vi var to om det. Da var det mest jeg som stod opp om natten osv uansett så akkurat det var ikke den store overgangen. I starten da jeg ble alene kjente jeg en del på følelsen av å plutselig stå alene med ansvaret - men det venner man seg fort til. Man lærer å stole på seg selv og å stå for egne beslutninger i forhold til oppdragelse osv. Man må være veldig selvstendig. Men det kan være godt også for man slipper lange diskusjoner om små detaljer. De store ting snakker vi stadig sammen om selv om det er pr telefon.

Det vanskeligste er å oppleve ungenes savn etter faren sin og intet kunne gjøre for å hjelpe dem. Det er skikkelig tungt.

Men jeg elsker å ha alle hverdagene med ungene. Snakke med dem på sengekanten. Lese og leke med dem. Lære dem å lage mat og alt det andre som ligger i hverdagene.

Barna har jo vennet seg til hverdagen vår men de snakker begge en del om dette at de savner pappa når de er hos meg og savner meg når de er hos pappa.

 

Anonymous poster hash: 1f3b4...7e7

[Anonym bruker]

helt ærlig.. jeg lurte på det før meg og mannen måtte se sannheten i øynene å gjøre det slutt. Det er begge deler for min del. Noen ganger er jeg glad for at jeg er alene istedenfor å være med en mann som løy og bedro meg, og noen (flere) ganger tenker jeg at det tross alt hadde vært bedre å bare bli.. Mangler tryggheten jeg følte jeg hadde før og det om å være to om å finne på ting med ungene... Det med å være med den eneste personen som syntes min gutt er den beste på fotballbanen eller å være alene om å bli sjarmert av lillesnuppa som danser rundt

Alltid best å dele både gleder og sorger med en annen person rett og slett.

Og nå er det hvertfall vanskelig da eksen har en annen han nå leker familie med... så nå deler vi hvertfall ingenting lenger..

Anonymous poster hash: 549f1...b96

[Anonym bruker]

Jeg ble alene når sønnen min var 1 år. Bodde da alene med han til han ble 5 år. Faren hans kuttet kontakten helt med en gang vi gikk fra hverandre.

Det tyngste var søvnproblemene på kvelden, det gikk mye tid til å få han til og sove. Det er det jeg husker som mest slitsomt. Ellers var det tungt og ikke ha pappan der for gleder og sorger i hverdagen. Vi var litt på sykehuset, da var set tungt når far ikke brydde seg noen ting. Heldigvis hadde jeg familien min i nærheten som stilte opp for oss. Det var også litt ensomt på kveldene, kom meg jo nesten aldri ut.

Ellers hadde vi det veldig fint! Har kost oss masse og reist bare vi to

En annen ting som er tøft nå som han er så stor er å forklare han at pappa ikke vil være her når han spør, når jeg ikke har noen forklaring på det selv.

Men han er en flott gutt som takler det veldig bra. Han har også en fantastisk stefar med familie som har tatt han i mot som sin egen. Vi har nå bodd sammen i 3 år.

 

Det har vært tøffe perioder, men det har gått veldig bra.

 

Anonymous poster hash: 11399...f87

[Anonym bruker]

Eksen min er en veldig god pappa som stiller opp og alltid har vært å regne med. Likevel syns jeg ting ble så veldig mye lettere da jeg ble alene. Jeg kunne gjøre ting på min egen måte uten å ta hensyn til andre enn meg og barna. Jeg og eksen hadde ganske ulike ønsker og mye føltes som et slit selvom vi var to. Det var svikt i kommunikasjonen og forventninger til dager og turer var alltid veldig forskjellige. Selvsagt kan det være slitsomme dager alene, men ikke så det ikke var verdt det for min del. Jeg syns vi fikk mer idylliske dager.

 

Barna mine var i skolealder begge to da det ble slutt. Yngste skulle begynne i 1.klasse. De første to årene byttet jeg og pappaen på å bo i huset der barna bodde, nå flytter barna frem og tilbake. Og det går så bra! Yngste syntes det var tungt etter bruddet, men nå går det bra med henne. Barna trives med livet de har. De har fått en stefar og stesøsken som de liker utrolig godt. De gleder seg alltid til å være sammen alle sammen, på begge sider. Jeg syns jeg har fått et utrolig flott liv og har aldri angret verken på å gå fra barnas far eller å bli sammen med en mann med barn.

 

Det bør også sies at alle parter samarbeider godt. Min nye samboer samarbeider godt med sin eks og jeg med min eks. Hvis noen ønsker å gjøre ting uten barna eller vil ha med barna på noe spesielt, så ordnes alltid samvær utfra det. Alle vil barnas beste og jobber ut fra det. På mine barns barnebursdager er samboer, eks, stebarn. Hele gjengen samlet.

 

Anonymous poster hash: 01a79...a84

[Anonym bruker]

Når man har 100 prosent ser ikke ungene far. Når far ser ungene sine en gang i uka og annen hver helg blir dette 4 av 14 dager, altså et sted mellom 70 og 75 hos mor og resten hos far.

 

Anonymous poster hash: 9407c...ca6

[Anonym bruker]

Nå har jeg levd alene med barn i et lite halvår, og det oppleves som en lettelse for livet, men jeg kjenner på ensomheten, særlig på kveldene. Jeg synes jeg er en bedre mor fordi jeg har bedre tid til barn, og er flinkere til å finne på ting vi alle kan gjøre sammen. Og det beste av alt, ingen surkuk av en dritt i huset som gjør meg i dårlig humør.

 

Anonymous poster hash: 9407c...ca6

[februarprins2013]

For meg funker det veldig bra . faren hans ser han 2 dager i uken i 5 timer, funker fint for begge. barnet er 2 år, jeg har hovedomsorgen,men har delt foreldreansvar og er gode venner

[Anonym bruker]

Første året gikk det veldig bra, da hadde far samvær annenhver langhelg. Og jeg trivdes da mye bedre. Så giftet far seg, og dermed så han ikke barna mer heller. Jeg har heller ikke familie. Dermed var jeg helt alene om alt, og sosial livet mitt ble ikke eksisterende. Møte en ny mann ble og veldig vanskelig, og livet alene veldig tøft. Skjer det noe, er det ingen som kan hjelpe. Nå har det gått 6 år, og barna har blitt større, og livet er lettere igjen.

 

Men samtidig har jeg aldri angret på at jeg gikk fra barnas far. Jeg hadde vært mer ulykkelig med han, enn hva jeg har vært alene.

Anonymous poster hash: 256fe...dae

[Anonym bruker]

Når man har 100 prosent ser ikke ungene far. Når far ser ungene sine en gang i uka og annen hver helg blir dette 4 av 14 dager, altså et sted mellom 70 og 75 hos mor og resten hos far.

 

Anonymous poster hash: 9407c...ca6

Ehh? Om jeg får 100% fordi barnet er lite, så skal da så klart pappaen se barn er sitt Ro deg ned litt og svar på det folk spør om i stedet

 

 

Anonymous poster hash: bfe3c...dfd

[Anonym bruker]

 

Når man har 100 prosent ser ikke ungene far. Når far ser ungene sine en gang i uka og annen hver helg blir dette 4 av 14 dager, altså et sted mellom 70 og 75 hos mor og resten hos far.Anonymous poster hash: 9407c...ca6

Ehh? Om jeg får 100% fordi barnet er lite, så skal da så klart pappaen se barn er sitt Ro deg ned litt og svar på det folk spør om i stedet Anonymous poster hash: bfe3c...dfd

Hva er det du ikke skjønner?

 

Det er kun når en av foreldrene har barnet hele tiden, og den andre forelderen aldri, at man har 100 prosent omsorg for barnet. Så lenge det finnes en annen forelder som har litt alenetid med barnet, da har ikke du 100 prosent, men litt mindre.

 

Anonymous poster hash: 9407c...ca6

[Anonym bruker]

 

 

Når man har 100 prosent ser ikke ungene far. Når far ser ungene sine en gang i uka og annen hver helg blir dette 4 av 14 dager, altså et sted mellom 70 og 75 hos mor og resten hos far.Anonymous poster hash: 9407c...ca6

Ehh? Om jeg får 100% fordi barnet er lite, så skal da så klart pappaen se barn er sitt Ro deg ned litt og svar på det folk spør om i stedet Anonymous poster hash: bfe3c...dfd

Hva er det du ikke skjønner?

 

Det er kun når en av foreldrene har barnet hele tiden, og den andre forelderen aldri, at man har 100 prosent omsorg for barnet. Så lenge det finnes en annen forelder som har litt alenetid med barnet, da har ikke du 100 prosent, men litt mindre.

 

Anonymous poster hash: 9407c...ca6

Om den ene forelderen kun ser barnet med mor der, eller er to timer alene med barnet annenhver helg, så kvalifiserer det til at mor har barnet 100%.

 

Anonymous poster hash: 01a79...a84

[Anonym bruker]

Helt ærlig, det er ikke så ille som mange tror det er. Jeg får stadig spm om det og noen andre i familien minner meg på at jeg er alene og sikkert sliten. Joda, blir sliten i blant, men jeg tror ikke jeg er mer sliten enn andre mødre og fedre. Har vært alene fra dag 1 og det er det jeg er vant til. Ikke benyttet meg mye av barnevakt, kun når det er foreldremøte og spesielle anledninger ellers.

Det er sånn mitt liv er, og jeg blir ikke overrasket over alt jeg må gjøre alene. Jeg forventer ikke annet og har akseptert det.

Men å gå fra å være to til å bli en tror jeg er mye mer slitsomt. Da er man vant til å dele på ting med ungene.

Anonymous poster hash: 1c65d...638

[Anonym bruker]

Null avlastning. Dritt slitsomt ja!!!

 

Anonymous poster hash: dd18f...d44

[Anonym bruker]

Helt ærlig er det jævlig. Hvertfall idag.

 

Har kjeftet og vært så sinna på min 4 åring idag som ikke gidder å gå på den forbanna doen å gjøre nr 2 han må absolutt gjøre det i trusa. For bleie skal han ikke ha på seg.

 

Nei helt ærlig så trives ikke jeg som alenemor. Har vært alene siden han ble født pga faren var er en utro drittsekk og ja det er mye annet som har skjedd og. Føler meg fanget i denne situasjonen med ikke ett eksisterende sosialt liv. Disse 4 åra har på en måte vært de verste i livet mitt. For all del der er gode tider og men idag er det bare dritt. Føler jeg aldri strekker til for har ikke nok timer i døgnet til å få alt til å gå rundt. Jeg bor ett stykke unna jobb så rekker aldri og både hente og levere i barnehagen så får mitt hjelp av foreldre men det er ikke bare bare det heller for må jo stresse meg hjem så jeg får noe tid med sønnen og. Går konstant rundt med dårlig samvittighet for akkurat nå som han er i den verste trassalderen føler jeg ikke makter mer. Har mest lyst til å gi han fra meg akkurat nå.

 

Jeg er sliten av å gjøre alt alene men vet ikke noe annet heller. Sliten av å være 100% med alt og 100% alene. Kveldene som andre sier er verst. Om ikke hver kveld så hvertfall 4 av 3 kvelder i uka sitter jeg bare å griner.

 

Anonymous poster hash: a8b38...5c4

[Anonym bruker]

Eksen hjalp ikke til noe særlig, bortsett fra matinnkjøp og matlaging. Så, jeg synes det har vært en forandring til det bedre. Det er en helt annen ro i huset og i meg. Jeg har styringa og slipper å irritere meg. Jeg har barnet hos meg hele tiden, far kommer og leker med barnet hjemme hos meg et par timer to ganger i uka. Da snakker vi to også sammen, og det er ganske koselig. Snakker også sammen hver kveld på mobil, han og barnet og jeg og han. Vi er gode venner, jeg får kun se de gode sidene hans nå, iallefall mesteparten av tiden. 

Anonymous poster hash: 29b5a...93e

[Anonym bruker]

Det går veldig greit

Har vært alene hele tiden da jeg ble uplanlagt gravid med nr 1. Nr 2 har jeg også valgt å få alene ved hjelp av donor.

Eldste på 4 får besøk av pappaen hver 14 dag. Overnatting fungerer ikke ennå. Og heldigvis respekterer pappaen det.

Koser meg veldig med barna. Det er klart det er slitsomt til tider, men heldigvis sover de godt, er stort sett glade barn og snille med hverandre. Også er jeg så heldig å ha besteforeldre som stiller opp så fort det er noe!

Jeg trives godt med å bo alene, jeg fyller tiden med ting som interesserer meg, jeg har et godt sosialt nettverk. Jeg kjeder meg aldri!

Det hadde jo vært hyggelig å møtt en fantastisk mann å dele livet med, men jeg stresser ikke med det. Skjer det, så skjer det. Og hvis ikke, vet jeg at jeg kommer til å ha et veldig godt liv som singel også!

 

Anonymous poster hash: 5c0fd...2aa