Min bror har fått diagnosen Asbergers...

[Anonym bruker]

Min bror er 41 år gammel.

 

Jeg har lenge visst at han gikk til utredning, det var noe han selv ville.

Han forsto at det var noe anderledes med han.

På fredag ringte han meg og fortalte hva legene hans hadde kommet frem til.

Han er fremdeles min bror, diagnosen endrer ingenting, men jeg har tenkt en del...

 

Selvfølgelig stemmer diagnosen, det er overraskende at han ikke fikk den da han var liten, alle tegnene var der.

Jeg ble først meget beskymret for han; hvordan har han det egentlig?

Hvordan takler han diagnosen?
Hvordan har hans liv egentlig vært frem til nå? Han har aldri snakket om følelser - aldri!

Har han egentlig slitt mer enn våres foreldre og jeg har forstått?

Hvordan blir det for han videre?

Er han tilfreds med livet sitt? Han har en god jobb, reiser mye, har ett begrenset sosialt liv, men har faktisk fått seg en kjæreste nå! Det var kjæresten som medvirket til at han ville gå videre med dette.

 

.

Anonymous poster hash: 7e411...2d8

[Gjest Runforit]

Høres da ut som om han har klart seg fint. Det er svak autisme. Han er ikke syk.

 

For hans egen del så er det selvsagt flott at han har fått diagnose da det sikkert er en del ting som blir klarere for han i forhold til hvordan han oppfatter mennesker og verden, samt at det er greit for damen å vite i forhold til hans reaksjoner til visse ting og måten han ser verden på.

 

Det virker som om du legger veldig mye i dette og tar det som om det er noe galt med han?

Endret 12. april 2015 av Runforit

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg vet at han ikke er syk.

Men jeg beskymrer meg.

Han har alltid vært " anderledes", ekstremt flink på skolen, men har manglet de sosiale antennene.

Det har jo frustrert meg til tider.

Jeg har blitt så sint på han når han har lest sosiale koder galt, han har såret meg mye der.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive...

 

Han skulle ha hatt den diagnosen før, for kan hende det hadde hjulpet han. Kan hende ikke...

Han er min bror, det er ikke noe galt med han.

Han ser kan hende på verden på en annen måte enn jeg.

Kanskje ser han på den på en retter måte enn meg?

 

Det er ikke "dama hans" som får vite, min bror er homofil så det er "mannen hans".

Kjæresten hans er forresten en meget "likanes kar".

 

Jeg har snakket med våres mor og hun gråt.

Hun gråt på grunn av at hun ikke skaffet hjelp til min bror før.

 

 

Anonymous poster hash: 7e411...2d8

[Anonym bruker]

Slapp av da! De fleste med asbergers klarer seg fint på egenhånd..... Det er ikke en særlig alvorlig diagnose. Litt som adhd, på den måten at mange lever helt fint med det.

 

Anonymous poster hash: 721a7...b31

[Anonym bruker]

Jeg forstår den dårlige samvittigheten, men forstår ikke hvorfor en må ha diagnose for å bli forstått. Det er alt for liten sosial takhøyde i vår kultur, vi takler jo ikke at noen ikke er A4.

 

Anonymous poster hash: 702bc...b8b

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som har fått aspergerdiagnose som 34-åring. For han og oss har det vært udelt positivt å få diagnosen. For hans del har han fått en forklaring på hvorfor han hele livet har følt seg annerledes, og får min del gjør det at jeg forstår han på en helt annen måte.

 

Anonymous poster hash: 5482b...a92

[Gjest Runforit]

Jaja, kjæresten hans da.

 

Uansett så er det ikke noe å stresse med over det som har vært. Les om hva diagnosen innebærer og så er det mange situasjoner fra fortiden som du nå kan forstå bedre og så ser du fremover med positiv innstilling at ting fra nå av vil være lettere å forstå når det kommer til hvordan han oppfatter verden.